På tide å innføre nasjonale mål for livskvalitet

Hva gjør livet verdt å leve? Hva gir livskvalitet og mening? Det bør et godt samfunn ha kunnskap om for å kunne legge til rette for gode levekår for sine innbyggere.

Og da må livskvalitet kunne måles. Målesystemet finnes. Det er utviklet av våre fremste livskvalitetsforskere. Men lite tyder på at Regjeringen akter å ta det i bruk. Folkehelsemeldingen St. 19 (2018–2019) Gode liv i eit trygt samfunn, som nå er til behandling i Stortinget, fremstår fattig på ambisjoner i så måte.

Mening, mestring, trygghet

Vi har i dag gode objektive levekårsdata (økonomi, boforhold etc.) og nyttige helsedata om medisinbruk, sykehusdøgn etc. Langt mindre kunnskap har vi om egenopplevd livskvalitet, et begrep som rommer et mangfold av subjektive størrelser og som ikke nødvendigvis underslår tilværelsens skyggesider: Opplevelsen av engasjement og mening, mestring, trygghet, tilhørighet og handlefrihet i ulike befolkningsgrupper. 

Assosiasjonene til helse er åpenbare. Å være sammen med folk du liker og som liker deg, er kanskje noe av det viktigste for helsa vår, både den psykiske og fysiske. Det ligger et betydelig helsepotensial i gode sosiale relasjoner og i for eksempel å ha et arbeid vi opplever å mestre og som gir oss selvrespekt. Dette er livskvaliteter som tradisjonelle helsemål er uegnet til å si noe om. Derfor trenger vi et supplement.

Snevert helsebegrep

Stadig flere psykologer ansatt i kommunen deltar nå i lokalt folkehelsearbeid med å fremme psykisk helse. De etterlyser et bedre beslutningsgrunnlag, blant annet i form av data om befolkningens opplevde livskvalitet.

Nytteverdien er åpenbar: Våre folkevalgte, både lokalt og nasjonalt, kan ganske kjapt få oversikt over hvor ulike deler av befolkningen opplever at skoen trykker og kan iverksette politisk handling. De får nødvendig tilbakemeldinger til å kunne vurdere hvorvidt tiltak i ulike sektorer bidrar til god psykisk helse og livskvalitet, som til syvende og sist er formålet med politiske handlinger.

Vi legger utfordringen i fanget på vår nyslåtte folkehelseminister Sylvi Listhaug.  Livskvalitet dreier oppmerksomheten bort fra sykdom og et snevert helsebegrep, over på hva som gir gode, meningsfulle liv. Det bør få politisk innflytelse.


Innlegget ble første gang publisert i Dagens medisin 9.mai 2019

Arbeidet for redusert tvang bør fortsette

Psykiater Tor K. Larsen mener innsatsen for å redusere tvang i psykisk helsevern har gått for langt. Vi mener vi bare er i startfasen. Men vi trenger bedre drahjelp av helseminister Bent Høie.

Debatten om tvang i psykisk helsevern er komplisert. Den forutsetter at vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. For, ja: Det finnes helt klart situasjoner da det er nødvendig å gripe inn. Hos noen mennesker kan tapet av kontroll bli så stort at de er ute av stand til å ta vare på seg selv. Da kan tvang – uført på en minst mulig krenkende måte – være en viktig del av fellesansvaret vi har for å komme i posisjon til å hjelpe. Den muligheten har vi i dag, og vi ønsker at den fortsatt skal ligge der som et potensielt valg i situasjoner der alternativet er langt dårligere. 

I arbeidet for å redusere tvang, har vi imidlertid sett at arbeidet med kultur- og holdningsendringer ikke har vært tilstrekkelig. Derfor trenger vi bådejussen og faget. Om lovverket skulle vise seg å stå i motsetning til god helsehjelp, må vi selvsagt være åpne for endringer.I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis. 

Kan oppleves krenkende

I sin «forsvarstale» for tvang i Stavanger Aftenblad er Tor K. Larsen i liten grad opptatt av tvangens skyggesider, verken de menneskelige eller faglige. Dem begynner vi å få økende innsikt i. Både gjennom historiene til enkeltmennesker som har delt sine erfaringer med å ha vært underlagt tvang, og fra forskning: Seinest i februar i år presenterte Forandringsfabrikkens kunnskapssenter sin nye rapport «Hvis jeg var ditt barn», om barn og unges erfaringer med tvang i psykisk helsevern. Her kan vi blant annet lese om psykologiske langtidseffekter av tvang: 

  • At helsehjelpen virker mot sin hensikt.
  • At tidligere traumer forsterkes.
  • At unge pasienter mister respekt og grenser for egen kropp eller mister tillit og tro på hjelpere. 

I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis; om den faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Også psykolog Olav Nyttingnes´ doktorgradsavhandlingPatient’s Experience of Coercion in Mental Health Care gir et innblikk i pasientenes opplevelser. Han dokumenterer blant annet hvor krenkende det kan oppleves å bli tvangsbehandlet med medikamenter. 

Unndrar seg behandling

Som fagpersoner vet vi at tillit til behandler er det viktigste kriteriet for en god terapeutisk relasjon. Denne relasjonen er det største aktivumet for å kunne drive vellykket endringsarbeid sammen med pasienten. Er målet å skape tillit, vil tvang kunne være kontraproduktivt. I verste fall kan vi oppleve at pasienter unndrar seg livsviktig behandling av frykt for å bli utsatt for tvang.

Innlegget ble første gang publisert i Stavanger Aftenblad 16.mats 2019

Ser vi enden på Sisyfos?

DET HAR IKKE manglet på tilbakemeldinger fra psykologer om at arbeidsforholdene i sykehusene har blitt dårligere og går ut over pasientbehandlingen. Fra somatikken har vi hørt det samme fra legene og sykepleierne.

I kronikken Nå er det nok, i Dagens Medisin (4/2019), setter konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst ord på hvordan det føles. «Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder», skriver han.

ULIK OPPFATNING. 

Psykologforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har advart mot denne utviklingen og foreslått løsninger som vil skape endring. Men det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene.

Jeg er likevel mer optimistisk enn Grimsgaard. Rett og slett fordi en endring er helt nødvendig, slik også sykehusene har synliggjort i sitt arbeid med ny Nasjonal helse og sykehusplan.

LIVSKVALITET. 

Psykologforeningens innspill til planen har blitt positivt mottatt i Helse- og omsorgsdepartementet. I innspillene vektlegger vi:

• Pasientnær ledelse; at sykehusene må stimulere ledere som i langt større grad organiserer og blir målt på om helsetjenestene bruker tilbakemeldinger fra pasienter og behandlere.
• Vanntette skott mellom pasientmøtet og de økonomiske styringssystemene
• Behov for å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern.

Måten Helsedepartementet har tatt imot våre innspill på, gjør at vi har et godt håp om at vi vil få gjennomslag i sykehusplanen. Men selvfølgelig – en sykehusplan er bare en plan.

“Det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene ”

Når det gjelder Den gylne regel, har vi sett hvordan selv overtydelige styringssignaler fra helseminister Bent Høie har blitt ignorert og møtt med skuldertrekk og kreativ bokføring.

TIDSSKILLE. 

Personlig tror jeg at en Nasjonal helse og sykehusplan, som utvetydig understreker pasientnær ledelse og kvalitet, kan markere et tidsskille på samme måte som samhandlingsreformen. Det er rett og slett helt nødvendig nå. Planen vil bli et referansepunkt for alle oss som jobber hver dag for å skape en bedre helsetjeneste med pasienten i sentrum.

Gudene dømte Sisyfos til å rulle en stein opp på et fjell. Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det har gitt oss et uttrykk for absurd strev uten mål. Det er et dårlig referansepunkt for verdifulle sykehusansatte. Det på tide å la steinen ligge og komme seg videre.

Teksten ble første gang publisert på Dagens Medisin 6.mars 2019.

En suksesshistorie

Det fins neppe bedre bekreftelse på at satsingen på psykologer i kommunen har vært vellykket, enn at kommunene selv går god for suksessen.

28. februar slapp Helsedirektoratet Sintef-rapporten med den ikke altfor juicy tittelen  Tilskudd til rekruttering av psykologer i kommunale helse- og omsorgstjenester . Rapporten presenterer resultater fra evalueringen av bruk av psykologkompetanse i kommunale helsetjenester. 

For oss i Norsk psykologforening, som gjennom en årrekke har hatt «lavterskeltilbud i kommunen» som politisk fanesak, er det mildt sagt hyggelig lesning. Både brukere og ansatte i tjenestene er fornøyde. Det samme er fastlegene som etterspør enda tettere samarbeid. Etter å ha lest rapporten er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at psykologkompetanse bidrar til at kommunen når viktige helsepolitiske mål. 

Kinderegg

Det er ikke minst der psykologene når flere brukere samtidig, og samarbeider med og jobber via andre tjenesteutøvere, de får tommelen opp. Da Bent Høie besøkte foregangskommunen Lørenskog i slutten av februar , fikk han til fulle demonstrert nytten av å jobbe på denne måten: Psykologer som i tett samarbeid med skolene bruker psykologisk kompetanse til å trygge relasjonene mellom lærere og elever, gjøre lærerne til bedre klasseledere og dermed legger grunnlag for trivsel og psykososial utvikling. Resultatet er et kinderegg av positive effekter. 

Mer tid til barna som trenger det mest

Totaliteten av Lørenskogs arbeid kan avleses på statistikken over henvisninger til psykiske helsetjenester for barn og unge (BUP) . Generaliserer vi Lørenskogs lave henvisningsrater til de andre Akershus-kommunene, blir resultatet i underkant av ett tusen færre henvisninger. Det er ett tusen barn som er blitt møtt såpass tidlig, at de unngår mer alvorlige tilstander. Det er selvsagt en viktig forskjell for barna det gjelder. Og det er en viktig forskjell for det norske samfunnet, hvis viktigste oppgave er å sikre gode levekår for sine borgere.

Reduksjonen i antall henvisninger viser den klare sammenhengen mellom satsingen på psykologer i kommunen og spesialisthelsetjenesten mulighet for å gjøre en bedre jobb for dem som trenger det mest. 

Forebygging for barn og unge

Eksemplet fra Lørenskog demonstrerer også den tette forbindelsen mellom Psykologforeningens arbeid for å sikre befolkningen lovfestet rett til tilgang på psykologkompetanse som en del av det lokale helsetjenesteapparatet, og vår politikk for helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge. Det er blant annet som en konsekvens av bedre tilgang på psykologkompetanse, vi etterhvert vil kunne måle effekten av vårt nåværende hovedsatsingsområde. 

Ja, det fins også utfordringer. En av dem er «rekruttering». Mange, særlig mindre kommuner i distriktene, har problemer med å skaffe psykolog. Desto mer gledelig er det at kommunene sakte, men sikkert er i ferd med å tilpasse seg det ledere og ansatte oppgir som suksesskriterium for rekruttering: konkurransedyktig lønn, spesialiseringsmuligheter og muligheter for å inngå i psykologfaglige nettverk. 

I Psykologforeningen vil vi fortsette å gjøre vårt for å sikre at stadig flere får tilgang til psykologkompetanse der de bor. Det vil vi gjøre i tett dialog med sentrale og lokale myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre sentrale aktører. Vi er ikke i mål, men vi har tatt viktige skritt i riktig retning.

Innlegget ble første gang publisert på Dagens Medisin 1.mars 2019

Tre nye år

Det er mulig å skape gode tjenester til befolkningen. Med pasienten i sentrum, fremfor økonomi og byråkratriske styringssystemer. Det å påvirke en slik utvikling og jobbe for langsiktige politiske endringer er noe jeg kan. Derfor ønsker jeg å stille meg til disposisjon for tre nye år som president i Psykologforeningen. 

Kort fortalt er min sjekkliste for påvirkningsarbeidet de neste tre årene oppsummert:

  • En lederreform i sykehusene – ledelse er kjernen til at godt fag kan utøves og pasientenes behov står i sentrum.
  • Et vanntett skott mellom pasientene/de som jobber med pasientene og det økonomiske styrinsstsyemet.
  • Et finansisringssystem for sykehusene som vektlegger kvalitet og skaper incentiver for å jobbe ut fra pasientens behov.
  • En kvalitets(måls)reform i sykehusene – der vi gir den hjelpen som når de målene pasientene selv har definert, sikrer den livskvaliteten de ønsker, og måler suksess i behandlig ut fra det.
  • En realisering av den gylne regel – ikke bare på ventetid, men på ressuser og reell vekst.
  • Bygge bro mellom psyke og soma – løfte helsepsykologi som kjerneoppgave i sykehusne, og få på plass god somatisk helsehjelp for de med alvorlige psykiske helseplager.
  • En tverrfaglig lavterskeltjeneste i kommunene – med en dør inn til tilbudene, og fjerning av siloer og henvisningssystemer.
  • Mulighet for tverrfaglig rådgiving og veilednig en telefon unna for alle som jobber med barn og unge i barnehager, skole og på fritidsarenaer.
  • Bidra til at vi som profesjon kan utnytte potensialet i den 4. industrielle revolusjon og drive innovasjon i tjenestene, utvide hvordan vi leverer vår kopetanse til samfunnet og forblir relevant i løsningen av samfunnets store utfordringer.

Digitalisering

I tillegg til dette er det et mål for meg at Psykologforeningen skal starte arbeidet med å gå fra å være nærmest helt analog til å bli digital. Og vi må tilpasse oss til fremtidens mye mer diferensierte arbeidsmarked.

Utdanningen

Ser man på utdanningsinstitusjoner rundt i verden i dag så er de på full fart inn i en digitaliseringsrevolusjon. Et eksempel er Harvard universitetet som nå har flere studenter på online plattformen sin enn de har hatt på campus på Harvard gjennom hele universitetets historie. Du kan sitte hjemme å ta en mastergrad, uten noen gang å være på Harvard fysisk.

Psykologforeningen er ikke Harvard. Og vi har ikke ressurser til mange-millioners investeringer til full-diagiatlisering. Jeg mener likevel vi må ta lærdom av det som skjer i utdanningssektoren, og tilpasse oss til en fremtid der vi også tilbyr digitale løsninger, der det er hensiktsmessig, for alle som tar utdanninger vi har ansvar for.

Fagforeningen

For de fleste psykologer er Psykologforeningen som fagforening svært viktig. Vi gir støtte når det butter på jobb, i konflikter, med lønn og arbeidsvilkår generelt.

Forhandlingsstrategien og lønns- og arbeidspolitikken til Psykologforeningen har vært en sukssess, og jeg mener hovedlinjene må videreføres. Kollektive lokale forhandlinger setter kompetanse i fokus.

Samtidig må vi også som fagforening fornye oss. De nær 4-5000 psykologene som skal utdannes i tiden 2020-2030, som i dag ikke engang er ferdig med videregående, møter et arbeidsliv som er i endring.

I større grad vil folk (kunne) velge å jobbe i prosjektbaserte jobber, ha kombinasjoner av deltidsstillinger, ta noen private oppdrag, jobbe delvis via plattformtilbud, ha privat praksis, og kanskje en fast ansettelse i perioder.

Vi må kunne være fagforening også for de som velger en slik arbeidshverdag. Og vi må få på plass en strategi for å sikre disse som medlemmer.

Ta kontakt

Jeg vil skrive mer om punktene i sjekklisten min i blogger fremover. Er det noe du lurer på eller har innspill til når det gjelder hva som er viktig de neste årene så ta kontakt med meg. Har du innspill til hva du vil jeg skal skrive mer om her hører jeg også gjerne fra deg.

Lite nytt = godt nytt fra flertallsregjeringen

Da regjeringsforhandlingene ble avsluttet på Granavolden sist uke, var det ikke mye nytt å spore fra vårt ståsted, og det var på mange måter godt nytt.

KrF tok med seg et partiprogram inn i forhandlingene som vi hadde gitt tommel opp før forrige valg. Og de forhandlet med Venstre som scoret høyest av alle på psykisk helse i sitt program , og med en helseminister fra Høyre som snakker om psykisk helse på inn og utpust. Det viktigste i en slik forhandlingssituasjon er at noe ikke forsvinner i dragsuget av andre mål regjeringen setter seg for de neste to årene. Når vi leser plattformen, er vi trygge på at det viktigste føres videre. 

Partiene bak Granavolden-erklæringen har tiden frem til stortingsvalget i 2021 på å nå de målene de har satt seg

Vi kunne selvsagt ønsket oss mer om psykisk helse i regjeringserklæringen. Vi ser nå kutt i tilbud over hele landet, og kommuner som sier de ikke makter å ta over alt som sykehusene nedprioriterer. Samtidig skal kommunene drive helsefremming, forebygging og lavterskeltilbud. At psykisk helse må få en større del av kaken i det totale helsebudsjettet. fremstår derfor klart.

Derfor kunne vi ha ønsket oss at regjeringen i erklæringen viste at den tok enda tydeligere grep om feltet for å sikre at det blir prioritert. Vi kunne også ha tenkt oss at regjeringen viste at den ville prioritere psykisk helse for dem med alvorlige somatiske sykdommer, og at de innenfor sin arbeidslivspolitikk også refererte til psykisk helse som en av de sentrale faktorene for utenforskap. Men dette finner vi dessverre ikke nevnt i regjeringserklæringen. 

Partiene bak Granavolden-erklæringen har tiden frem til stortingsvalget i 2021 på å nå de målene de har satt seg. Da var det nok for mye forlangt at helt nye elementer skulle få plass i erklæringen. Og kanskje er det like greit. Når vi ser at regjeringen sliter med å få sykehusene til å prioritere det de har instruert dem å prioritere i fem år, og kommunene drukner i nye oppgaver, burde de antagelig ikke legge enda mer i potten av ting de skal gjøre. 

For oss er det en ny situasjon at vi nå har en flertallsregjering som skal søke å realisere sin politikk. Det skulle borge for større gjennomføringsevne. Men selv om det er flertall i Stortinget for den politikken de fører, er det fortsatt helseforetakene og kommunene som bestemmer prioriteringene lokalt. Derfor følger vi fortsatt med, for å passe på at regjeringen følger opp sine løfter om den gylne regel og om å bygge opp nye helsetilbud i kommunene der psykologer vil være lovpålagt del av tjenestetilbudet fra 2020.

Teketsen ble første gang publisert på psykologforeningen.no 29.januar 2019

Hva vi bør snakke om når vi snakker om «pasientens helsetjeneste»

Hva er det som gir oss et godt liv, hva er livskvalitet? Er det fravær av enhver belastning som følger av helseplager, en tilværelse fullstendig blottet for symptomer?

Kanskje har vår teknologiske tidsalder, kjærkomne biomedisinske framskritt og vår iboende dragning mot å prestere stadig bedre på de fleste livsområder, fått oss til å tro at en slik tilværelse er mulig. Men for et helsevesen på pasientens premisser, er et slik fundament neppe bærekraftig.

Et godt liv

Hvordan vi tenker om prioriteringer avhenger også av hvordan vi tenker om sykdom og sykdomsforståelse.

Vi vet at psykiske lidelser koster dyrt både for den enkelte som rammes og for samfunnet som helhet. Psykiske lidelser kan ikke behandles som sykdommer som rammer organismen, i den forstand at man enten har dem eller ikke har dem. Psykiske lidelser utvikler seg ofte gradvis, og som en kombinasjon av sårbarhet, livsbelastninger og andre utløsende og opprettholdende faktorer.

Mange av oss har langvarige og alvorlige sykdomstilstander. Et godt liv er også for oss.

Noen ganger må vi simpelthen lære å leve med det imperfekte; leve med de symptomene og problemene som følger av de helseplagene vi har.

Pasientens opplevelse

Vi blir ofte opptatt av det vi kan måle ved hjelp av tall og enkle data. Når vi skal skape «pasientens helsetjeneste» og hjelpe mennesker til å mestre egne liv, er det avgjørende å vite hvordan folk selv opplever å ha det. Det å være mer opptatt av ressurser og styrker ved pasienten, familie og nettverk er noe kvalitativt annet enn å la store deler av behandlingen handle om symptomfrihet.

I tillegg til å måle symptomreduksjon, må vi måle om hjelpen faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Da er det behov for å måle mer enn ventetid og antall konsultasjoner. I våre innspill til Nasjonal helse og sykehusplan (NHSP) foreslår vi derfor å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern. Med «livskvalitet» mener vi å «ha det bra» og «fungere godt», langt på vei i tråd med hvordan Helsedirektoratet oversetter begrepet «well-being» i sin veileder  «Well being på norsk».

Slike mål kan bidra til å skape gode helsetjenester fordi opplevelsen av livskvalitet ofte betyr like mye som symptomreduksjon for pasientene.

Pasientnær ledelse

Credoet «pasientens helsetjeneste» forplikter alle ledd i helsevesenet, ikke minst lederne. Spesielt viktig er de pasientnære ledere, de som jobber nærmest behandlere og pasienter. Disse lederne bør vies spesiell oppmerksomhet i helse og sykehusplanen som skal legges fram i løpet av året. De må sikres nødvendig autonomi for å kunne legge til rette for god fagutøvelse.

De må bidra til at fagfolk kan velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten og at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. Til grunn må det ligge et system for systematiske tilbakemeldinger fra pasienten og de ansatte som møter dem. De pasientnære lederne er de som hver dag har for øye hvem helsevesenet er til for. 

Hvorfor ikke innføre som årlig rutine at de ansatte evaluerer leder ut fra kriterier om hvorvidt lederen har bidratt til fagutvikling/innovasjon. Dette i kombinasjon med systematiske tilbakemeldinger fra dem som mottar hjelp, bør være utgangspunkt for hvordan ledere på høyere nivåer vurderer tjenestens suksess.

Grenser for hvor fort vi kan lytte

Dette er prinsipper som vi i Psykologforeningen brenner for å gjennomføre. Men det er vanskelig innenfor dagens økonomiske rammer og foretakenes prioriteringer. Samdata viser at det har vært en substansiell økning i antall konsultasjoner per fagårsverk i poliklinikk de siste årene. Forventningen til å øke aktiviteten stopper neppe med det. Resultatet er slitasje på ansatte og problemer med å rekruttere og beholde kompetanse.

I dag ser vi eksempler på reelle kutt i psykisk helsevern flere steder i landet. Det får selvsagt konsekvenser for regjeringens visjon om «pasientens helsetjeneste». Aktivitet i psykisk helsevern = samtaler. Kostnader i psykisk helsevern og rusbehandling = behandlere.

Vi kan ikke koble diskusjonen om kvalitet psykisk helsevern og rusfeltet fra en diskusjon om rammebetingelser. Det er grenser for hvor fort vi kan lytte.

Saken ble første gang publisert i Dagens Medisin 25. januar 2019