Elektrosjokk må alltid være frivillig

Tillater vi elektrosjokk med hjemmel i nødrett, risikerer vi å krenke grunnleggende menneskerettigheter.

FNs menneskerettighetskomité kritiserer Norge for bruk av elektrokonvulsiv terapi, ECT. Bakgrunnen er at ECT regnes for å være en svært inngripende behandlingsmetode.

En tvangsmessig gjennomføring av slik behandling kan virke skremmende og nedverdigende både på pasienter og pårørende.

Tydeligere rutiner ved bruk av nødrett

Bruk av ECT er omstridt, ikke minst på grunn av usikkerhet knyttet til omfanget av bivirkninger, eksempelvis vedvarende hukommelsestap.

Det er en av grunnene til at ECT som hovedregel kun gis på grunnlag av pasientens informerte samtykke. Norske helsemyndigheter har likevel akseptert at ECT kan gis på grunnlag av nødrett i en akutt situasjon uten pasientens samtykke. Dette er vi i Psykologforeningen skeptiske til.

Og vi har en tydelig forventning om at Tvangslovutvalget skal redegjør for om ECT uten forankring i lovverket, fortsatt skal være mulig.

Ved bruk av nødrett mister pasienter mange av rettssikkerhetsgarantiene han/hun normalt ville hatt ved behandling uten samtykke etter reglene i psykisk helsevernloven.

Sivilombudsmannen har dokumentert flere tilfeller der helseforetakene ikke har vurdert godt nok om vilkårene for nødrett har vært oppfylt.

Med bakgrunn både i FNs og Sivilombudsmannens bekymring, etterlyser vi tydeligere signaler fra helsemyndighetene om hvordan helseforetakene skal forvalte nødretten ved bruk av ECT.

I dag er omfanget ukjent. Vi etterspør tydeligere rutiner for rapportering både av hvor ofte nødrettshjemmelen blir tatt i bruk og hvilke vurderinger som ligger til grunn.

Frivillig informert samtykke

Informert samtykke er i stigende grad blitt et virkemiddel for å øke rettssikkerheten i psykisk helsevern. Informert samtykke innebærer at pasienten er i stand til å forstå innholdet i informasjonen og dermed er i stand til å foreta et selvstendig valg.

For å sikre et frivillig informert samtykke, er det viktig at bruker og pårørende får balansert informasjon om ECT som metode, blant annet om virkninger og bivirkninger.

Behandlere står i en sterk påvirkningsposisjon i møte med pasient og pårørende. Det kan være utfordrende for pasient og pårørende å stå imot. Et tiltak som kan styrke pasientens rettssikkerhet er en ordning med beslutningsstøtte. Slik støtte kan eksempelvis gis gjennom en «bruker- støtter-bruker» – ordning, eller ved bistand fra pasientombud. Det sentrale er at man tar høyde for avhengighets- og maktforholdet mellom pasient og behandler og tilrettelegger for et reelt fritt og informert samtykke.


Innlegget ble første gang publisert i Aftenposten 11.april 2018

Ikke glem den psykiske helsa, Åse!

Kjære Åse Michaelsen! Vi skulle ha skrevet til deg for lenge siden og gratulert med ny jobb som eldre- og folkehelseminister. Nå når lanseringen av stortingsmeldingen om kvalitetsreformen «Leve hele livet» nærmer seg, benytter vi likevel anledningen. Vedlagt følger en huskeliste på områder som ofte havner i bakleksa når eldres livssituasjon er tema:

  • Husk å skape et eldreinkluderende samfunn som fremmer eldres deltagelse i alt fra arbeidslivet til sosiale aktiviteter når arbeidsdagen en gang er over. Det er godt helsefremmende arbeid å legge til rette for at personlige ressurser og funksjoner kan opprettholdes lengst mulig til glede både for den enkelte og fellesskapet.
  • Husk å forebygge isolasjon og ensomhet. Å være gammel er ingen sykdom. Men funksjonstap kan være en forløper for sosial tilbaketrekning. Ikke bare fordi en kan bli mindre mobil enn før, men også fordi en kan oppleve at en ikke har noe å bidra med og dermed føle skam rundt eget funksjonstap.
  • Husk å satse på gode psykiske helsetjenester også for eldre. Eldre har like stor nytte av samtaleterapi som yngre. Eldre selv sier rungende nei til medisiner. 68 prosent vil heller ha behandling i form av samtaler enn medikamenter. For dem som har passert 75, er tallet hele 75 prosent. I den grad noen fortsatt tror at eldre ikke vil prate om det som er vondt og vanskelig, er det altså feil. Psykologtilbud må vær lett tilgjengelig også for eldre og en del av tverrfaglige tjenester i kommunen der man bor, i tillegg til i spesialisthelsetjenesten.
  • Husk at det også på sykehjemmene er store muligheter for å redusere medisinbruken. For eldre på sykehjem er «samsykelighet» et stikkord: For gamle mennesker vil ofte fysiske helseutfordringer griper inn i psykiske tilstander og å gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Psykiske symptomer kan fremstå som fysiske – og vice versa. Legemidler kan virke annerledes fordi at flere tilstander opptrer samtidig og påvirker hverandre. I møte med dette komplekset har svaret ofte vært enda mer medisinering. Det er grunn til å rope varsku. Det finnes gode erfaringer med å redusere medisinbruken også blant de sykeste. Det har blant annet skjedd på det danske demenshjemmet Dagmarsminde, der antipsykotika og beroligende medisiner er erstattet med mer struktur, berøring og fellesskap. Mange eldre på sykehjem er i en spesielt sårbar situasjon fordi de ikke er i stand til å formilde hvordan medisinen påvirker dem.
  • Husk at behovet for aktivitet og felleskap er like aktuelt på sykehjem og i omsorgsboliger med heldøgnsomsorg. Fravær av aktivitet fremmer forfallet både fysisk og mentalt. En hjerne som ikke utfordres, svekkes raskt. Ensomhet og passivitet kan være både psykisk og fysisk skadelig. Dette må helsetjenestene ta tak i og slippe til nye faggrupper. Men også frivillige vil ha noe å tilby, både på sykehjem og i hjemmebasert omsorg.

Tar vi godt vare på eldres psykiske helse, vil ringvirkningene være betydelige: Bedre fysisk helse, mer selvhjulpenhet og livsutfoldelse, lengre periode som hjemmeboende før man trenger tilbud med heldøgnsomsorg.

Lykke til som minister for eldre og folkehelse, Åse, og ikke glem den psykiske helsa, du snill!


Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin 15.02.18

Grenser for standardisering

Helsestatsråd Bent Høie benyttet sykehustalen til å varsle planene om å rulle ut pakkeforløp for psykisk helse og rus.
Som leder for den største akademikergruppen i psykisk helsevern, er jeg den første til å hilse velkommen mer forpliktende og forutsigbare behandlingsforløp også for folk med psykisk uhelse og rusproblemer. Men det finnes grenser for standardisering: Psykiske lidelser vil ofte skille seg fra fysiske ved at samme diagnose kan kreve vidt forskjellig behandling avhengig av pasientens livssituasjon: En traumatisert flyktning med tynt nettverk og uavklarte boforhold vil trolig trenge annen hjelp enn en med gode familierelasjoner og god økonomi. Derfor har Psykologforeningen påpekt at pakkeforløp i seg selv ikke er en garanti for å nå målene om mer likeverdig behandling, mer brukermedvirkning og bedre samhandling. Det er praksis som vil bli avgjørende. 

Pakkeforløpenes suksess er avhengige av om de tilpasses pasientenes individuelle behov.

  • Vil de sikre at pasienter og pårørende involveres i hvordan forløpene utformes?
  • Vil de sikre sammenheng mellom behovsutredning, behandlingsvalg, evaluering og justering av behandlingen?
  • Vil de gi rom for tilbakemeldinger om hvorvidt behandlingsforløpet er på rett spor eller ikke?

Jo alvorligere lidelse, jo større vil behovet være for variert hjelp. Noen trenger hjelp fra flere tjenester samtidig.

God fagutøvelse forutsetter rom for at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. God fagutøvelse handler om å velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten. Først da kan vi nå målet om «pasientenes helsetjeneste».


Først publisert i Aftenposten 23.01.18

Når skolesekken blir for tung å bære

Mobbing er en alvorlig risikofaktor for psykiske vansker og lidelser. Å skape gode oppvekstmiljøer der mobbekulturer ikke får fotfeste, er derfor et ansvar ingen av oss bør slippe unna.

Elevundersøkelsen for 2017 er lite oppløftende lesning. Resultatene tyder på at nær 7,8 prosent av femteklassingene blir mobbet av medelever. På det siste trinnet i videregående skole er andelen 2,3 prosent.

Det gjør vondt å lese tallene. Det gjør inntrykk å vite at mange barn gruer seg for å gå på skolen; at skolesekken er blytung å bære for mange elever.

Prisen kan bli høy for den som mobbes: På Folkehelseinstituttets nettsider kan vi lese at mobbing er et sterkt underkommunisert problem. At «…barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser». Og at«…en rekke studier viser at risikoen ofte er dobbelt så høy, eller mer enn dobbelt så høy blant de som utsettes for mobbing, enn blant de som ikke har vært mobbet

Kampen mot mobbing starter ofte før barna setter beina i skolegården. De sosiale erfaringene fra barnehagen tar de med seg videre, og ikke minst erfaringene med relasjon og samspill i familien. Blir barna møtt på følelsene sine, slik at de kan sortere dem, akseptere dem og eventuelt justere dem hvis det er grunnlag for det? Får de veiledning i å vise empati og fremme gode relasjoner til voksne og jevnaldrende? Hvordan snakker vi om andre, i samtaler med barna og i samtaler barna blir vitne til? Hvordan fremstår vi som voksne som gode rollemodeller for hvordan vi inngår i relasjoner med menneskene rundt oss?

Forholdet mellom lærere og elever er essensielt. Noen lærere klarer å mobilisere et gyldig «vi»; et kollektiv og en empati mellom elevene. Lærernes positive elevsyn er avgjørende, og det samme er oppmerksomheten mot positiv atferd.

Også skolens relasjoner til foreldrene er sentrale. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene, bør foreldrene bevisstgjøres på eget ansvar for å avdekke mobbing, og de bør få verktøy de kan bruke. Forebyggende mobbearbeid må ha god forankring i skolens ledelse.

Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt for å bidra til å redusere mobbing. Psykologen har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Skolemiljøet er utpekt som hovedmål for det mobbeforebyggende arbeidet. Opplæringsloven brukes aktivt og pålegger kommunene å utarbeide en handlingsplan for et godt psykososialt miljø .  Vestby er et av flere eksempler på kommuner som jobber godt og målrettet. Men vi har åpenbart mye å gå på, slik Eleveundersøkelsen dystert dokumenterer.

Der mennesker er samlet, vil det alltid finnes grobunn for mobbing.  Vi må derfor jobbe utrettelig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og i fritiden.

Ingen barn bør få en skolesekk på ryggen som ikke er til å bære.


Første gang publisert i Dagens Medisin 22.01.18

Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.


Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17

På tide å hilse utenforskapets barn velkommen inn

Med en gjennomtenkt familiepolitikk kan vi redusere sosial og økonomisk ulikhet som går på den psykiske helsa løs og rammer barn aller hardest. Her er tre forslag til forskningsbaserte tiltak som kan gjøre en forskjell.

Arbeidsforskningsinstituttets rapport om omfanget av barn som vokser opp i fattige familier i bydel Gamle Oslo, kom i tidligere i høst, samme uka som høringsfristen gikk ut for NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene. Grunnholdningen til professor Anne Lise Ellingsæter og resten av utvalget bak NOU´en er like tydelig som den er ukontroversiell: Gode oppvekstsvilkår for barn og unge må sikres uavhengig av foreldrenes økonomi og status på arbeidsmarkedet. Når vi nå har fått servert ferske data som viser at det fins steder i landet der 60 prosent av barna vokser opp i fattigdom, har vi åpenbart en jobb å gjøre.

I dag har vi gode kunnskaper om risikoen for psykisk uhelse og utenforskap for barn som vokser opp i fattige familier. Å skamme deg over hvem du er og hva du kommer fra er oppskriften på mindreverdighetsfølelse og gir grobunn for psykiske helseproblemer. Spørsmålet er om vi er villige til å omsette det vi vet, i virkemidler som monner. Tre tiltak har forskningen på sin side. 

Gratis barnehager

Gode barnehager er bra for alle barn. Aller best er effekten for dem som kommer fra vanskelige kår. Gode barnehager virker sosialt utjevnende fordi de

  • Bedrer sosial og emosjonell mestring
  • Fremmer god språkutvikling,
  • Støtter opp om læring og bedre skoleprestasjoner

Det kanskje aller viktigste for barns psykiske utvikling i barnehagen er voksen-barn-relasjonen. En god relasjon er forbundet med mindre atferdsvansker hos barna. Den sterkeste sammenhengen finner vi mellom voksen-barn-relasjonen og skolemodenhet. Den er med på å forklare hele 41 prosent av variasjonen i barnas evne til tilpasning. De økonomiske barrierene for å kunne benytte seg av barnehageplass er blitt lavere de siste årene, men det er fremdeles systematiske sosioøkonomiske forskjeller i barnehagebruk. Gratisbarnehage sannsynliggjør at andelen barn som går i barnehage vil øke, også blant de minste barn. Med gratis barnehager vil bidra vi til at de barna og familiene som trenger det mest, får størst nytte av tilbudet.

Økt barnetrygd til de yngste

Å satse på barn gjennom økonomiske overføringer til barnefamiliene virker sosialt utjevnende og bidrar til at ulikhet i mindre grad går i arv. Tidlig innsats har størst effekt. Derfor foreslår vi å økebarnetrygden til de yngste barna. Det er ikke naturgitt at en slik økning må gå på bekostning av nivået på barnetrygd for eldre barn. Det er i så fall et politisk valg. Å la begge foreldrene automatisk få tilgang til barnetrygden vil være et viktig signal fra myndighetene om at mødre og fedre har like stor betydning i foreldreskapet. Barnetrygden bør ikke behovsprøves, men videreføres som universell ordning. Det vil være ikke-stigmatiserende og vi unngår ekstra forvaltningsressurser.

Forenkling av stønadsordninger

Dårlig råd svekker kognitiv fungering og for eksempel evnen til å sette seg inn i stønadsordninger, overskudd til å søke på dem osv. Dermed kan det oppstå en vond ressursknapphets-sirkel der dårlig råd gjør det vanskeligere å orientere seg i stønadssystemet. Man går glipp av overføringer og forutsetningene for å orientere seg blir ytterligere svekket. Ressursknapphet knyttet til økonomi og stønadsordninger får ofte indirekte betydning for relasjon og samspill i dagliglivssituasjoner mellom foreldre og barn. En forenkling av stønadsordninger vil bidra til ikke å legge sten til byrden for disse familiene.

Dette er tiltak som vil måtte føre til nye prioriteringer i statsbudsjettene fremover. Sosial ulikhet har en kostnadsside, ikke minst for barn og unge. Investeringene vi gjør i gratis barnehager og økte stønader må ses som investeringer. Resultatene vil vi se igjen i et bredt spekter av sektorer (og budsjettposter) i fremtiden; helse, sosial, arbeid, skole, utdanning, justis og familie. Det er på tide å ta disse grepene nå. Vi har egentlig ikke råd til å vente.


Første gang publisert i Dagens Medisin 20.11.17

Store forventninger

Norsk psykologforening gratulerer regjerings- og støttepartiene med fornyet tillit. For oss som er opptatt av psykisk helse, er forventningene naturlig nok store til hva det nye flertallet skal levere de neste årene. Både Venstre, KrF og Høyre har partiprogrammer proppfulle av gode forslag til satsinger på psykisk helse. Rett før valget presenterte helseministeren Mestre hele livet, en langsiktig strategi for feltet. På flankene hadde han FrP, KrF og Venstre. Strategien ble ledsaget av løfterfra alle fire om en økonomisk forpliktende og helhetlig opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Nå regner vi med at løftene manifesterer seg i konkret politikk.

Folkehelse

Tiden er inne for en bred satsing på folkehelsetiltak, tidlig hjelp og lavterskeltilbud innen psykisk helse. For livsmestring i skolen, tverrfaglig skolehelsetjeneste, vekst i antall tverrfaglige team i kommunen med én dør inn, og med kompetanse til å gi råd og veiledning til barnehager, skoler og fritidsarenaer. Vi ser også fram til at lovfestingen av psykologer i kommunen sikres økonomisk og organisatorisk levedyktighet etter 2020.

I Psykologforeningen er vi opptatt av at det nå kommer konkrete tiltak på plass for at de psykiske helsetjenestene skal bli bedre. Vi er opptatt av tjenesteutviklingen og rammevilkårene både i kommunene og på sykehusene til beste for befolkningen.

Finansiering

I den nye stortingsperioden holder det ikke lenger bare å vise til en «gyllen regel» og overlate til sykehusene å holde på for seg selv. Som styringssignal har «den gylne regel» hatt liten effekt på sykehusenes reelle prioriteringer. Vi anbefaler at regjeringen selv tar regi for å øke tilbudet til befolkningen. Da må de blant annet sikre et finansieringssystem som bygger opp under visjonen om «pasientens helsetjeneste», og det må satses på moderne kunnskapsledelse. 

Da innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført i forrige stortingsperiode, var det blant annet for at det skulle bli mer lønnsomt for sykehusene å prioritere psykisk helse. Vi advarte mot risikoen for vridningseffekter. Mot at sykehusene med ISF ville bli mer opptatt av lønnsomhet enn det som er best for pasientene. Dessverre vi fikk rett: Vi får nå stadig flere rapporter fra våre medlemmer om at hensynet til inntjening trumfer faglige vurderingene av hva som er god behandling.

Helsetjenestene må selvsagt kunne dokumentere hvordan statens penger brukes, og etterstrebe å få mest mulig ut av dem. Men det blir en avsporing på vei mot «pasientens helsetjeneste» om sykehusene først og fremst styres av en inntjeningslogikk der kjappe og mange konsultasjoner blir viktigste måleenhet, i stedet for best mulig hjelp. Vi vil derfor be det nye flertallet på Stortinget om en ny finansieringsmodell for sykehusene. Vi trenger et et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt!

Ledelse

Sykehusene er blant de største arbeidsplassene i Norge. De har komplekse strukturer, forvalter kunnskapen til høyt kompetente ansatte og skal betjene mennesker i sårbare situasjoner. Å være leder innenfor en slik ramme krever langt mer enn profesjonell spisskompetanse. Psykologforeningen ønsker seg en stortingsperiode hvor det sikres at sykehusene rekrutterer gode, moderne ledere både på toppen og i nærheten pasientene, og der det gis rom for systematiske videreutdanning.

God ledelse bidrar til å utvikle sykehusene til kunnskapsvirksomheter der de som jobber på gulvet, gis tillit og autonomi til å gjøre fornuftige valg sammen med pasientene. Det vil bringe oss mange skritt nærmere pasientens helsetjeneste, hvor pasientens egne vurderinger og tilbakemeldinger, faget og fagpersonens vurderinger danner utgangspunkt for veivalg i behandlingen.

Alle pasienter som skal hjelpes i psykisk helsevern, må gis en forløpsgaranti. De skal kunne være trygge på at de følges av en spesialist i hele forløpet, får en god utredning og får være med på å definere egne mål for behandlingen. Innholdet i forløpet må utvikles i et samarbeid mellom pasient og fagperson, og gi mulighet for å kunne velge mellom ulike, men like virksommebehandlingsmetoder. Behandlingstilbudet bør kontinuerlig evalueres opp mot målet om at behandlingen skal oppleves som hjelpsom og nyttig.

Det er i samarbeidsrelasjonen mellom behandler og pasient de viktigste helsereformene bør skje i neste periode.


Denne teksten ble første gang publisert i Dagens Medisin Nett 14.09.17