I sin nye bok Tvang og tvil fremholder Mjaaland at det har skjedd en sykeliggjøring av hverdagsproblemer og at helseressursene er forskjøvet fra de alvorligst syke til folk med filleproblemer. Påstanden matcher dårlig med lett tilgjengelige fakta:

• Godt over 80 prosent av ressursene i psykisk helse i Norge brukes i dag på de 5–6 prosentene som har de alvorlige lidelsene.
• Det har skjedd en villet nedbygging av de psykiatriske asylene og en oppbygging av lokale poliklinikker.
• Endringen har gjort at også de med alvorlige lidelser i stor grad kan fortsette å bo hjemme, ha kontakt med nettverk og familie, skole og jobb.

Men det er fortsatt en utfordring at det nesten ikke finnes noe annet enn spesialisthelsetjeneste til de dårligste pasientene. Det har resultert i at tjenesten må bruke mye tid på å vurdere pasienter som kunne ha fått bedre hjelp dersom de hadde fått et tilbud i kommunen.

Overbehandling?

Mjaaland frykter overbehandling hvis psykologene får for mye spillerom der folk lever sine liv; i barnehagen, på skolen og på fritidsarenaene. Vi tror hun misforstår hva psykologer i kommunen bruker tid på.

Poenget med psykologkompetanse der folk bor, er ikke først og fremst å drive behandling. Nærheten til hjemmemiljøet gjør at ressursene enklere kan settes inn der de har størst effekt.

Kanskje trenger skolen hjelp til å få orden på et mobbeskapende klassemiljø? Kanskje barnehagepersonalet trenger hjelp til å se tegn som tyder på at et barn er utsatt for vold eller overgrep?

Før problemene blir verre

Tall fra Akershus universitetssykehus viser at kommuner som har utviklet gode lavterskeltilbud til barn og unge, henviser færre pasienter til psykisk helsevern enn kommuner uten slike tilbud.

Ved å hjelpe folk før problemene blir verre, frigjøres ressurser til å ta bedre vare på mennesker med alvorligere lidelser.

De fleste av oss vil før eller siden oppleve psykisk slit. Det innebærer ikke at vi er syke eller trenger en diagnose. Det kan likevel være smart å oppsøke hjelp for å unngå at det banale utvikler seg til noe verre.

«Ting» går ikke nødvendigvis over av seg selv. Tilbakefallsprosenten ved depresjoner, et av vår største folkehelseproblemer, er betydelig om ikke tilstanden behandles. Tidlig intervensjon kan redusere antall nye tilfeller med mer enn 1/3 blant dem med høy risiko.

De samfunnsmessige besparelsene er enorme. Det samme er reduksjonen i belastningen for den enkelte. Derfor må vi tidlig inn med fornuftig hjelp.