Stadig flere opplever mentale helseutfordringer. Avstanden mellom behov og tilbud er økende og det er urealistisk at gapet kan dekkes med penger eller personell alene. Jeg tror teknologi og digitale løsninger snart treffer psykisk helse med full kraft.

Kostnadene av mentale helseutfordringer på verdensbasis er av «Lancet Commission report on mental health» beregnet til å overstige 16 000 000 000 000 (16 trillioner) dollar innen 10 år.12 milliarder arbeidsdager går tapt hvert år på grunn av psykiske helseplager. Det er angst og depresjon som rammer flest. 

I store deler av verden er det å få møte en psykolog et privilegium de færreste får oppleve. Der det finnes psykologer er de fleste privatpraktiserende, de priser seg høyt, de jobber én til én, de benytter ikke noen form for teknologi i behandlingen, og det de bedriver inne på kontoret sitt er i liten grad etterprøvd eller transparent for samfunnet forøvrig. 

Slik gjør profesjonen i store deler av verden seg ganske irrelevant for samfunnet i møte med gapet mellom etterspørsel og tilbud om hjelp. 

Det er svært få som kan gi god hjelp. I verden er det ifølge WHO bare 0,9 psykologer og 1,3 psykiatere pr. 100 000 innbyggere. Gapet mellom behov og etterspørsel er altså enorm. Gapet mellom kostnader og bevilgninger til å løse problemet likeså. 

«Look to China»

I Kina ser man nå en respons på dette. Situasjonen der er kritisk. Bare 10 prosent av de med psykisk helseutfordringer får hjelp. Stigma rundt psykiske helseproblemer er også stort. 

Nå kan teknologi snu dette på hodet. Det finnes allerede over 100 selskaper i Kina som jobber med kunstig intelligens rettet mot helse. Flere av disse fokuserer på psykisk helse. De som jobber med dette i Kina sier bruk av digitale løsninger, virtual reality, internet of things og annen avansert teknologi vil gjøre tjenester tilgjengelig for store deler av befolkningen fordi den ikke er sted eller tidsbundet. Den kan anvendes av alle, og de kan få tilbudet levert i sitt eget hjem, i mobilen på smart-klokken eller VR-brillene. Stigma med å søke hjelp vil dermed også kunne reduseres fordi teknologi ses på som spennende, gøy og moderne. 

De teknologiske tjenestene Kina nå jobber med vil i liten grad være tradisjonell (les; vestlig) terapi, med strøm på (altså nett-terapi). Det vil være helt nye måter å bidra til at folk opplever et mer meningsfullt liv, et liv der de mestrer hverdagen, relasjonene sine, jobben sin og livet ellers. 

Kina ja, men ikke oss?

Hva har så dette med oss å gjøre kan du spørre. At de utvikler avansert teknologi for å løse Kinas gap mellom etterspørsel og tilbud betyr jo ikke at det vil endre noe her. 

Det er forståelig at man kan tenke slik. I Norge har vi en psykologdekning i helsetjenesten uten sidestykke i verden. Snart 1 pr. 500 innbyggere. De fleste psykologer jobber i den offentlige helsetjenesten, som i svært stor grad er skattefinansiert. I teorien kunne vi her i landet hatt en offentlig fastpsykolog alle sammen, om vi hadde organisert tjenestene annerledes. Og det hadde ikke kostet noen av oss mer enn i dag. 

Likevel er ikke inntrykket man får at psykologtjenester eller psykiske helsetjenester generelt er lett tilgjengelig. Folk står månedsvis i køer over hele landet for å få hjelp. Av disse er tusenvis barn. Nå rapporteres det også om kutt i tilbudene. Psykologer forteller at de må avslutte hjelp lenge før pasientene er ferdigbehandlet. Vi bruker masse unødvendig tvang og medisinerer mer og mer, selv der vi vet terapi ville vært best. Politikerne lover at ventetider skal ned. De som leverer tjenestene svarer: det klarer vi ikke! 

Imens øker kostnadene for samfunnet. Vi har passert over 100 milliarder i året. Det er mer enn kreft, hjerte- karsykdommer og lungesykdommer tilsammen. Stigma rundt psykiske helseplager er ikke mye mindre for de alvorlige lidelsene. Fortsatt er det allmenne inntrykket at folk med alvorlige psykiske lidelser er farlige, at de dreper, at de ikke kan bli friske. 

Uansvarlig å ikke ta det i bruk

Så selv med en svært god teoretisk psykologdekning, og også en teoretisk veldig bra psykiaterdekning, står Norge overfor en folkehelseutfordring av tilsynelatende ukontrollerbare dimensjoner innen psykisk helse. Det går feil vei. 

Er det så utenkelig at Kinesisk (eller annen) teknologi finner veien hit for å gjøre noe med dette? Jeg tror det bare er snakk om tid før helseministeren, og ikke minst finansministeren, ser seg om etter helt nye måter å dekke behovet for hjelp på. Hvis det finnes gode, effektive, mer bærekraftige, og over tid billigere løsninger digitalt, vil det være uansvarlig av en helse/finans/statsminister å ikke adoptere denne teknologien til en skattefinansier helsetjeneste. 

Hvis folk kan ta i bruk disse hjelpemidlene gjennom teknologi de allerede har eller lett kan skaffe seg/låne av det offentlige, vil det uten tvil bli absorbert raskt i et teknologisk-hurtigabsorberende land som Norge. Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre dem et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp. Og fremfor bare tradisjonell behandling (med strøm på) vil slike allment tilgjengelige tilbud kunne bidra til helsefremming og forebygging. Det vil spare samfunnet for store summer på sikt. 

Hva skal vi drive med da? 

Hva er så psykologenes rolle i dette (i mine øyne ganske nære) fremtidsscenarioet. Igjen kan vi se til Kina. Der er bekymringen ved digitaliseringen at det er teknologiselskapene alene, med sine ingeniører og designere, som står for utviklingen at tilbudene. Det er i stor grad profitt, ikke etikk, faglighet og personvern som styrer valgene de gjør. Løsningene kan da bli lite effektive, de kan gjøre mer skade enn gavn, og muligheten for misbruk (av blant annet data) er stort. 

Vi må som profesjon innse at denne teknologien kommer. Og den vil bli attraktiv for myndigheter verden over som ser belastningen av mentale helseproblemer tynge budsjettene sine. Private aktører vil også stå i kø for å utnytte potensialet som ligger i det de vil se på som et nærmest utømmelig marked. 

Psykologene må koble seg på denne utviklingen. Vi bør sette oss i cockpiten sammen med teknologene og designerne, og sikre at det som utvikles og implementeres er kvalitetssikret psykologfaglig. De som skal bli psykologer bør eksponeres for og samarbeide med realfags- humaniora-, livsvitenskap- og teknologifagsstudenter for å utløse potensialet i helt nye tverrfaglige samarbeid i studietiden. Sett sammen utradisjonelle tverrfaglige grupper, kast inn en samfunnsutfordring til dem og se hva som kommer ut. Jeg tror det vil avføde mange nye start-ups som vil bedre folkehelsen fremover. 

Folk flest trenger ikke terapi

Psykologene bør gå i front for utvikling av og implementering av teknologiske nyvinninger i det offentlige. Vi må komme oss ut av vår tradisjonelle forståelse av hvordan terapi skal gis og hva som skal til for å hjelpe folk med å skape et bedre liv for seg selv. På samme måte som de som kjøper enn drill ikke vil ha en drill, men et hull i veggen, oppsøker ikke folk flest oss fordi de vil ha terapi. De kommer til oss fordi de vil ha er bedre liv. Og vår tradisjonelle måte å gi dem tilgang til vår kunnskap om hvordan de kan få til dette er i stor grad gjennom terapi. Slik bør det ikke fortsette. Vi bør både bidra til at de gis tilgang til kvalitetssikrede, faglig forankrede, effektive og billigere hjelp, samt bidra til at de kan ta ibruk teknologi for helsefremming, forebygging og behandling som styrker deres opplevelse av at de kan klare seg godt uten å søke hjelp. 

Men noen trenger jo å snakke med folk?

Selvsagt vil det i overskuelig fremtid være noen som har behov for å treffe en psykolog ansikt til ansikt. Noen vil kunne ha reelt behov for terapi. Noens plager er så påtrengende og invaderende at teknologien kommer til kort. Teknologi kan bidra til å frigjøre ressurser i tjenestene nettopp til å fokusere mer på disse pasientgruppene. 

Jeg tror egentlig alle psykologer bare kunne fortsette som før uten at noen av oss på mellom-lang sikt ville bli arbeidsledige på grunn av digitalisering. Samtidig ville vi da risikere å bli mer og mer irrelevante for samfunnet. Vi ville blitt en nisjeprofesjon de velstående kunne betale dyrt for å oppsøke. Mens samfunnet forøvrig hadde absorbert teknologiske løsninger dominert av Apple, Google, IBM, Huawei, Facebook, Amazon og Microsoft.  

Jeg mener vi ikke kan tillate oss å sitte stille i møte med en slik risiko for å gjøre oss irrelevante. Vi er av samfunnet gitt en lang utdanning, rammevilkår og privilegier som kommer med et krav om at vi skal tjene samfunnet. Da kan vi ikke snu ryggen til digitaliseringen. Vi må åpne armene, åpne sinnene våres, tilgjengeliggjøre faget vårt, tre over tradisjonelle barrierer og inngå i utradisjonelle partnerskap. 

Slik lever vi opp til samfunnskontrakten vi som profesjon er del av.