Norske barn sitter internert i Syria under umenneskelige forhold. For hver dag som går øker faren for deres sikkerhet, liv og helse.
Bør barn med norsk statsborgerskap som lever i sult, i nød, med traumer og fare for rask død om ikke de reddes hentes hjem til Norge? Svaret på det er slik jeg ser det utvilsomt ja. Ingen barn skal måtte lide for foreldrenes dårlige valg.
Bør så deres foreldre også være med? Igjen er svaret ja. Norge må følge de konvensjonene som gjelder for barn. Der slås det fast at barn ikke skal skilles fra sine foreldre mot deres vilje, så sant det ikke er det beste for barnet.
Hadde vi kunnet spørre de barna dette gjelder om de vil skilles fra sin mor tror jeg svaret hadde vært entydig. Også rent psykologfaglig er det vanskelig å hevde at det er det beste for et allerede traumatisert barn å skilles fra sin eneste omsorgsperson. Om det vil være best for barnet å vokse opp og utvikle seg hos en annen person (familie) er det uansett umulig å gjøre en god faglig vurdering av mens de sitter i en flyktningeleir i Syria. Dette må gjøres etter en retur til Norge, og etter at mødrene har vært gjennom en straffeforfølgning her.
Det er nå det gjelder
Norsk psykologforening stiller seg nå sammen med blant annet Legeforeningen og krever handling.
Stortinget har i dag åpnet etter sommeren. Det er nå på tide at flertallet skjærer igjennom. I Syria er det i dag rundt 40 norske barn. Vi har tidligere klart å hente hjem fem foreldreløse barn. Da er det ikke lenger mulig å hevde det er for vanskelig å få barna og deres foreldre hjem. Dette er våre barn. Det er vårt ansvar.
Stortinget og regjeringen har et humanitært og moralsk ansvar for å bringe de norske barna hjem til sikkerhet. Hent alle barna og deres mødre hjem.
Les Redd barnas 10 gode grunner til at vi skal hente hjem barna og deres mødre her
Refleksjoner 