Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.


Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17

På tide å hilse utenforskapets barn velkommen inn

Med en gjennomtenkt familiepolitikk kan vi redusere sosial og økonomisk ulikhet som går på den psykiske helsa løs og rammer barn aller hardest. Her er tre forslag til forskningsbaserte tiltak som kan gjøre en forskjell.

Arbeidsforskningsinstituttets rapport om omfanget av barn som vokser opp i fattige familier i bydel Gamle Oslo, kom i tidligere i høst, samme uka som høringsfristen gikk ut for NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene. Grunnholdningen til professor Anne Lise Ellingsæter og resten av utvalget bak NOU´en er like tydelig som den er ukontroversiell: Gode oppvekstsvilkår for barn og unge må sikres uavhengig av foreldrenes økonomi og status på arbeidsmarkedet. Når vi nå har fått servert ferske data som viser at det fins steder i landet der 60 prosent av barna vokser opp i fattigdom, har vi åpenbart en jobb å gjøre.

I dag har vi gode kunnskaper om risikoen for psykisk uhelse og utenforskap for barn som vokser opp i fattige familier. Å skamme deg over hvem du er og hva du kommer fra er oppskriften på mindreverdighetsfølelse og gir grobunn for psykiske helseproblemer. Spørsmålet er om vi er villige til å omsette det vi vet, i virkemidler som monner. Tre tiltak har forskningen på sin side. 

Gratis barnehager

Gode barnehager er bra for alle barn. Aller best er effekten for dem som kommer fra vanskelige kår. Gode barnehager virker sosialt utjevnende fordi de

  • Bedrer sosial og emosjonell mestring
  • Fremmer god språkutvikling,
  • Støtter opp om læring og bedre skoleprestasjoner

Det kanskje aller viktigste for barns psykiske utvikling i barnehagen er voksen-barn-relasjonen. En god relasjon er forbundet med mindre atferdsvansker hos barna. Den sterkeste sammenhengen finner vi mellom voksen-barn-relasjonen og skolemodenhet. Den er med på å forklare hele 41 prosent av variasjonen i barnas evne til tilpasning. De økonomiske barrierene for å kunne benytte seg av barnehageplass er blitt lavere de siste årene, men det er fremdeles systematiske sosioøkonomiske forskjeller i barnehagebruk. Gratisbarnehage sannsynliggjør at andelen barn som går i barnehage vil øke, også blant de minste barn. Med gratis barnehager vil bidra vi til at de barna og familiene som trenger det mest, får størst nytte av tilbudet.

Økt barnetrygd til de yngste

Å satse på barn gjennom økonomiske overføringer til barnefamiliene virker sosialt utjevnende og bidrar til at ulikhet i mindre grad går i arv. Tidlig innsats har størst effekt. Derfor foreslår vi å økebarnetrygden til de yngste barna. Det er ikke naturgitt at en slik økning må gå på bekostning av nivået på barnetrygd for eldre barn. Det er i så fall et politisk valg. Å la begge foreldrene automatisk få tilgang til barnetrygden vil være et viktig signal fra myndighetene om at mødre og fedre har like stor betydning i foreldreskapet. Barnetrygden bør ikke behovsprøves, men videreføres som universell ordning. Det vil være ikke-stigmatiserende og vi unngår ekstra forvaltningsressurser.

Forenkling av stønadsordninger

Dårlig råd svekker kognitiv fungering og for eksempel evnen til å sette seg inn i stønadsordninger, overskudd til å søke på dem osv. Dermed kan det oppstå en vond ressursknapphets-sirkel der dårlig råd gjør det vanskeligere å orientere seg i stønadssystemet. Man går glipp av overføringer og forutsetningene for å orientere seg blir ytterligere svekket. Ressursknapphet knyttet til økonomi og stønadsordninger får ofte indirekte betydning for relasjon og samspill i dagliglivssituasjoner mellom foreldre og barn. En forenkling av stønadsordninger vil bidra til ikke å legge sten til byrden for disse familiene.

Dette er tiltak som vil måtte føre til nye prioriteringer i statsbudsjettene fremover. Sosial ulikhet har en kostnadsside, ikke minst for barn og unge. Investeringene vi gjør i gratis barnehager og økte stønader må ses som investeringer. Resultatene vil vi se igjen i et bredt spekter av sektorer (og budsjettposter) i fremtiden; helse, sosial, arbeid, skole, utdanning, justis og familie. Det er på tide å ta disse grepene nå. Vi har egentlig ikke råd til å vente.


Første gang publisert i Dagens Medisin 20.11.17

Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp

Du blir ikke ufør samme dag NAV vedtar at du skal få uføretrygd. Ufør kan du bli allerede i barneskolen. Har du høyt fravær over tid, er du i høyrisikogruppen.

Det finnes mange som Anniken, 15-åringen som VG Helg skrev om . Som av ulike årsaker har levd på vippen til å droppe ut av skolen med risikoen det innebærer for store personlige belastninger senere i livet i form av helseproblemer, arbeidsledighet og utenforskap.

Det kan være mange grunner til at elever er borte fra skolen. Kanskje de blir mobbet, kanskje de strever faglig. Eller kanskje de må være hjemme for å passe på en mamma eller pappa som har det vanskelig fysisk eller psykisk.

Uansett: Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp. For mange begynner det allerede på barnetrinnet. Med «vondt i magen» og andre «gode» grunner til man ikke vil gå på skolen i dag heller. Tegnene kan manifestere seg tidlig. For å kunne hindre skjevutvikling, må vi få på plass systemer som fanger dem opp.  Hjelpetjeneste tilpasset barn og unge

1 ) Sørg for en hjelpetjeneste tilpasset barn og unge. Hjelperne må ut av kontorene og inn i skolen. Der må de jobbe gjennom lærere og annet personell som daglig er sammen med de unge.

Nesten åtte av ti lærere har i løpet av de siste tre årene hatt elever med psykiske vansker, elever som de mente trengte hjelp. Men lærerne synes ikke de har tilstrekkelig kompetanse til å tilrettelegge for disse elevene, og en stor andel opplever at de mangler tid og ressurser. De er redde for å gjøre noe galt. Mange gjør derfor ingen ting. Det er høyst forståelig, og desto viktigere er det at lærerne får bistand.

I dag er det for stor avstand mellom hjelpetjenestene og de som ser barna og ungdommen. Denne avstanden må minskes. Elevene selv må med. Hvis ikke ungdommen, foreldre, lærere, skolens ledelse og andre hjelpere lager en felles plan for hvordan skolefraværet skal løses, så kommer de aldri i mål.

Dette er ikke sykeliggjøring av normalitet. Dette er smarte intervensjoner for å hjelpe folk til å kunne fungere i dagliglivet som selvstendige, selvhjulpne menneske slik vi alle ønsker.

2) Gjør psykisk helse til tema i skolen. Hvilke rammebetingelser må være på plass for et godt sosialt skolemiljø. Hva er betingelsene for en mobbefri skole? Kort sagt, hvordan kan skolen bidra til å fremme god psykisk helse og sørge for at alle har lyst til å gå på skolen?

Dette er temaer som bør få en tydeligere plass på lærerværelsene. Et godt kvalifisert hjelpeapparat som jobber utadrettet kan bidra med kunnskap om hvordan vi kan lage gode, inkluderende oppvekstmiljøer, enten det skjer i barnehager, skoler eller på fritidsarenaene – alle helt avgjørende møtepunkter for barn og unges trivsel og opplevelse av å bli inkludert.

Høy kompetanse i hjelpeapparatet kan bidra inn i skolen for å bygge en grunnmur for at unge bedre skal kunne forstå seg selv og sine relasjoner til andre. Tenk deg en «gymtime» for våre mentale funksjoner. En time der du lærer å forstå hvordan følelser, tanker og atferd henger sammen og inngår i et evig samspill med omgivelsene.

Ikke alle følelsene våre forteller oss sannheten om hvem vi er. Skal vi klare å være hyggelige mot andre, må vi begynne med å være hyggelige mot oss selv. Kanskje er det viktig informasjon vi overser i alt følelsesrotet? Se også: Den viktige åpenheten om psykisk helse Trivsel og trygghet i klasserommet

3) Mål skolen på hvor gode de er til å redusere fravær. Mål dem på hvor flinke de er til å redusere mobbing og skape trivsel. Uten så grunnleggende ting som trivsel og trygghet i klasserommet, i skolegården og med oss selv, blir det sparsomt med lyst til læring og tilstedeværelse. Og om vi lærer noe, vil være avgjørende for om skolen blir et sted for mestringsopplevelser, eller en serie med sviende nederlag som gjør at vi skygger unna ved første og beste anledning.

For at skolen skal bli klar over disse mekanismene, må de integreres i et mål for hvor god den enkelte skolen motivere eleven til skolenærvær. Se også: Barn og unge får ikke behandlingen de har krav på i psykiatrien Prisen kan være høy for å la være, ikke bare for den enkelte som faller fra. Den er skyhøy også for fellesskapet. Frafallsrapporten 2015 fra Kunnskapssenter for utdanning har beregnet de samfunnsmessige kostnadene ved å droppe ut av videregående til omtrent fem milliarder kroner for hvert årskull. Det er kostnader som følge av blant annet utestengelse fra arbeidslivet og helsemessige problemer senere i livet. Besparelsene ved å sette inn effektive mottiltak tidlig, vil derfor være betydelige:

Ifølge Kunnskapssenteret mellom fem og ni milliarder kroner hvert år hvis andelen av dem som gjennomfører videregående med bestått, øker med 10 prosentpoeng. Visste du?: Stadig flere unge legges inn med stress-symptomer Kommer barn og unge seg helskinnet gjennom skolen og får en trygg fot innenfor arbeidslivet, forrenter effekten seg i den forstand at de kan bygge en trygg fremtid for sine barn igjen.

Derfor er det et varsku til våre myndigheter når helsedirektøren går ut og påpeker at Norge har det største frafallet i videregående skole i Nord-Europa.

Så, kjære folkevalgte: Dere har åpenbart en jobb å gjøre. Man blir ikke automatisk ufør av ikke å fullføre 12 års skolegang. Men å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre sammen.

Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Og det er grunnlaget for at samfunnet skal kunne løse sine oppgaver best mulig.


Denne teksten sto på trykk i VG 13.05.2017