Det var «koronaen» som ble årets ord hos språkrådet. Det er likevel ordet «dugnad» jeg har opplevd som isopor som gnisser mot hverandre hele dette året. Det er mye fint med denne særnorske tradisjonen. Alt var ikke fint med den vi har hatt i 2020. 

Da Erna Solberg i mars introduserte Norge for årets gigantdugnad sa hun ting som at dette blir tøft, at dette fikk store konsekvenser og at staten skulle bidra til å hjelpe oss igjennom denne krisen. Det var mye bra med dette. Om ikke alle skjønte helt alvoret med en gang så snek det seg innpå de fleste. Dette var nødvendig. Dette måtte vi gjøre. 

Bråbrems i det sosiale

Det var samtidig noe som manglet. Når man så kraftig reduserer hele befolkningens bevegelsesfrihet, stenger ned skoler, barnehager, sender alle på kontor til kjøkkenbordet, skjer det mye med oss på det psykologiske plan. Over natten mistet vi nærmest alle de sosiale kontaktene vi har hver dag. Vi mister folk vi setter pris på å møte. De som gjør at mange opplever at dagen er mulig å overleve. De som gjør at man kommer seg bort fra de man er redde for, som oppleves truende og er direkte farlige for oss. Vi gnisset alle mot de som de vanligvis bare ser noen timer i døgnet. På godt og vondt. 

Antall barn på volds og overgrepsmottak stupte. Folk gikk hverandre på nervene fort. Selv opplevde jeg stadig flere klienter som slet med å være hjemme, med partnere, barn og tap av andre kontakter. De som hadde det ille fra før fikk det enda verre.

Dette merket man raskt på hjelpetelefonene. Det eksploderte med henvendelser. Selv organisasjoner som ikke har hjelpetelefoner ble nedringt av menn, kvinner, fortvilede foreldre, ungdommer og barn. Nå var det ikke heller bare de som vanligvis ringer som tok kontakt. Lagt inn i «normalbefolkningen» stakk dugnaden brutalt og destruktivt inn i livet. 

En fallitterklæring

Regjeringens reaksjon på dette var å øke bevilgningene med noen millioner til hjelpetelefonene slik at de skulle kunne svare på alt som kom deres vei. Men helt ærlig. Det var en fallitterklæring. 

Jeg vet at helseminister Bent Høie er opptatt av den psykiske helsen. Han snakker om psykisk helse på inn og ut-pust helt uoppfordret som ingen annen helseminister noen gang. Derfor var det så ekstra skuffende at det ikke kom noe mer. 

Det regjeringen burde gjort i mars var å ta inn over seg de kortsiktige og langsiktige psykologiske konsekvensene av dugnaden de ba oss stå for. Hadde de gjort det så hadde de sørget for en kraftig opprustning av de ordinære helsetjenesten for å drive helsefremming, forebygging og tidlig hjelp i alle norske kommuner. De hadde også rustet opp sykehusenes mottaksapparat for de dårligste. 

Det de imidlertid gjorde var det motsatte. De tok psykologer og andre som jobbet med lavterskeltilbud i kommunene og satt dem til smittesporing. Det samme gjorde de med helsesykepleierne på skolen. De lot psykologer som jobbet i private virksomheter gå ut i permittering fremfor å få på plass et system for å kjøpe tjenester av disse. Og i sykehusene handlet alt om at folk døde på intensivavdelingene. Psykisk helsevern var det ingen som snakket om, selv om de som jobbet der allerede var overbelastet.

Kontrasten 

Kontrasten til hva regjeringen gjorde for å sikre direkte koronatiltak er påfallende. Der tok de raskt grep og underla seg mange av de private aktørenes kapasitet for å sikre at testing ble enklere. De innkalte helsepersonell til å jobbe med smittesporing og satt NAV til å finne folk i permitteringsrekkene som kunne gjøre det samme. 

Selv ble jeg permittert fra min jobb som psykolog der jeg jobbet den gang, sammen med 25 andre psykologer. Midt i Oslo-gryta. Det samme skjedde med mange andre psykologer i private virksomheter over hele landet. Regjeringen tok aldri noe systematisk grep for å ta i bruk vår kapasitet et annet sted. Ikke noe initiativ kom om lavterskel i kommunen eller for å ta av trykket i psykisk helsevern. NAV ba meg oppdatere min CV og jobbprofil «fordi min kompetanse var ettertraktet» som min veileder i NAV sa. Det skjedde ikke noe. 

Nå kommer etter-pandemien

Nå begynner vi å se resultatet av denne manglende prioriteringen av psykisk helse under pandemien. Og nå er det også mer snakk om det. Likevel er villigheten til å legge pengene på bordet som skal gjøre noe med det så som så. 

Det snakkes i mange land nå om en etter-pandemi av psykiske helseplager som har potensialet til å koste oss svært mye i lang tid fremover. Både i lidelser og i reelle kroner. Barn og unge som har blitt frarøver fristedene utenfor hjemmet på grunn av lite annen sosial kontakt og stenget skoler og barnehager vil fylle opp kontorene til behandlere i mange år fremover. Det samme vil de som har satt seg fast i ensomheten, dystre tanker og håpløshet på hjemmekontoret. Dette vil vi finne igjen i statistikker på de som ikke fullfører skole, som faller ut av jobb og som glir over i uførhet. 

Dette kommer i så fall på toppen av at psykiske helseplager allerede koster oss nær 200 milliarder i året bare i Norge. 

Jeg tror dessverre ikke noen regjering av noen farge vil legge det som trengs på bordet for å imøtegå denne utfordringen. Ingen kommer til å la oljefondskontoen gå varm for å sette inn tiltak, ruste opp tjenestene og hjelpe de som vil leve lenge med ettervirkningene av det denne dugnaden har kostet psykologisk.

Vi kunne ha stoppet dette

Det triste – som med mye av psykiske helseplager og lidelser – er at vi vet at de fleste av disse tilfellene kunne vært unngått. Det å sette inn innsats på helsefremming, forebygging og tidlig hjelp er suksessformelen vi vet virker på alt av de vanligste psykiske helseplagene. I tillegg frigjør dette ressurser til at de med de alvorligste lidelsene kan få bedre hjelp. Dette er godt kjent, men virker å ha karrige vilkår hos de aller fleste. 

Korona-dugnaden har blitt et eksempel på normalprioriteringene i helsetjenestene på steroider; alt handlet om å redde fysisk liv, lite handlet om livskvalitet og nesten ingenting handlet om psykisk helse.