Arbeid – hvorfor det?

Livskvalitet kan vi få av mye forskjellig. Det vi vet er at for mange er det som skjer på jobb en viktig faktor for om man opplever høy livskvalitet. Det er ikke så rart. Jobben rører ved dypt psykologiske mekanismer. Og den fyller mye og stadig mer av vår tid. 

Jeg stiller ofte folk spørsmålet hvorfor de står opp om morgenen. Svarene jeg får hjelper meg å danne et bilde av om det som dominerer livet er det de ønsker skal gjøre det. Rett under overflaten av dette spørsmålet ligger om det de fyller livet med i dag oppleves som meningsfullt, om de opplever mestring, føler tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger deres identitet og selvrespekt. For mange er det ganske ubehagelig når de kanskje kjenner på at de ikke har svarene på dette, eller opplever at svarene er negative. Dette til tross for at de bruker store delen av livet på jobben. 

Et godt arbeidsliv er der vi ser sammenhengen med det vi driver med og noe større enn oss selv. Vi opplever at vi vokser og utvikler oss sammen med gode kolleger i trygge omgivelser. På en slik arbeidsplass opplever vi også at å gjøre feil eller teste ut noe, og å stikke hodet frem, innebærer liten risiko fordi oppgavene ses i en større sammeheng, ikke bare som et månedlig mål som må treffes hver gang. 

Det er når arbeidslivet er slik som dette at vi kan snakke om at det er helsefremmende å være på jobb. At det er viktig å bli i jobben om man sliter med plager eller lidelser fordi det i seg selv er god medisin. Og det er et slikt arbeidsliv som bidrar til å utjevne forskjeller. 

Hvordan står det egentlig til på jobben?
Mange har det ikke slik på jobb. I en rapport fra SSB om Livskvalitet i Norge 2020 sier de fleste at de både har gode muligheter for selvutvikling i arbeidet og god kontroll over egen arbeidssituasjon (henholdsvis 76 og 54 prosent). Dette er i følge SSB en av indikatorene som ser ut til å ha sterkest sammenheng med tilfredshet med livet. Disse tallene forteller imidlertid også at ganske mange opplever jobben som ganske nedbrytende for sin livskvalitet (de 24 og 46 prosent som svarer at de ikke har opplevelsen av selvutvikling og kontroll over egen arbeidssituasjon). 

Rapporten viser i tillegg at hele 46 prosent føler seg fysisk eller psykisk utmattet ukentlig eller oftere. For disse påvirkes også livskvaliteten mye. Særlig de som føler seg psykisk utmattet rapporterer at de har lav tilfredshet med livet (30 prosent). Dette kan vi se resultatet av når psykiske helseplager er den viktigste årsaken til sykmeldinger, langtidsfravær og uførhet i Norge. 

En verden med et destruktivt arbeidsliv
Det er ikke helt sammenlignbare studier i hele verden, men Gallup’s World Poll fra 2019 viste at bare 15 prosent av de som har en jobb opplever denne som engajerende. I Japan sier 94 prosent at de ikke er engasjert i eller blir inspirert av det de gjør i jobben.  I USA er tallet 70 prosent.  Det denne undeøkelsen viser er også at de som er født på 90-tallet ser på det å gjøre karriere og lykkes i jobb som «den store drømmen». 

Dette skaper en ganske giftig kombinasjon der svært mange opplever at jobben reduserer livskvaliteten, samtidig som den løftes opp som noe av det viktigste for å oppnå det man ønsker i livet. Det er oppskriften på stress og utbrenthet. 

Hva skal man gjøre? 
Hvis vi skal få folk til å våkne opp motivert, være inspirerte på jobb og komme hjem tilfredse, med overskudd til et meningsfullt privatliv, må noe gjøres annerledes. Svaret kan ikke lenger være at vi får la det skure og gå til folk blir så dårlige at de trenger sykmelding og ender som uføre. Det koster virksomhetene masse penger. Det koster samfunnet enda mer. 

Skal vi ta denne utfordringen på alvor må vi fokusere på å lage helsefremmende arbeidsplasser som bidrar til forebygging. Og det er ikke rakettforskning eller behov for store utredninger for å finne ut hva som skal til. Allerede i 1969 skrev psykologen Einar Thorsrud i boken «Mot en ny bedriftsorganisasjon» at variasjon, læring, innflytelse, anseelse, sammenheng og fremtid var kjernen i et godt arbeidsliv. Den som sitter med nøkkelen til at jobbhverdagen preges av dette er først og fremst lederne. 

Gode ledere ser det som sin viktigste oppave å ta vare på de som har ansvaret for at det skapes et godt resultat. De skal sørge for at alle kan se en rød tråd fra det de gjør hver dag til de målene og visjonene virksomheten har, og skape et psykologisk trygt arbeidsmiljø der terskelen er lav for å ta ordet, si ifra og ta personlig risiko. 

Den Friedmanske logikk
Det mangler ikke på ledere som kan nikke gjenkjennende til dette, samtidig som de sier «men, vi må jo tjene penger også». Eller ledergrupper som himler med øynene av enda en psykolog som kommer og snakker om det de ser som myke verdier, mens de lever i et hardt konkuranseutsatt marked med store økonomiske verdier på spill. Mange av disse lever etter noen prinsipper knesatt av nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman, på 80- og 90-tallet; at bedrifters eneste funksjon er profitt og at aksjeinvestorene er de som «eier» virksomheten og at deres utbytte skal maksimeres optimalt.

Resultatet av denne måten å tenke på er at lederne bare jager resultater, at de har kortsiktig horrisont og at arbeidstakerne bare blir en rad på utgiftsskolonnen i regnskapet. Kontinuerlige omstillinger og oppsigelser blir verktøy for å nå stadig økende kortsiktige måltall. 

I et slikt karrig landskap har budskap om at arbeidsplassen må preges av psykologisk trygghet, opplevelse av mening, tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger medarbeidernes identitet og selvrespekt, vanskelige kår. Tallene fra Gallup`s World Poll viser nettopp dette. 

Tilbake til en bedre vei
Skal man endre arbeidslivet må ledere, politikere og ansatte ta inn over seg at disse Friedmanske prinsipper ikke er noen naturlov. De gjaldt ikke før 1990-tallet. Så det går an å styres av andre prinsipper, og lykkes med å bygge virksomheter som lønner seg over tid. Dette er det også virksomheter som får godt til i dag. Selv i et sterkt konkuranseutsatt marked. 

Det vil selvsagt ta litt tid å endre på denne veldig låste forståelsen av hva som er funksjonen til bedrifter. Det er for meg derfor tydelig at kombinasjonen psykologi og økonomi blir helt sentral. Ikke for å maksimere utbytte ved å bruke psykologiske metoder, men ved å kombinere kunnskapen om psykologi med kunnskapen om de økonomiske konsekvensene av å vektlegge arbeidstakernes livskvalitet. 

I min jobb som sjefpsykolog i Euro Accident får jeg snart tilgang til et verktøy for å regne på nettopp dette. Hva koster det firmaet ditt at du har ansatte som opplever lav livskvalitet. Hva kan du gjøre med det, og hvor mye kan du spare på både lavere totalkostnader og på lavere forsikringspremier fordi de ansatte har det bedre på jobb, ved å sette inn tiltak. 

Med et slikt verktøy får vi også et økonomisk perspektiv på de myke verdienes kostnad og nytte, slik at til og med økonomiansvarlig får det bedre på jobb. 

Vær del av en revolusjon i helse

Hvis økt subjektiv livskvalitet var hovedmålet med all helsehjelp ville det kunne medføre en revolusjon innen helse. Vi trenger et slikt perspektivskifte. Vi er dessverre langt unna i dag. 

Best mulig liv for flest mulig
Det er for meg et stort paradoks at vi i de offentlige helsetjenestene ikke systematisk sjekker ut om den hjelpen vi gir faktisk gjør livene til dem vi hjelper bedre. Det er et faktum at du kan ha ganske skrall helse rent objektivt sett, og likevel ha høy grad av livskvalitet. Du kan også ha super bra helse og samtidig ha lav grad av livskvalitet. Hovedmålet med helsetjenester er slik jeg ser det at flest mulig skal få det best mulig. Hvis kvalitet på tjenestene ble målt på hvorvidt livskvaliteten til den som søkte hjelp gikk opp, forble lik eller gikk ned ville vi antagelig gjort helt andre ting enn vi gjør nå. 

Kvalitet = det vi måler
Vi lever i dag fortsatt i en verden der «å få det bedre» nærmest ensidig er definert som at «symptomene skal bli mindre». Den raskeste veien dit er da ofte definert som den mest optimale. Kvalitetsmålene i tjenestene er også preget av dette. Vi måler hvor raskt noe skjer, hvilke prosesser vi har, om vi følger visse prosedyrer, om symptomene ble mildere og om vi jobber på bestemte måter. Selv om retningslinjer og rutiner inneholder punkter der man skal spørre hva den som søker hjelp selv ønsker, er det i liten grad lagt opp til at dette skal gi sterke føringer på hva vi gjør. Det er våre utredninger, våre diagnostiske vurderinger og vårt fag som i all hovedsak legges til grunn når vi rigger til hjelpen folk skal få. Vår plikt er utrede, informere og presentere valgmuligheter vi mener er tilgjengelige for pasienten. Hvordan du skal «få det bedre», og hva det innebærer er med andre ord i hovedsak definert av oss – ikke av dem som ber om hjelp. 

Når så en lege opererer en person for et vondt kne, en hjertefeil eller en psykolog gir hjelp mot depresjon er det ut fra en ide om at dersom symptomene reduseres har man gjort en god jobb. Hvis dette skjer fort er det enda bedre. Da har vi levert kvalitet. 

Vi vet ikke om hjelpen øker livskvalitet
Men nei. Vi har jo ikke det. Dette er ikke uvesentlige variabler, men de sier svært lite om kvaliteten og verdien av tjenesten som er gitt. For eksempel økte antall kneoperasjoner til det dobbelte fra 2000-2016 i landene i OECD. Noen land hadde fem ganger fler operasjoner enn andre. Førte det til at disse personenes liv ble bedre? Var dette operasjoner som hadde en samfunnsverdi? OECD har forsøkt å svare på dette. De kan fortelle at mange av de som fikk kneoperasjon lever lenger med full mobilitet og funksjon. De kan også fortelle at noen får færre år med god funksjon og mobilitet. 

Dette er et skritt på veien mot mer interessante og nyttige målevariabler. Likevel kan også disse hevdes å være objektive helsekriterier fremfor mål på subjektiv livskvalitet. For selv om disse fikk flere år med mobilitet og funksjon rent objektivt sier det lite om deres opplevelse av livet før, under og etter behandling og rehabilitering. 

Et nytt paradigme: det vi måler = kvalitet
Et enda tydeligere skritt mot et nytt paradigme hadde vært å systematisk sjekke ut om personene som fikk hjelp opplevde økt følelse av: 

  • identitet og selvrespekt 
  • mening i livet 
  • mestring 
  • tilhørighet 
  • trygghet 
  • deltakelse
  • fellesskap

Legg merke til at ikke noen av disse punktene er ute etter å finne ut om personen har en positiv sinnsstemning, tilfredshet, trivsel, glede eller lykke. Subjektiv livskvalitet er altså ikke et lykke-mål der vi ber folk svare ja eller nei på om de «har det bedre nå». 

Hvordan lykkes med dette?
I Euro Accident der jeg jobber som sjefpskolog har vi valgt nettopp denne tilnærmingen som inspirasjon til den hjelpen vi bidrar til. Vi har bygget en helsekompetansevirksomhet som nettopp stiller spørsmålene om hva den som søker hjelp ønsker å oppnå. Vi vektlegger dialoger og har fokus på livskvalitet for å bidra til at flest mulig kan forbli yrkesaktive selv om de har skader, sykdommer eller psykiske plager. Da blir forebygging, tidlig hjelp og hjelp på rett nivå helt essensielt. Det samme blir oppfølging på om folks subjektive livskvalitet blir bedre gjennom det tilbudet de får tilgjengelig gjennom oss. Alt dette har vi personell på huset som bidrar til. I tillegg har vi et nettverk av tilbydere som er opplært i våre verdier, vår tenkning og våre mål med hjelpen de tilbyr på våre vegne. 

Vi strekker oss ofte langt for at de som får hjelp via oss skal kunne fortsette i jobb eller komme seg tilbake dit. Lykkes vi ikke trygger vi folk økonomisk gjennom våre forsikringsordninger. 

Et helt nytt konsept basert på helt andre verdier
Denne måten å jobbe på har vi med oss uansett hva folk tar kontakt om hos oss. Om det er yrkesskade, ulykke, behandling eller annen sykdom. Er det en fysisk skade du melder vil vi alltid spørre oss om det er sider ved denne, og prosessen med eventuell operasjon og opptrening, som påvirker livet ut over det fysiske. Har du stress eller psykiske plager finner vi ut sammen hva det er du faktisk trenger; er det økonomisk rådgiving fordi postkassen er full av regninger, er det juridisk hjelp, en personlig trener for å komme deg i aktivitet eller er det samtaler med en karriereveileder eller psykolog. Dette gjør oss ganske unike i markedet i Norge. Det er vår ambisjon å ha endret hele behandlingsforsikringstenkningen i markedet om noen år så alle forventer å bli møtt på denne måten. 

Vårt utgangspunkt er alltid at folk flest ikke har som mål å få forsikringsutbetalinger. Det de vil ha er et meningsfullt liv, der de opplever mestring, føler tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger deres identitet og selvrespekt. Vi ser oss som en katalysator for at folk lettere skal oppnå dette. Derfor er det dette vi legger vekt på i det tilbudet vi gir folk. 

Vi er del av revolusjonen. 

Riv siloene i helse

Fortsatt lever ideen om at hjernen og det som skjer der inne ikke er del av kroppen. Vi har delt opp helsetjenestene etter denne logikken, og snakker om fysiske og psykiske helse som adskilte fenomener. Det må det snart bli slutt på. 

Tenke helhetlig
Som psykolog møter jeg ofte folk som har hatt fysiske plager lenge uten at noen har funnet en årsak. Vond nakke, stive skuldre, dårlig søvn, dårlig matlyst, energitap, og dårlig fordøyelse. Mange har løpt fra lege til lege og forsøkt å få dette kartlagt uten særlig mye hjelp. De får kanskje en resept for diverse plager. Blir ikke bedre. Og løper videre. 

Når de kommer til meg er det ofte like før de blir sykmeldte eller allerede er det på grunn av alle disse plagene. De har begynt å grue seg til å gå på jobb. De er tomme for energi. 

Dessverre kommer de så sent til oss som jobber med psykisk helse at de ofte bruker lang tid på å komme seg tilbake igjen. Mange klarer det ikke. De er sykmeldte lenge, de klarer ikke se for seg at de kan gjøre den jobben de gjorde før. De glir over i arbeidsavklaring og inn i uførhet. 

Hadde vi tenkt mer helhetlig på mennesket, og satt inn tverrfaglig kompetanse raskt, hadde vi kunnet unngå veldig mye av dette. Min påstand er at da hadde de fleste av dem som i dag faller ut av jobb, unngått nettopp det. 

Kroniske og alvorlig syke
Enda tydeligere er dette når det gjelder kronisk-, eller alvorlig fysisk sykdom og skade. Får man kreft, hjerte/karlidelser eller muskel/skjelett plager, diabetes eller MS så er det innlysende at dette påvirker den psykiske helsen. Likevel er det langt fra selvsagt at man møter noen som kan hjelpe deg med dette eller forstår denne sammenhengen når man har disse sykdommene. Over 50 prosent av de som blir ufør med en psykisk helseplage som sekundærdiagnose (altså de som har en fysisk sykdom/skade, kronisk sykdom som hoveddiagnose) sier de ikke har mottatt noen hjelp for sine psykiske plager før de ble ufør. 

Psykologer i hvite frakker
I 2016 vedtok Stortinget i forbindelse med behandlingen av nasjonal sykehusplan at det på barne- og ungdomsmedisinske avdelinger skal barn og unge med kroniske tilstander sikres tilgang på nødvendig psykologkompetanse. Det ble slått fast at dette ikke bare var kompetanse man skulle låne innimellom fra psykisk helsevern, men den skulle jobbet tverrfaglig i den somatiske avdelingen. 

Leder for brukerutvalget på Diakonhjemmet sykehus Hilde Sofie Hamre, setter ord på hvorfor det er viktig at psykologer jobber på de somatiske avdelingene: «Gjennom samtaler med pasienter og/eller pårørende vil det ofte komme frem viktig informasjon som ikke lar seg fange opp andre. Derfor bør psykologer i hvite frakker bli like naturlig som andre faggrupper som jobber i somatiske avdelinger», sier hun.

Stortingsvedtaket kunne se ut som et gjennombrudd for en helhetlig tenkning på mennesket, og for en bredde i tverrfagligheten på somatiske avdelinger. Dessverre ble det ikke slik. 

Fortsatt er det langt mellom psykologene på somatiske avdelinger for barn og unge. På avdelinger for voksne er det noen sykehus som har satset noe, men generelt sett lever fortsatt inndelingen mellom psyken og soma i beste velgående i sykehus og i kommuner. 

Hvordan håndterer du en sykdom psykologisk
Psykolog Jon Haug fikk i 2018 Psykologprisen av Norsk psykologforening for sitt arbeid med pasienter med diabetes. Hans budskap er at intellektuell forståelse, følelsesmessig bearbeiding og handlingsrettede tiltak vil skape balanse mellom den kroppslige skaden og utfordringene som følger av den. I et intervju i forbindelse med prisen var han klart på at psykologisk kunnskap er inngangsporten til å finne denne balansen. «Kropp og sinn er uløselig sammenbundet. Menneskets mentale evner er nødvendige hjelpemidler når kroniske sykdommer skal håndteres.. (…) Når man finner fram til dette samspillet sammen med pasienten, kan det gi et bedre utgangspunkt for å takle sykdom og negative følgetilstander», sier han der. 

Mange mennesker må leve hele sitt liv med smerter, med sykdommer, med konsekvenser av operasjoner og inngrep. Dette skyldes at den medisinske utviklingen gjør det mulig å redde stadig fler, og vi vil leve lenger med konsekvensene av alvorlige sykdommer og skader. I tillegg ser vi at i mange tilfeller det man før opererte for vonde knær, skuldre og andre fysiske plager har man funnet at operasjon ikke er effektfullt eller gjør det verre. Da er det mye å lære av Jon Haug sitt budskap. Det en denne tekningen som bør erstatte dagens todelte silotenkning i helse.

Den nye normalen
Alle som får slike skader, lever med smerte eller har en kronisk sykdom vil kunne trenge å møte noen som forstår hvordan dette virker inn på deres psykiske helse. Det vil kunne bidra til forebygging og til at de kan få et så aktivt og meningsfullt liv som mulig.

For å oppnå dette er følgende viktige mål (ref: Nasjonal allianse for helsepsykologi):

  • at pasienter som behandles for somatiske sykdommer også får tilbud om behandling for psykiske lidelser og/eller rusproblemer. 
  • den psykiske tilstanden til somatiske pasienter følges opp i de somatiske avdelingene av tverrfaglige team som inkluderer kompetanse på psykisk helse 
  • etablere tverrfaglighet i pasientforløp og i behandlingstilbudet til pasienter med ulike lidelser som revmatisme, kreft, diabetes, muskel og skjelett sykdommer, sjeldne og nevrologiske tilstander, utmattelse, smerter, hjerte og lungesykdommer, kompliserte sorgreaksjoner og også̊ i arbeidet med personale, pårørende og etterlatte. 

Hvis dette kom på plass og dette ble normalen i helsetjenestene er jeg overbevist om at mange av de som i dag ender opp med langtidssykemeldinger og uførhet ville kunne komme seg tilbake i jobb og annen meningsfull aktivitet på helt andre måter enn de gjør i dag. 

Paradokset er da at måten vi har organisert tjenestene på kan se ut til å redusere muligheten for å oppnå dette. Da er det på tide å tenke helt nytt. Heldigvis jobber jeg selv et sted der vi nettopp gjør det.

Legg stresset igjen på jobb

Stress tar ikke så lett pause. Det blir med deg nesten over alt når det først har tatt plass. Det er likevel noe du kan gjøre slik at det blir lettere å la jobbstress ligge igjen på jobb. 

Mange jeg møter i min hverdag som psykologspesialist plages av stress. De jobber ekstremt mye og lenge. De har korte tidsfrister på alt og nye oppgaver som tømmes inn i to-do-listen kontinuerlig. Tidsperspektivet de jobber under er ofte kort. Det skal være vekst, økt inntjening eller større overskudd hver måned. Rommet for å «bare» levere godt nok er dermed ofte svært snevert. Alt må være perfekt, og helst eksepsjonelt. Man må «vinne» – hver gang. Samtidig er tidsfristene korte, og man kommer ikke unna å ta snarveier for at den avtalte prisen til kunden skal holdes. 

Det er få som er konstruert for slikt. Og de som ikke er det ofrer mye. Ofte altfor mye. 

Brenner i begge ender

Historiene jeg hører som psykolog preges ofte av dette. Skille mellom jobb og privatliv finnes ikke lenger. Tid med familie, venner og andre viktige i livet blir det lite av. Trening, hobbyer, reiser, opplevelser og andre adspredelser har blitt lagt på hylla for lengst. Søvn blir det så som så med og mat orker de rett og slett ikke å sette igang med å lage når de endelig kommer hjem. 

Alt det vi vet er viktig for å yte godt på jobb er paradoksalt nok da ryddet unna. Slik kan vi ikke holde på lenge før kroppen, inkludert hodet sier stopp. 

Med ett sitter man på jobb og føler seg tom, som om man sitter fast i sirup, man føler at ikke noe er givende eller spennende, man stirrer inn i skjermen og lurer på hva man egentlig skulle gjøre i dag. Man ser på listen over oppgaver og blir kvalm. Det baller på seg med bekymringer for de prosjektene man ikke leverer på. Natten preges av grubling over alt man ikke har rukket. Man blir irritabel, trist, sint. Mange lurer på om de virkelig kan det de skal kunne. Om de valgte rett karriere. Den indre dialogen preges av negative ord og håpløshet. 

Hva kan du gjøre for å ikke komme helt dit lurer du kanskje. Det er ikke ett svar for alle på det. Og om tipsene er nyttige avhenger av hvor man er i prosessen med å akseptere at det lyset man ser foran seg er et møtende tog. Her er likevel noe du kan vurdere å prøve:

Sikre grunnmuren

For at du skal tåle stress trenger du mer enn jobb i livet. Da er det viktig at de der hjemme, om det er familie, nære venner eller andre vet hva du står i når det for eksempel er en veldig presset periode. Snakk med partneren din eller nære venner, og fortelle dem at du kan være litt distrahert om dagen. At akkurat nå er det ekstremt på jobben. Dette hjelper deg ved at du får satt ord på at du opplever det tøft. Det hjelper i tillegg omgivelsene dine til å forstå. Kanskje har kompisen eller venninnen det likedan. Kanskje kan du finne ut at du ikke er alene om å ha det sånn. I det kan det være mye «magi». 

Kommunisert også tydelig til for eksempel egne barn at selv om det er mye stress så er det du gjør noe du vil gjøre. Dette hjelper dem til å forstå at du ikke har det «vondt» og begrenser barns bekymring for at noe er galt (som de ofte opplever at de må kompensere for).

Lag deg «komme hjem sent dag»

Ikke alt kan presses inn i en vanlig arbeidsdag. Det å ta det på alvor er selvsagt viktig. Vi vet likevel også at vi ikke er spesielt produktive om vi tyner oss hver dag til å jobbe mye mer. Da kan det være bedre å sette av en dag i uken der man ikke kommer hjem til middag. Det fine med en slik dag er at da vet du at du kan flytte ting du ikke får gjort til den dagen du har satt av til dette. 

Gjør en ting av gangen

Du må slutte å late som om du kan multi-taske. Du kan gjerne tro det er effektivt å jobbe på tre-fire ting på en gang, men all forsking på dette viser at du hadde vært mer effektiv om du gjorde en ting ferdig først, og så gikk videre på neste oppgave. Så selv om du har fem prosjekter du skal sjonglere i løpet av en uke, og tidsfristene bygger seg opp, så er det bedre om du prioriterer, og så gjør ting i rekkefølge heller enn samtidig. Dette er en av de mest grunnleggende elementene i god selvledelse. 

Lag overganger 

For å sikre at du kommer hjem uten hodet fult av jobb, ta deg tid til et overgangsrituale du følger før du kommer hjem. Det kam være å gå av et par stasjoner før på bussen og gå hjem. Sette deg på en benk i en park, ved vannkanten eller noe annet som gir deg mulighet for å koble av. Du kan også ta frem mobilen og se på bilder av partneren din, barna dine eller andre nære (og skru mobilen på «ikke forstyrr» modus). 

Minn deg på noe du verdsetter hver dag

I et konstant jag etter å levere og prestere er det lett å glemme å stanse opp å tenke over hva man vedsetter i hverdagen. Vi vet at det å vektlegge hva man setter pris på er god medisin mot negative tanker og å dempe stress. Sett av tid på vei hjem til å tenke over dette, og skriv det gjerne ned i et notat i mobilen. Husk at det ikke behøver være noe stort og viktig du velger deg i hverdagen. Det kan være at sønnen din ga deg en god klem, at partneren din sa noe hyggelig eller at kaffe-butikken hadde åpent selv klokken 21 den dagen du jobbet så lenge. Ta frem listen de dagene det er ekstra ille med stress og jag. 

Finn deg en samtalepartner

Selv om det er viktig å dele hvordan man opplever det på jobb i perioder med hjemmefronten og venner er det også viktig å skjerme denne delen av livet fra å fylles opp av prat og bekymringer rundt jobb. Det kan derfor være viktig å finne seg en samtalepartner utenfor den nærmeste familie eller vennekretsen. Dette kan for eksempel være en tidligere kollega eller en som har hatt liknende rolle som deg før. Med denne personen skal du kunne føle deg trygg på å kunne få utløp for frustrasjon, sjekke ut ideer og tanker og drøfte løsninger. Derfor er det viktig at personen er en du kan ha tillit til. Du kan selvsagt også finne profesjonelle samtalepartnere.

Hvorfor?

Dette er noen tips om hva som er verdt å prøve ut for å unngå at jobb-stress tar fullstendig overhånd i livet.  Det finnes andre lister på det samme som er verdt å prøve. 

Det jeg ofte spør folk jeg møter som psykolog er «hva er det som gjør at du står opp om morgenen?» Dette høres kanskje ut som et trivielt spørsmål som lett kan besvares av mange med «jeg må på jobb». Min respons på dette er da ofte; – «hva er det du vil med det»? Det skal ikke mange runder med samme spørsmål før vi raskt kommer inn i en dypere drøfting av valgene folk gjør hver dag, og om det er de valgene de synes er riktige for seg eller ikke. Da er vi nære kjernen for om stress tar overhånd eller ikke. 

Mer om dette senere. 

Klar for nye oppgaver

Noen ganger kommer det tilbud man ikke kan si nei til. Et slikt har jeg fått. Fra 1.oktober er jeg sjefpsykolog i forsikringsselskapet Euro Accident i Norge. Dette er et selskap som har som ambisjon å bidra til en trygg og frisk verden gjennom å sikre folks økonomi og helse. 

Fokus er på det Euro Accident kaller «holdbare medarbeidere» som står opp motivert, trives på jobb og kommer hjem tilfredsstilt. Med overskudd til å nyte privatliv og familieliv. Dette høres kanskje ut som en glanset brosjyre, men i Sverige har de hatt stor suksess og har bygget seg opp siden 1996 som et nytt og innovativt forsikringsselskap som leverer noe helt annet enn de andre. 

Jeg skal inngå i et kjerneteam i Norge som nå rigges på plass, og skal som sjefpsykolog der ha ansvar for å bygge opp og etterhvert drifte det norske selskapets psykiske helsetilbud. Dette skal bli et omfattende tilbud som går fra online CBT til fullskala tverrfaglig tett oppfølging av personer som holder på å falle ut av jobb. I Sverige utgjør denne delen av selskapets virksomhet 70% av aktiviteten. 

Arbeidslivet gir stress

Veldig mye er bra i norsk arbeidsliv. Vi har et system der det ofte er tett samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Arbeidsmiljøreguleringer, avtaleverk, god ledelse og godt medarbeiderskap sørger for å ramme inn jobben til mange på måter som nettopp skal bidra til at folk har det bra når de er på jobb, samtidig som de er effektive. 

Stress er likevel et økende problem i arbeidslivet. Høy omstillingstakt, krav til å stadig være mer effektive og å yte 120% er mer og mer vanlig. I det siste året har også pandemien strukket strikken hos mange. De sitter på hjemmekontor, har drevet hjemmeskole, hatt barn hjemme fra barnehage, og nærmest visket ut skille mellom jobb og privatliv. 

I den jobben jeg har hatt til nå i Moment organisasjon og ledelse møter jeg mange av de som sliter med stress på jobb. De opplever jobben som ekstremt krevende. Det er store forventninger til produksjon, og fokus for lederne deres er ofte mer på å levere på dette enn på å ivareta de som de har ansvaret for. Ofte har virksomhetene kortsiktige tidsperspektiver der inntjening og vekst innenfor hvert kvartal er fokus, fremfor langsiktig bærekraft. Det gjør at disse medarbeiderne er under konstant press og enhver forsinkelse, enhver opplevelse av å ikke levere perfekt og ethvert avvik defineres som kritisk. Den psykologiske tryggheten er ofte lav, og det å si ifra om at noe ikke funker som det skal er det lite rom for. Slik drives mange av de jeg møter til å løpe fortere og fortere i det de opplever som et hamsterhjul. 

Mange jeg snakker med har en opplevelse av at det ikke var dette de ønsket seg for sitt liv. De har kanskje gått inn i arbeidsmarkedet med noen tydelige verdier, noen ting de brenner for, men så oppdager de at virksomheten de jobber for ikke deler dette, eller at det de sier om sine verdier bare er tomme ord. 

Gapet mellom det de sier de vil og det de gjør har med andre ord blitt stort. Dette gapet er i all hovedsak hva vi som psykologer jobber med å hjelpe folk å gjøre mindre. Det kan høres lett ut. Det er ofte ikke det. 

Store omstillinger i vente

Det generelle omstillings og leveringskjøret mange opplever er nå kombinert med en pandemi. Dette er imidlertid bare starten på en rekke omstillinger norsk arbeidsliv står overfor. Vi skal igjennom et grønt skifte og vi skal igjennom et omfattende digitalt skifte. Dette var det alle snakket om før pandemien. Og vi vet at på grunn av disse store endringene vil mer enn 50% av alle jobber folk har i dag vil være borte om 10 år. Tallet nå kan være enda høyere. 

Dette vil utvilsomt gi ekstremt press i samfunnet og på arbeidsplassene. Mange vil miste jobben, måtte bytte jobb og omstille seg til helt andre oppgaver enn de har i dag. Kravet til å henge med i svingene og levere på stadig økende krav vil med andre ord ikke bli mindre, selv når pandemien er historie. 

Holdbare medarbeidere

Det er med dette bakteppe at jeg ser frem til å jobbe for å bidra til det Euro Accident kaller holdbare medarbeidere. Det å møte denne utviklingen og de utfordringene arbeidslivet står overfor med et tverrfaglig helhetlig tilbud som både gjør folk trygge økonomisk og helsemessig tror jeg er en svært god kombinasjon. 

I Sverige har de hatt også stor suksess med å jobbe med stress, utbrenthet og omstillingsslitasje med utgangspunkt blant annet i en eksistensiell tilnærming. Man søker å hjelpe folk med å finne svaret på hvorfor de gjør det de gjør, velger det de velger, og hva de sier til seg selv at de vil. Det å jobbe med å skape en rød tråd mellom egne verdier og noe som opptar så stor del av livet som jobben gjør er viktig for å stå imot de stressorene arbeidslivet uansett gir. 

Denne tenkningen og tilnærmingen gjør at det jeg skal jobbe med i Euro Accident er noe helt annet og nytt som ikke noe forsikringsselskap i Norge har levert før. 

Derfor går jeg i gang med denne oppgaven med stor entusiasme allerede 1.oktober.