Hva vi bør snakke om når vi snakker om «pasientens helsetjeneste»

Hva er det som gir oss et godt liv, hva er livskvalitet? Er det fravær av enhver belastning som følger av helseplager, en tilværelse fullstendig blottet for symptomer?

Kanskje har vår teknologiske tidsalder, kjærkomne biomedisinske framskritt og vår iboende dragning mot å prestere stadig bedre på de fleste livsområder, fått oss til å tro at en slik tilværelse er mulig. Men for et helsevesen på pasientens premisser, er et slik fundament neppe bærekraftig.

Et godt liv

Hvordan vi tenker om prioriteringer avhenger også av hvordan vi tenker om sykdom og sykdomsforståelse.

Vi vet at psykiske lidelser koster dyrt både for den enkelte som rammes og for samfunnet som helhet. Psykiske lidelser kan ikke behandles som sykdommer som rammer organismen, i den forstand at man enten har dem eller ikke har dem. Psykiske lidelser utvikler seg ofte gradvis, og som en kombinasjon av sårbarhet, livsbelastninger og andre utløsende og opprettholdende faktorer.

Mange av oss har langvarige og alvorlige sykdomstilstander. Et godt liv er også for oss.

Noen ganger må vi simpelthen lære å leve med det imperfekte; leve med de symptomene og problemene som følger av de helseplagene vi har.

Pasientens opplevelse

Vi blir ofte opptatt av det vi kan måle ved hjelp av tall og enkle data. Når vi skal skape «pasientens helsetjeneste» og hjelpe mennesker til å mestre egne liv, er det avgjørende å vite hvordan folk selv opplever å ha det. Det å være mer opptatt av ressurser og styrker ved pasienten, familie og nettverk er noe kvalitativt annet enn å la store deler av behandlingen handle om symptomfrihet.

I tillegg til å måle symptomreduksjon, må vi måle om hjelpen faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Da er det behov for å måle mer enn ventetid og antall konsultasjoner. I våre innspill til Nasjonal helse og sykehusplan (NHSP) foreslår vi derfor å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern. Med «livskvalitet» mener vi å «ha det bra» og «fungere godt», langt på vei i tråd med hvordan Helsedirektoratet oversetter begrepet «well-being» i sin veileder  «Well being på norsk».

Slike mål kan bidra til å skape gode helsetjenester fordi opplevelsen av livskvalitet ofte betyr like mye som symptomreduksjon for pasientene.

Pasientnær ledelse

Credoet «pasientens helsetjeneste» forplikter alle ledd i helsevesenet, ikke minst lederne. Spesielt viktig er de pasientnære ledere, de som jobber nærmest behandlere og pasienter. Disse lederne bør vies spesiell oppmerksomhet i helse og sykehusplanen som skal legges fram i løpet av året. De må sikres nødvendig autonomi for å kunne legge til rette for god fagutøvelse.

De må bidra til at fagfolk kan velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten og at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. Til grunn må det ligge et system for systematiske tilbakemeldinger fra pasienten og de ansatte som møter dem. De pasientnære lederne er de som hver dag har for øye hvem helsevesenet er til for. 

Hvorfor ikke innføre som årlig rutine at de ansatte evaluerer leder ut fra kriterier om hvorvidt lederen har bidratt til fagutvikling/innovasjon. Dette i kombinasjon med systematiske tilbakemeldinger fra dem som mottar hjelp, bør være utgangspunkt for hvordan ledere på høyere nivåer vurderer tjenestens suksess.

Grenser for hvor fort vi kan lytte

Dette er prinsipper som vi i Psykologforeningen brenner for å gjennomføre. Men det er vanskelig innenfor dagens økonomiske rammer og foretakenes prioriteringer. Samdata viser at det har vært en substansiell økning i antall konsultasjoner per fagårsverk i poliklinikk de siste årene. Forventningen til å øke aktiviteten stopper neppe med det. Resultatet er slitasje på ansatte og problemer med å rekruttere og beholde kompetanse.

I dag ser vi eksempler på reelle kutt i psykisk helsevern flere steder i landet. Det får selvsagt konsekvenser for regjeringens visjon om «pasientens helsetjeneste». Aktivitet i psykisk helsevern = samtaler. Kostnader i psykisk helsevern og rusbehandling = behandlere.

Vi kan ikke koble diskusjonen om kvalitet psykisk helsevern og rusfeltet fra en diskusjon om rammebetingelser. Det er grenser for hvor fort vi kan lytte.

Saken ble første gang publisert i Dagens Medisin 25. januar 2019

Bent Høies gylne mulighet

Skal vi snakke om kvalitet i psykisk helse og rus, er ledelse og det å jobbe «smartere» viktig, men vi slipper ikke unna at det også handler om ressurser og rammevilkår.

I sykehustalen 15. januar skal helseminister Bent Høie presentere sine bestillinger til sykehusene i 2019.

Våre forventninger til helseministerens tale er store: Den må gjøre det klart at han ikke lenger godtar, kreativ bokføring, bortforklaringer, og beskrivelser av «oppgitthet og handlingslammelse» fra styrene i helseforetakene som ikke evner å realisere den gylne regel.

Kvalitet koster

Helseministeren har brukt mye energi på å heise fanen for «Den gylne regel». Regelen har vært en av bærebjelkene i Solberg-regjeringenes fortelling om sin ambisiøse satsing på psykisk helse og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Og det skal Regjeringen og Høie ha: Få andre har klart å sette «psykisk helse» på helsekartet som nettopp dem. Desto større grunn er det til å ta helseministeren på ordet når han sier han har vært frustrert, sur – ja kanskje til og med sint – når helseforetakene hindrer ham i å oppfylle politiske løfter til mennesker med psykiske lidelser.

Senest i før jul fikk vi syn for sagn da helseforetakene skulle behandle forslagene til budsjetter for 2019: Kutt i senger og årsverk for blant annet å få råd til å investere i nye sykehusbygg i Helse Møre og Romsdal og Helse Sør Øst. Vi er lysår unna reell vekst hvis folk med alvorlige lidelser må ligge bak skjermbrett i sykehuskorridorer, blir skrevet ut for tidlig til kommuner uten et tilstrekkelig psykisk helsetjenestetilbud eller fagfolk opplever at de må lytte stadig raskere.

Tall som taler

Helseministeren valgte før jul å gå i forsvar for styrene i helseforetakene da jeg kalte den gylne regelen politisk bløff. Han mente den snart var oppfylt. Han viste til tall på reduserte ventelister og på flere som får hjelp. Det har skjedd fordi helsepersonellet jobber mer effektivt. Ikke noe av det har skjedd fordi ressursene har økt. Veksten i somatikken er fortsatt fem ganger høyere enn i psykisk helse, og over hele landet får vi nå rapporter om kutt i tilbudene. Bent Høies gjentagende «vi har gjeninført den gylne regel» etterlatte inntrykk av at psykisk helse er vinneren i prioriteringene i sykehusene. Det er langt fra sannheten.

Det hjelper ikke heller at enkelte regionale foretak i ett enkelt år klarer å nå ett bestemt måltall. Skal regelen ha noen verdi må den oppfylles reelt og over tid. Med reelt mener vi at alle parametrene (kostnader, årsverk, ventetid etc.) må oppfylles i alle foretak. Med over tid mener vi at det må måles for hele perioden – siden regelen ble innført og fram til i dag. Og det hjelper ikke hvis tall fra ulike sykehus ikke er sammenliknbare.

Pasienten har lite glede om «veksten» utelukkende tas ut i form av effektivisering hvis ikke flere får bedre hjelp enn tidligere.

Hva er Høies plan?

I sykehustalen helsestatsråden skal holde 15. januar, er det derfor vår klare forventning at han tar skrittet fra skuffelse og frustrasjon til handling. Han må derfor kreve en konkret plan fra alle styrene i helseforetakene på hvordan de skal realisere alle parameterne i den gylne reglen. Uten et slikt krav er det stor fare for at vi om ett år også får høre styremedlemmer i foretakene som uttrykker handlingslammelse og oppgitthet over kravene fra regjeringen.

Bent Høie må benytte denne gylne muligheten til å vise at politiske mål er folkets mål, og at styrene ikke kan fortsette å ignorere oss.

Saken ble første gang publisert på Dagens Medisin 14. januar 2019.