Kategoriarkiv: health

4-timersdag på hjemmekontor

Postet den av
Svar

Er du på hjemmekontor og føler dårlig samvittighet fordi du ikke sitter foran PCen i 8 timer hver dag? Slutt med det. Mennesket er ikke laget for slikt.

Den nye normalen

Vi hører stadig om det. At vi har blitt så effektive av å sitte hjemme å jobbe i koronatider. Nå snakkes det også om at det å jobbe hjemmefra vil bli det vanlige i fremtiden. Enkelte firmaer har bedt sine ansatte om å ikke komme tilbake på kontoret.

Så der sitter vi da. Hjemme i stuen på en stol, ved et bord, med en belysnig som på ingen måte er beregnet for lange økte foran en PC. Vi kobler opp online-møter flere ganger om dagen. Vi fikler med lyd og bilde på omskiftelige videoløsninger og ser hverandre fra halsen og opp. Imens løper unger og partnere ut og inn av bildet på møter som strekker seg lengre og lengre inn på livet. Skille mellom jobb og privatliv er utvisket både fordi vi kan rulle ut av sengen, skru på PCen og så er vi på, og fordi «det å være fleksibel i en ekstraordinær situasjon» er idealisert i det ekstreme. Møter bookes derfor gjerne både 17, 19 og 21 fordi «sånn har det blitt nå».

Noen føler dette går helt fint. De sier det er sånn de gjerne vil fortsette å ha det. Men jeg tror dette er et mindretall. Vi er rett og slett ikke laget for alenegang store deler av dagen, eller for å bare se folk i en liten boks på et skjerm. Og vi trenger struktur. Vi trenger tid borte fra jobb, bare sammen med de vi er mest glade i.

Hvis den nye normalen skal være å jobbe på denne nye måten må vi tenke helt nytt om hva en arbeidsdag er. Fremfor å øke tiden vi er tilgjengelig på jobb bør vi redusere den.

8 timers dag – hvorfor det?

Dagens standard for en arbeidsuke ble satt tidlig i det 19-århundre. I 1919 ble det lovfestet med 8 timersdag og 48 timers uke. I 1976 ble 40 timers uken lovfestet.

Mye har skjedd siden 1919 da 8-timersdagen ble innført. Nærmest alt har endret seg i arbeidslivet. Det samme kan man si om kunnskapen vi har om mennesket og hva som er bra for oss. Hva som gjør oss holdbare både på jobb og privat. Det er derfor grunn til spørre seg om kravet til at vi skal klokke inn minst 8 timer hver dag på kontoret er tilpasset kunnskapen vi har i dag. Ikke minst en hverdag der vi sitter på hjemmekontor nærmest alle sammen.

I veldig mye av det moderne arbeidsliv er hjernen det viktigste redskapet. Da bør man vektlegge kunnskapen vi har om hjernen og dens kapasitet når man skal utforme et sunt arbeidsliv.

Hva er «å jobbe»

Det er gjort mange studier av hva vi driver med på jobb. Oppsummeringer som er gjort sier at vi i snitt gjør det vi hadde tenkt å gjøre i 2 timer og 50 minutter hver dag. Resten av dagen går til «andre ting».

Ofte snakker man om disse «andre tingene» som om det ikke er å jobbe. Som om møtene vi har med kollegaer, den praten man tar over bordet eller ved kaffemaskinen ikke bidrar til effektivitet eller kreativitet. Samtidig vet vi at hjernen trenger pauser. Vi trenger å snakke med andre. Vi får ideer og nye perspektiver av å slå av en prat. Og møter kan også struktureres og gjennomføres så de bidrar til merverdi både for deg og virksomheten som helhet.

I korona-hjemmekontor tilværelsen har mye av dette «andre» blitt borte. Videomøtene er ofte veldig instrumentelle og målrettede. Man slår ikke bare av en prat på Zoom sånn i tide og utide. Dette er antagelig en av årsakene til opplevelsen av at vi har blitt så effektive nå. Vi får «gjort mer» fordi vi ikke avbrytes så ofte.

Samtidig er det ikke da spesielt hensiktsmessig å fylle all denne tiden med å sitte foran PCen isteden. Vi trenger avbrytelse. Dessuten viser avbrytelsene at vi ikke jobber i siloer, at andre er avhengige av oss og vi av dem, at det vi gjør er koblet til det andre holder på med i et nett av koblinger som krever små avklaringer og justeringer hele tiden. Det setter jobben hver enkelt gjør inn i en større sammenheng, det gir opplevelse av mening, håndterbarhet, kontroll og av å bety noe.

Multitasking – slutt med det

For å kompensere for opplevelsen av at vi ikke får gjort alt vi skal er det mange som forsøker seg på mulititasking. Vi kjenner dem alle igjen. Det er de som sitter på et møte og åpenbart taster på sine e-poster mens møtet pågår. Det er han som stadig taster på mobilen mens du forsøker å drøfte en ide. Det er han som jobber med en oppgave, delta i en diskusjon i kontorfellesskapet, bli avbrutt av en kollega som lurer på noe, svare på en e-post og ta en kjapp tur til kaffe-automaten – samtidig.

Ideen om at vi kan og bør drive med flere ulike oppgaver på en gang, og at vi klarer dette, lever i beste velgående. Sannheten er imidlertid at ingen klarer det. Vi hadde vært mye mer effektive om vi gjorde en ting av gangen, og avsluttet denne oppgaven før vi startet på neste. Slik er det imidlertid svært få som beskriver sin arbeidshverdag. Det å multitaske er snarere en forventning i dagens arbeidsliv. Enten en vi har til oss selv eller fra vår leder.

I korona-arbeidslivet er multitasking satt i system. Nå skal du ikke nå bare bli avbrutt av kolleger på video, telefon eller e-post. Sønnen din på 4 som er hjemme fra barnehagen fordi han snufser litt vil ha knekkebrød, partneren din lurer på om du kan ta ut av vaskemaskinen og hunden vil på luftetur. Alt selvsagt mens du svarer på mail, er på videomøte eller jobber med en presentasjon. Ingen er tjent med dette. Det å presse på for å få mest mulig gjort samtidig reduserer effektiviteten kraftig.

Alternativet er å jobbe konsentrert i korte perioder, uten distraksjoner, med oppgaver som virkelig engasjerer. Studier viser at vi kan bli 500 ganger mer effektive enn vanlig om vi gjør dette. Det er imidlertid ikke noe alternativ å forsøke å gjøre dette i time etter time.

Kvalitetsdropp

Det er nok av dem som i et forsøk på å kompensere for at de føler de får for lite gjort i løpet av dagen, eller de er gode på å konsentrere seg, bare jobber mye lenger for å få alt gjort. De sitter 50, 60 eller 70 timer foran PCen.

En studie fra Stanford viser at de kunne latt det være. For kvaliteten på det man gjør reduseres kraftig etter 50 timer på jobb i uken. De som jobber 70-timersuke jobber da sannsynligvis 15-20 timer uten å bidra med noe som helst av kvalitet.

Hva så om man bare presset seg skikkelig når man var på jobb. Ikke tar noen pauser og holde det gående i ett kjør for å få alt unna. Også her er forskningen ganske klar. Det å holde fokus og være konsentrert er svært krevende for hjernen. Allerede etter 20 minutter begynner den å miste grepet hos en god del, mens etter 50-90 minutter har er det nesten ingen hjerner som ikke har gått i dvale.

Hva forteller dette oss?

Det å være på jobb på en moderne arbeidsplass innebærer svært mye distraksjon. Det kan man si forstyrrer jobben, men min påstand er at dette er en del av jobben. Uten dette i en jobb der hjernen er verktøyet blir vi bare hamstere i et hjul som løper og løper uten å kunne interagere, uten motivasjon, uten å se sammenhenger, uten å inspireres og bidra til å inspirere. Jobben blir da fort opplevd som meningsløs. I en slik hverdag kunne man nok ha satt opp et fast psykologkontor ved utgangen av hver virksomhet. Nærmest alle hadde crashlandet i en slik virkelighet over tid.

Når all denne distraksjonen nå er kraftig redusert på grunn av korona og hjemmekontor er det ikke slik at denne tiden isteden er best brukt på å sitte mye mer foran en PC. Hjernen vår er ikke klar for dette og vil ikke kunne levere 8 timer i strekk på den måten.

Da må man finne andre distraksjoner. Man må ha kortere dager med mer intensive konsentrerte runder av mellom 20-60 minutter der man kobler av alt annet. Tre-fire slike økter om dagen burde være mer enn nok. Spesielt om man kan være i flow og oppnår en effekt på 500% på hver av de 60 minuttene.

Resten av tiden kunne man da med god samvittighet ha brukt til alt annet som gir overskudd og mening. Dette hadde gjort oss enda bedre i stand til å yte maks i de tre-fire flow øktene vi hadde hver dag. Det ville kunne gitt enorme effektivitetsgevinster for alle virksomheter som våget å tenke nytt.

Jeg er selvsagt klar over at det å foreslå at vi skal ha tre timers-dager med full lønnskompensasjon er spenstig. Det er selvsagt mye man kan gjøre i virksomheter i normal drift som reduserer stress og følelsen av å aldri få gjort det man skal, innenfor dagens 8 timersdag og 37,5 times uke. Det bør alle ta tak i når koronaen er et tilbakelagt kapittel.

Likevel mener jeg at vi er i en unik situasjon nå. Nærmest alle i kontorjobber sitter hjemme. Mange snakker om at selv etter korona blir det normalen. Da vil det å redusere arbeidsdagen til for eksempel fire timer – og definitivt ikke strekke den lenger enn 5-6 være et svært godt effektivitetsgrep – og et langsiktig folkehelsegrep.

Dette innlegget ble første gang publisert på http://www.euroaccident.com/no 27.november 2020

Arbeid – hvorfor det?

Postet den av
Svar

Livskvalitet kan vi få av mye forskjellig. Det vi vet er at for mange er det som skjer på jobb en viktig faktor for om man opplever høy livskvalitet. Det er ikke så rart. Jobben rører ved dypt psykologiske mekanismer. Og den fyller mye og stadig mer av vår tid. 

Jeg stiller ofte folk spørsmålet hvorfor de står opp om morgenen. Svarene jeg får hjelper meg å danne et bilde av om det som dominerer livet er det de ønsker skal gjøre det. Rett under overflaten av dette spørsmålet ligger om det de fyller livet med i dag oppleves som meningsfullt, om de opplever mestring, føler tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger deres identitet og selvrespekt. For mange er det ganske ubehagelig når de kanskje kjenner på at de ikke har svarene på dette, eller opplever at svarene er negative. Dette til tross for at de bruker store delen av livet på jobben. 

Et godt arbeidsliv er der vi ser sammenhengen med det vi driver med og noe større enn oss selv. Vi opplever at vi vokser og utvikler oss sammen med gode kolleger i trygge omgivelser. På en slik arbeidsplass opplever vi også at å gjøre feil eller teste ut noe, og å stikke hodet frem, innebærer liten risiko fordi oppgavene ses i en større sammeheng, ikke bare som et månedlig mål som må treffes hver gang. 

Det er når arbeidslivet er slik som dette at vi kan snakke om at det er helsefremmende å være på jobb. At det er viktig å bli i jobben om man sliter med plager eller lidelser fordi det i seg selv er god medisin. Og det er et slikt arbeidsliv som bidrar til å utjevne forskjeller. 

Hvordan står det egentlig til på jobben?
Mange har det ikke slik på jobb. I en rapport fra SSB om Livskvalitet i Norge 2020 sier de fleste at de både har gode muligheter for selvutvikling i arbeidet og god kontroll over egen arbeidssituasjon (henholdsvis 76 og 54 prosent). Dette er i følge SSB en av indikatorene som ser ut til å ha sterkest sammenheng med tilfredshet med livet. Disse tallene forteller imidlertid også at ganske mange opplever jobben som ganske nedbrytende for sin livskvalitet (de 24 og 46 prosent som svarer at de ikke har opplevelsen av selvutvikling og kontroll over egen arbeidssituasjon). 

Rapporten viser i tillegg at hele 46 prosent føler seg fysisk eller psykisk utmattet ukentlig eller oftere. For disse påvirkes også livskvaliteten mye. Særlig de som føler seg psykisk utmattet rapporterer at de har lav tilfredshet med livet (30 prosent). Dette kan vi se resultatet av når psykiske helseplager er den viktigste årsaken til sykmeldinger, langtidsfravær og uførhet i Norge. 

En verden med et destruktivt arbeidsliv
Det er ikke helt sammenlignbare studier i hele verden, men Gallup’s World Poll fra 2019 viste at bare 15 prosent av de som har en jobb opplever denne som engajerende. I Japan sier 94 prosent at de ikke er engasjert i eller blir inspirert av det de gjør i jobben.  I USA er tallet 70 prosent.  Det denne undeøkelsen viser er også at de som er født på 90-tallet ser på det å gjøre karriere og lykkes i jobb som «den store drømmen». 

Dette skaper en ganske giftig kombinasjon der svært mange opplever at jobben reduserer livskvaliteten, samtidig som den løftes opp som noe av det viktigste for å oppnå det man ønsker i livet. Det er oppskriften på stress og utbrenthet. 

Hva skal man gjøre? 
Hvis vi skal få folk til å våkne opp motivert, være inspirerte på jobb og komme hjem tilfredse, med overskudd til et meningsfullt privatliv, må noe gjøres annerledes. Svaret kan ikke lenger være at vi får la det skure og gå til folk blir så dårlige at de trenger sykmelding og ender som uføre. Det koster virksomhetene masse penger. Det koster samfunnet enda mer. 

Skal vi ta denne utfordringen på alvor må vi fokusere på å lage helsefremmende arbeidsplasser som bidrar til forebygging. Og det er ikke rakettforskning eller behov for store utredninger for å finne ut hva som skal til. Allerede i 1969 skrev psykologen Einar Thorsrud i boken «Mot en ny bedriftsorganisasjon» at variasjon, læring, innflytelse, anseelse, sammenheng og fremtid var kjernen i et godt arbeidsliv. Den som sitter med nøkkelen til at jobbhverdagen preges av dette er først og fremst lederne. 

Gode ledere ser det som sin viktigste oppave å ta vare på de som har ansvaret for at det skapes et godt resultat. De skal sørge for at alle kan se en rød tråd fra det de gjør hver dag til de målene og visjonene virksomheten har, og skape et psykologisk trygt arbeidsmiljø der terskelen er lav for å ta ordet, si ifra og ta personlig risiko. 

Den Friedmanske logikk
Det mangler ikke på ledere som kan nikke gjenkjennende til dette, samtidig som de sier «men, vi må jo tjene penger også». Eller ledergrupper som himler med øynene av enda en psykolog som kommer og snakker om det de ser som myke verdier, mens de lever i et hardt konkuranseutsatt marked med store økonomiske verdier på spill. Mange av disse lever etter noen prinsipper knesatt av nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman, på 80- og 90-tallet; at bedrifters eneste funksjon er profitt og at aksjeinvestorene er de som «eier» virksomheten og at deres utbytte skal maksimeres optimalt.

Resultatet av denne måten å tenke på er at lederne bare jager resultater, at de har kortsiktig horrisont og at arbeidstakerne bare blir en rad på utgiftsskolonnen i regnskapet. Kontinuerlige omstillinger og oppsigelser blir verktøy for å nå stadig økende kortsiktige måltall. 

I et slikt karrig landskap har budskap om at arbeidsplassen må preges av psykologisk trygghet, opplevelse av mening, tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger medarbeidernes identitet og selvrespekt, vanskelige kår. Tallene fra Gallup`s World Poll viser nettopp dette. 

Tilbake til en bedre vei
Skal man endre arbeidslivet må ledere, politikere og ansatte ta inn over seg at disse Friedmanske prinsipper ikke er noen naturlov. De gjaldt ikke før 1990-tallet. Så det går an å styres av andre prinsipper, og lykkes med å bygge virksomheter som lønner seg over tid. Dette er det også virksomheter som får godt til i dag. Selv i et sterkt konkuranseutsatt marked. 

Det vil selvsagt ta litt tid å endre på denne veldig låste forståelsen av hva som er funksjonen til bedrifter. Det er for meg derfor tydelig at kombinasjonen psykologi og økonomi blir helt sentral. Ikke for å maksimere utbytte ved å bruke psykologiske metoder, men ved å kombinere kunnskapen om psykologi med kunnskapen om de økonomiske konsekvensene av å vektlegge arbeidstakernes livskvalitet. 

I min jobb som sjefpsykolog i Euro Accident får jeg snart tilgang til et verktøy for å regne på nettopp dette. Hva koster det firmaet ditt at du har ansatte som opplever lav livskvalitet. Hva kan du gjøre med det, og hvor mye kan du spare på både lavere totalkostnader og på lavere forsikringspremier fordi de ansatte har det bedre på jobb, ved å sette inn tiltak. 

Med et slikt verktøy får vi også et økonomisk perspektiv på de myke verdienes kostnad og nytte, slik at til og med økonomiansvarlig får det bedre på jobb. 

Vær del av en revolusjon i helse

Postet den av
Svar

Hvis økt subjektiv livskvalitet var hovedmålet med all helsehjelp ville det kunne medføre en revolusjon innen helse. Vi trenger et slikt perspektivskifte. Vi er dessverre langt unna i dag. 

Best mulig liv for flest mulig
Det er for meg et stort paradoks at vi i de offentlige helsetjenestene ikke systematisk sjekker ut om den hjelpen vi gir faktisk gjør livene til dem vi hjelper bedre. Det er et faktum at du kan ha ganske skrall helse rent objektivt sett, og likevel ha høy grad av livskvalitet. Du kan også ha super bra helse og samtidig ha lav grad av livskvalitet. Hovedmålet med helsetjenester er slik jeg ser det at flest mulig skal få det best mulig. Hvis kvalitet på tjenestene ble målt på hvorvidt livskvaliteten til den som søkte hjelp gikk opp, forble lik eller gikk ned ville vi antagelig gjort helt andre ting enn vi gjør nå. 

Kvalitet = det vi måler
Vi lever i dag fortsatt i en verden der «å få det bedre» nærmest ensidig er definert som at «symptomene skal bli mindre». Den raskeste veien dit er da ofte definert som den mest optimale. Kvalitetsmålene i tjenestene er også preget av dette. Vi måler hvor raskt noe skjer, hvilke prosesser vi har, om vi følger visse prosedyrer, om symptomene ble mildere og om vi jobber på bestemte måter. Selv om retningslinjer og rutiner inneholder punkter der man skal spørre hva den som søker hjelp selv ønsker, er det i liten grad lagt opp til at dette skal gi sterke føringer på hva vi gjør. Det er våre utredninger, våre diagnostiske vurderinger og vårt fag som i all hovedsak legges til grunn når vi rigger til hjelpen folk skal få. Vår plikt er utrede, informere og presentere valgmuligheter vi mener er tilgjengelige for pasienten. Hvordan du skal «få det bedre», og hva det innebærer er med andre ord i hovedsak definert av oss – ikke av dem som ber om hjelp. 

Når så en lege opererer en person for et vondt kne, en hjertefeil eller en psykolog gir hjelp mot depresjon er det ut fra en ide om at dersom symptomene reduseres har man gjort en god jobb. Hvis dette skjer fort er det enda bedre. Da har vi levert kvalitet. 

Vi vet ikke om hjelpen øker livskvalitet
Men nei. Vi har jo ikke det. Dette er ikke uvesentlige variabler, men de sier svært lite om kvaliteten og verdien av tjenesten som er gitt. For eksempel økte antall kneoperasjoner til det dobbelte fra 2000-2016 i landene i OECD. Noen land hadde fem ganger fler operasjoner enn andre. Førte det til at disse personenes liv ble bedre? Var dette operasjoner som hadde en samfunnsverdi? OECD har forsøkt å svare på dette. De kan fortelle at mange av de som fikk kneoperasjon lever lenger med full mobilitet og funksjon. De kan også fortelle at noen får færre år med god funksjon og mobilitet. 

Dette er et skritt på veien mot mer interessante og nyttige målevariabler. Likevel kan også disse hevdes å være objektive helsekriterier fremfor mål på subjektiv livskvalitet. For selv om disse fikk flere år med mobilitet og funksjon rent objektivt sier det lite om deres opplevelse av livet før, under og etter behandling og rehabilitering. 

Et nytt paradigme: det vi måler = kvalitet
Et enda tydeligere skritt mot et nytt paradigme hadde vært å systematisk sjekke ut om personene som fikk hjelp opplevde økt følelse av: 

  • identitet og selvrespekt 
  • mening i livet 
  • mestring 
  • tilhørighet 
  • trygghet 
  • deltakelse
  • fellesskap

Legg merke til at ikke noen av disse punktene er ute etter å finne ut om personen har en positiv sinnsstemning, tilfredshet, trivsel, glede eller lykke. Subjektiv livskvalitet er altså ikke et lykke-mål der vi ber folk svare ja eller nei på om de «har det bedre nå». 

Hvordan lykkes med dette?
I Euro Accident der jeg jobber som sjefpskolog har vi valgt nettopp denne tilnærmingen som inspirasjon til den hjelpen vi bidrar til. Vi har bygget en helsekompetansevirksomhet som nettopp stiller spørsmålene om hva den som søker hjelp ønsker å oppnå. Vi vektlegger dialoger og har fokus på livskvalitet for å bidra til at flest mulig kan forbli yrkesaktive selv om de har skader, sykdommer eller psykiske plager. Da blir forebygging, tidlig hjelp og hjelp på rett nivå helt essensielt. Det samme blir oppfølging på om folks subjektive livskvalitet blir bedre gjennom det tilbudet de får tilgjengelig gjennom oss. Alt dette har vi personell på huset som bidrar til. I tillegg har vi et nettverk av tilbydere som er opplært i våre verdier, vår tenkning og våre mål med hjelpen de tilbyr på våre vegne. 

Vi strekker oss ofte langt for at de som får hjelp via oss skal kunne fortsette i jobb eller komme seg tilbake dit. Lykkes vi ikke trygger vi folk økonomisk gjennom våre forsikringsordninger. 

Et helt nytt konsept basert på helt andre verdier
Denne måten å jobbe på har vi med oss uansett hva folk tar kontakt om hos oss. Om det er yrkesskade, ulykke, behandling eller annen sykdom. Er det en fysisk skade du melder vil vi alltid spørre oss om det er sider ved denne, og prosessen med eventuell operasjon og opptrening, som påvirker livet ut over det fysiske. Har du stress eller psykiske plager finner vi ut sammen hva det er du faktisk trenger; er det økonomisk rådgiving fordi postkassen er full av regninger, er det juridisk hjelp, en personlig trener for å komme deg i aktivitet eller er det samtaler med en karriereveileder eller psykolog. Dette gjør oss ganske unike i markedet i Norge. Det er vår ambisjon å ha endret hele behandlingsforsikringstenkningen i markedet om noen år så alle forventer å bli møtt på denne måten. 

Vårt utgangspunkt er alltid at folk flest ikke har som mål å få forsikringsutbetalinger. Det de vil ha er et meningsfullt liv, der de opplever mestring, føler tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger deres identitet og selvrespekt. Vi ser oss som en katalysator for at folk lettere skal oppnå dette. Derfor er det dette vi legger vekt på i det tilbudet vi gir folk. 

Vi er del av revolusjonen. 

Klar for nye oppgaver

Postet den av
Svar

Noen ganger kommer det tilbud man ikke kan si nei til. Et slikt har jeg fått. Fra 1.oktober er jeg sjefpsykolog i forsikringsselskapet Euro Accident i Norge. Dette er et selskap som har som ambisjon å bidra til en trygg og frisk verden gjennom å sikre folks økonomi og helse. 

Fokus er på det Euro Accident kaller «holdbare medarbeidere» som står opp motivert, trives på jobb og kommer hjem tilfredsstilt. Med overskudd til å nyte privatliv og familieliv. Dette høres kanskje ut som en glanset brosjyre, men i Sverige har de hatt stor suksess og har bygget seg opp siden 1996 som et nytt og innovativt forsikringsselskap som leverer noe helt annet enn de andre. 

Jeg skal inngå i et kjerneteam i Norge som nå rigges på plass, og skal som sjefpsykolog der ha ansvar for å bygge opp og etterhvert drifte det norske selskapets psykiske helsetilbud. Dette skal bli et omfattende tilbud som går fra online CBT til fullskala tverrfaglig tett oppfølging av personer som holder på å falle ut av jobb. I Sverige utgjør denne delen av selskapets virksomhet 70% av aktiviteten. 

Arbeidslivet gir stress

Veldig mye er bra i norsk arbeidsliv. Vi har et system der det ofte er tett samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Arbeidsmiljøreguleringer, avtaleverk, god ledelse og godt medarbeiderskap sørger for å ramme inn jobben til mange på måter som nettopp skal bidra til at folk har det bra når de er på jobb, samtidig som de er effektive. 

Stress er likevel et økende problem i arbeidslivet. Høy omstillingstakt, krav til å stadig være mer effektive og å yte 120% er mer og mer vanlig. I det siste året har også pandemien strukket strikken hos mange. De sitter på hjemmekontor, har drevet hjemmeskole, hatt barn hjemme fra barnehage, og nærmest visket ut skille mellom jobb og privatliv. 

I den jobben jeg har hatt til nå i Moment organisasjon og ledelse møter jeg mange av de som sliter med stress på jobb. De opplever jobben som ekstremt krevende. Det er store forventninger til produksjon, og fokus for lederne deres er ofte mer på å levere på dette enn på å ivareta de som de har ansvaret for. Ofte har virksomhetene kortsiktige tidsperspektiver der inntjening og vekst innenfor hvert kvartal er fokus, fremfor langsiktig bærekraft. Det gjør at disse medarbeiderne er under konstant press og enhver forsinkelse, enhver opplevelse av å ikke levere perfekt og ethvert avvik defineres som kritisk. Den psykologiske tryggheten er ofte lav, og det å si ifra om at noe ikke funker som det skal er det lite rom for. Slik drives mange av de jeg møter til å løpe fortere og fortere i det de opplever som et hamsterhjul. 

Mange jeg snakker med har en opplevelse av at det ikke var dette de ønsket seg for sitt liv. De har kanskje gått inn i arbeidsmarkedet med noen tydelige verdier, noen ting de brenner for, men så oppdager de at virksomheten de jobber for ikke deler dette, eller at det de sier om sine verdier bare er tomme ord. 

Gapet mellom det de sier de vil og det de gjør har med andre ord blitt stort. Dette gapet er i all hovedsak hva vi som psykologer jobber med å hjelpe folk å gjøre mindre. Det kan høres lett ut. Det er ofte ikke det. 

Store omstillinger i vente

Det generelle omstillings og leveringskjøret mange opplever er nå kombinert med en pandemi. Dette er imidlertid bare starten på en rekke omstillinger norsk arbeidsliv står overfor. Vi skal igjennom et grønt skifte og vi skal igjennom et omfattende digitalt skifte. Dette var det alle snakket om før pandemien. Og vi vet at på grunn av disse store endringene vil mer enn 50% av alle jobber folk har i dag vil være borte om 10 år. Tallet nå kan være enda høyere. 

Dette vil utvilsomt gi ekstremt press i samfunnet og på arbeidsplassene. Mange vil miste jobben, måtte bytte jobb og omstille seg til helt andre oppgaver enn de har i dag. Kravet til å henge med i svingene og levere på stadig økende krav vil med andre ord ikke bli mindre, selv når pandemien er historie. 

Holdbare medarbeidere

Det er med dette bakteppe at jeg ser frem til å jobbe for å bidra til det Euro Accident kaller holdbare medarbeidere. Det å møte denne utviklingen og de utfordringene arbeidslivet står overfor med et tverrfaglig helhetlig tilbud som både gjør folk trygge økonomisk og helsemessig tror jeg er en svært god kombinasjon. 

I Sverige har de hatt også stor suksess med å jobbe med stress, utbrenthet og omstillingsslitasje med utgangspunkt blant annet i en eksistensiell tilnærming. Man søker å hjelpe folk med å finne svaret på hvorfor de gjør det de gjør, velger det de velger, og hva de sier til seg selv at de vil. Det å jobbe med å skape en rød tråd mellom egne verdier og noe som opptar så stor del av livet som jobben gjør er viktig for å stå imot de stressorene arbeidslivet uansett gir. 

Denne tenkningen og tilnærmingen gjør at det jeg skal jobbe med i Euro Accident er noe helt annet og nytt som ikke noe forsikringsselskap i Norge har levert før. 

Derfor går jeg i gang med denne oppgaven med stor entusiasme allerede 1.oktober. 

Vi må omfavne digitaliseringen

Postet den av
Svar
Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre folk et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp.

Stadig flere opplever mentale helseutfordringer. Avstanden mellom behov og tilbud er økende og det er urealistisk at gapet kan dekkes med penger eller personell alene. Jeg tror teknologi og digitale løsninger snart treffer psykisk helse med full kraft.

Kostnadene av mentale helseutfordringer på verdensbasis er av «Lancet Commission report on mental health» beregnet til å overstige 16 000 000 000 000 (16 trillioner) dollar innen 10 år.12 milliarder arbeidsdager går tapt hvert år på grunn av psykiske helseplager. Det er angst og depresjon som rammer flest. 

I store deler av verden er det å få møte en psykolog et privilegium de færreste får oppleve. Der det finnes psykologer er de fleste privatpraktiserende, de priser seg høyt, de jobber én til én, de benytter ikke noen form for teknologi i behandlingen, og det de bedriver inne på kontoret sitt er i liten grad etterprøvd eller transparent for samfunnet forøvrig. 

Slik gjør profesjonen i store deler av verden seg ganske irrelevant for samfunnet i møte med gapet mellom etterspørsel og tilbud om hjelp. 

Det er svært få som kan gi god hjelp. I verden er det ifølge WHO bare 0,9 psykologer og 1,3 psykiatere pr. 100 000 innbyggere. Gapet mellom behov og etterspørsel er altså enorm. Gapet mellom kostnader og bevilgninger til å løse problemet likeså. 

«Look to China»

I Kina ser man nå en respons på dette. Situasjonen der er kritisk. Bare 10 prosent av de med psykisk helseutfordringer får hjelp. Stigma rundt psykiske helseproblemer er også stort. 

Nå kan teknologi snu dette på hodet. Det finnes allerede over 100 selskaper i Kina som jobber med kunstig intelligens rettet mot helse. Flere av disse fokuserer på psykisk helse. De som jobber med dette i Kina sier bruk av digitale løsninger, virtual reality, internet of things og annen avansert teknologi vil gjøre tjenester tilgjengelig for store deler av befolkningen fordi den ikke er sted eller tidsbundet. Den kan anvendes av alle, og de kan få tilbudet levert i sitt eget hjem, i mobilen på smart-klokken eller VR-brillene. Stigma med å søke hjelp vil dermed også kunne reduseres fordi teknologi ses på som spennende, gøy og moderne. 

De teknologiske tjenestene Kina nå jobber med vil i liten grad være tradisjonell (les; vestlig) terapi, med strøm på (altså nett-terapi). Det vil være helt nye måter å bidra til at folk opplever et mer meningsfullt liv, et liv der de mestrer hverdagen, relasjonene sine, jobben sin og livet ellers. 

Kina ja, men ikke oss?

Hva har så dette med oss å gjøre kan du spørre. At de utvikler avansert teknologi for å løse Kinas gap mellom etterspørsel og tilbud betyr jo ikke at det vil endre noe her. 

Det er forståelig at man kan tenke slik. I Norge har vi en psykologdekning i helsetjenesten uten sidestykke i verden. Snart 1 pr. 500 innbyggere. De fleste psykologer jobber i den offentlige helsetjenesten, som i svært stor grad er skattefinansiert. I teorien kunne vi her i landet hatt en offentlig fastpsykolog alle sammen, om vi hadde organisert tjenestene annerledes. Og det hadde ikke kostet noen av oss mer enn i dag. 

Likevel er ikke inntrykket man får at psykologtjenester eller psykiske helsetjenester generelt er lett tilgjengelig. Folk står månedsvis i køer over hele landet for å få hjelp. Av disse er tusenvis barn. Nå rapporteres det også om kutt i tilbudene. Psykologer forteller at de må avslutte hjelp lenge før pasientene er ferdigbehandlet. Vi bruker masse unødvendig tvang og medisinerer mer og mer, selv der vi vet terapi ville vært best. Politikerne lover at ventetider skal ned. De som leverer tjenestene svarer: det klarer vi ikke! 

Imens øker kostnadene for samfunnet. Vi har passert over 100 milliarder i året. Det er mer enn kreft, hjerte- karsykdommer og lungesykdommer tilsammen. Stigma rundt psykiske helseplager er ikke mye mindre for de alvorlige lidelsene. Fortsatt er det allmenne inntrykket at folk med alvorlige psykiske lidelser er farlige, at de dreper, at de ikke kan bli friske. 

Uansvarlig å ikke ta det i bruk

Så selv med en svært god teoretisk psykologdekning, og også en teoretisk veldig bra psykiaterdekning, står Norge overfor en folkehelseutfordring av tilsynelatende ukontrollerbare dimensjoner innen psykisk helse. Det går feil vei. 

Er det så utenkelig at Kinesisk (eller annen) teknologi finner veien hit for å gjøre noe med dette? Jeg tror det bare er snakk om tid før helseministeren, og ikke minst finansministeren, ser seg om etter helt nye måter å dekke behovet for hjelp på. Hvis det finnes gode, effektive, mer bærekraftige, og over tid billigere løsninger digitalt, vil det være uansvarlig av en helse/finans/statsminister å ikke adoptere denne teknologien til en skattefinansier helsetjeneste. 

Hvis folk kan ta i bruk disse hjelpemidlene gjennom teknologi de allerede har eller lett kan skaffe seg/låne av det offentlige, vil det uten tvil bli absorbert raskt i et teknologisk-hurtigabsorberende land som Norge. Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre dem et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp. Og fremfor bare tradisjonell behandling (med strøm på) vil slike allment tilgjengelige tilbud kunne bidra til helsefremming og forebygging. Det vil spare samfunnet for store summer på sikt. 

Hva skal vi drive med da? 

Hva er så psykologenes rolle i dette (i mine øyne ganske nære) fremtidsscenarioet. Igjen kan vi se til Kina. Der er bekymringen ved digitaliseringen at det er teknologiselskapene alene, med sine ingeniører og designere, som står for utviklingen at tilbudene. Det er i stor grad profitt, ikke etikk, faglighet og personvern som styrer valgene de gjør. Løsningene kan da bli lite effektive, de kan gjøre mer skade enn gavn, og muligheten for misbruk (av blant annet data) er stort. 

Vi må som profesjon innse at denne teknologien kommer. Og den vil bli attraktiv for myndigheter verden over som ser belastningen av mentale helseproblemer tynge budsjettene sine. Private aktører vil også stå i kø for å utnytte potensialet som ligger i det de vil se på som et nærmest utømmelig marked. 

Psykologene må koble seg på denne utviklingen. Vi bør sette oss i cockpiten sammen med teknologene og designerne, og sikre at det som utvikles og implementeres er kvalitetssikret psykologfaglig. De som skal bli psykologer bør eksponeres for og samarbeide med realfags- humaniora-, livsvitenskap- og teknologifagsstudenter for å utløse potensialet i helt nye tverrfaglige samarbeid i studietiden. Sett sammen utradisjonelle tverrfaglige grupper, kast inn en samfunnsutfordring til dem og se hva som kommer ut. Jeg tror det vil avføde mange nye start-ups som vil bedre folkehelsen fremover. 

Folk flest trenger ikke terapi

Psykologene bør gå i front for utvikling av og implementering av teknologiske nyvinninger i det offentlige. Vi må komme oss ut av vår tradisjonelle forståelse av hvordan terapi skal gis og hva som skal til for å hjelpe folk med å skape et bedre liv for seg selv. På samme måte som de som kjøper enn drill ikke vil ha en drill, men et hull i veggen, oppsøker ikke folk flest oss fordi de vil ha terapi. De kommer til oss fordi de vil ha er bedre liv. Og vår tradisjonelle måte å gi dem tilgang til vår kunnskap om hvordan de kan få til dette er i stor grad gjennom terapi. Slik bør det ikke fortsette. Vi bør både bidra til at de gis tilgang til kvalitetssikrede, faglig forankrede, effektive og billigere hjelp, samt bidra til at de kan ta ibruk teknologi for helsefremming, forebygging og behandling som styrker deres opplevelse av at de kan klare seg godt uten å søke hjelp. 

Men noen trenger jo å snakke med folk?

Selvsagt vil det i overskuelig fremtid være noen som har behov for å treffe en psykolog ansikt til ansikt. Noen vil kunne ha reelt behov for terapi. Noens plager er så påtrengende og invaderende at teknologien kommer til kort. Teknologi kan bidra til å frigjøre ressurser i tjenestene nettopp til å fokusere mer på disse pasientgruppene. 

Jeg tror egentlig alle psykologer bare kunne fortsette som før uten at noen av oss på mellom-lang sikt ville bli arbeidsledige på grunn av digitalisering. Samtidig ville vi da risikere å bli mer og mer irrelevante for samfunnet. Vi ville blitt en nisjeprofesjon de velstående kunne betale dyrt for å oppsøke. Mens samfunnet forøvrig hadde absorbert teknologiske løsninger dominert av Apple, Google, IBM, Huawei, Facebook, Amazon og Microsoft.  

Jeg mener vi ikke kan tillate oss å sitte stille i møte med en slik risiko for å gjøre oss irrelevante. Vi er av samfunnet gitt en lang utdanning, rammevilkår og privilegier som kommer med et krav om at vi skal tjene samfunnet. Da kan vi ikke snu ryggen til digitaliseringen. Vi må åpne armene, åpne sinnene våres, tilgjengeliggjøre faget vårt, tre over tradisjonelle barrierer og inngå i utradisjonelle partnerskap. 

Slik lever vi opp til samfunnskontrakten vi som profesjon er del av. 

Hva vi bør snakke om når vi snakker om «pasientens helsetjeneste»

Postet den av
Svar

Hva er det som gir oss et godt liv, hva er livskvalitet? Er det fravær av enhver belastning som følger av helseplager, en tilværelse fullstendig blottet for symptomer?

Kanskje har vår teknologiske tidsalder, kjærkomne biomedisinske framskritt og vår iboende dragning mot å prestere stadig bedre på de fleste livsområder, fått oss til å tro at en slik tilværelse er mulig. Men for et helsevesen på pasientens premisser, er et slik fundament neppe bærekraftig.

Et godt liv

Hvordan vi tenker om prioriteringer avhenger også av hvordan vi tenker om sykdom og sykdomsforståelse.

Vi vet at psykiske lidelser koster dyrt både for den enkelte som rammes og for samfunnet som helhet. Psykiske lidelser kan ikke behandles som sykdommer som rammer organismen, i den forstand at man enten har dem eller ikke har dem. Psykiske lidelser utvikler seg ofte gradvis, og som en kombinasjon av sårbarhet, livsbelastninger og andre utløsende og opprettholdende faktorer.

Mange av oss har langvarige og alvorlige sykdomstilstander. Et godt liv er også for oss.

Noen ganger må vi simpelthen lære å leve med det imperfekte; leve med de symptomene og problemene som følger av de helseplagene vi har.

Pasientens opplevelse

Vi blir ofte opptatt av det vi kan måle ved hjelp av tall og enkle data. Når vi skal skape «pasientens helsetjeneste» og hjelpe mennesker til å mestre egne liv, er det avgjørende å vite hvordan folk selv opplever å ha det. Det å være mer opptatt av ressurser og styrker ved pasienten, familie og nettverk er noe kvalitativt annet enn å la store deler av behandlingen handle om symptomfrihet.

I tillegg til å måle symptomreduksjon, må vi måle om hjelpen faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Da er det behov for å måle mer enn ventetid og antall konsultasjoner. I våre innspill til Nasjonal helse og sykehusplan (NHSP) foreslår vi derfor å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern. Med «livskvalitet» mener vi å «ha det bra» og «fungere godt», langt på vei i tråd med hvordan Helsedirektoratet oversetter begrepet «well-being» i sin veileder  «Well being på norsk».

Slike mål kan bidra til å skape gode helsetjenester fordi opplevelsen av livskvalitet ofte betyr like mye som symptomreduksjon for pasientene.

Pasientnær ledelse

Credoet «pasientens helsetjeneste» forplikter alle ledd i helsevesenet, ikke minst lederne. Spesielt viktig er de pasientnære ledere, de som jobber nærmest behandlere og pasienter. Disse lederne bør vies spesiell oppmerksomhet i helse og sykehusplanen som skal legges fram i løpet av året. De må sikres nødvendig autonomi for å kunne legge til rette for god fagutøvelse.

De må bidra til at fagfolk kan velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten og at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. Til grunn må det ligge et system for systematiske tilbakemeldinger fra pasienten og de ansatte som møter dem. De pasientnære lederne er de som hver dag har for øye hvem helsevesenet er til for. 

Hvorfor ikke innføre som årlig rutine at de ansatte evaluerer leder ut fra kriterier om hvorvidt lederen har bidratt til fagutvikling/innovasjon. Dette i kombinasjon med systematiske tilbakemeldinger fra dem som mottar hjelp, bør være utgangspunkt for hvordan ledere på høyere nivåer vurderer tjenestens suksess.

Grenser for hvor fort vi kan lytte

Dette er prinsipper som vi i Psykologforeningen brenner for å gjennomføre. Men det er vanskelig innenfor dagens økonomiske rammer og foretakenes prioriteringer. Samdata viser at det har vært en substansiell økning i antall konsultasjoner per fagårsverk i poliklinikk de siste årene. Forventningen til å øke aktiviteten stopper neppe med det. Resultatet er slitasje på ansatte og problemer med å rekruttere og beholde kompetanse.

I dag ser vi eksempler på reelle kutt i psykisk helsevern flere steder i landet. Det får selvsagt konsekvenser for regjeringens visjon om «pasientens helsetjeneste». Aktivitet i psykisk helsevern = samtaler. Kostnader i psykisk helsevern og rusbehandling = behandlere.

Vi kan ikke koble diskusjonen om kvalitet psykisk helsevern og rusfeltet fra en diskusjon om rammebetingelser. Det er grenser for hvor fort vi kan lytte.

Saken ble første gang publisert i Dagens Medisin 25. januar 2019

Bent Høies gylne mulighet

Postet den av
Svar

Skal vi snakke om kvalitet i psykisk helse og rus, er ledelse og det å jobbe «smartere» viktig, men vi slipper ikke unna at det også handler om ressurser og rammevilkår.

I sykehustalen 15. januar skal helseminister Bent Høie presentere sine bestillinger til sykehusene i 2019.

Våre forventninger til helseministerens tale er store: Den må gjøre det klart at han ikke lenger godtar, kreativ bokføring, bortforklaringer, og beskrivelser av «oppgitthet og handlingslammelse» fra styrene i helseforetakene som ikke evner å realisere den gylne regel.

Kvalitet koster

Helseministeren har brukt mye energi på å heise fanen for «Den gylne regel». Regelen har vært en av bærebjelkene i Solberg-regjeringenes fortelling om sin ambisiøse satsing på psykisk helse og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Og det skal Regjeringen og Høie ha: Få andre har klart å sette «psykisk helse» på helsekartet som nettopp dem. Desto større grunn er det til å ta helseministeren på ordet når han sier han har vært frustrert, sur – ja kanskje til og med sint – når helseforetakene hindrer ham i å oppfylle politiske løfter til mennesker med psykiske lidelser.

Senest i før jul fikk vi syn for sagn da helseforetakene skulle behandle forslagene til budsjetter for 2019: Kutt i senger og årsverk for blant annet å få råd til å investere i nye sykehusbygg i Helse Møre og Romsdal og Helse Sør Øst. Vi er lysår unna reell vekst hvis folk med alvorlige lidelser må ligge bak skjermbrett i sykehuskorridorer, blir skrevet ut for tidlig til kommuner uten et tilstrekkelig psykisk helsetjenestetilbud eller fagfolk opplever at de må lytte stadig raskere.

Tall som taler

Helseministeren valgte før jul å gå i forsvar for styrene i helseforetakene da jeg kalte den gylne regelen politisk bløff. Han mente den snart var oppfylt. Han viste til tall på reduserte ventelister og på flere som får hjelp. Det har skjedd fordi helsepersonellet jobber mer effektivt. Ikke noe av det har skjedd fordi ressursene har økt. Veksten i somatikken er fortsatt fem ganger høyere enn i psykisk helse, og over hele landet får vi nå rapporter om kutt i tilbudene. Bent Høies gjentagende «vi har gjeninført den gylne regel» etterlatte inntrykk av at psykisk helse er vinneren i prioriteringene i sykehusene. Det er langt fra sannheten.

Det hjelper ikke heller at enkelte regionale foretak i ett enkelt år klarer å nå ett bestemt måltall. Skal regelen ha noen verdi må den oppfylles reelt og over tid. Med reelt mener vi at alle parametrene (kostnader, årsverk, ventetid etc.) må oppfylles i alle foretak. Med over tid mener vi at det må måles for hele perioden – siden regelen ble innført og fram til i dag. Og det hjelper ikke hvis tall fra ulike sykehus ikke er sammenliknbare.

Pasienten har lite glede om «veksten» utelukkende tas ut i form av effektivisering hvis ikke flere får bedre hjelp enn tidligere.

Hva er Høies plan?

I sykehustalen helsestatsråden skal holde 15. januar, er det derfor vår klare forventning at han tar skrittet fra skuffelse og frustrasjon til handling. Han må derfor kreve en konkret plan fra alle styrene i helseforetakene på hvordan de skal realisere alle parameterne i den gylne reglen. Uten et slikt krav er det stor fare for at vi om ett år også får høre styremedlemmer i foretakene som uttrykker handlingslammelse og oppgitthet over kravene fra regjeringen.

Bent Høie må benytte denne gylne muligheten til å vise at politiske mål er folkets mål, og at styrene ikke kan fortsette å ignorere oss.

Saken ble første gang publisert på Dagens Medisin 14. januar 2019.