Grenser for standardisering

Helsestatsråd Bent Høie benyttet sykehustalen til å varsle planene om å rulle ut pakkeforløp for psykisk helse og rus.
Som leder for den største akademikergruppen i psykisk helsevern, er jeg den første til å hilse velkommen mer forpliktende og forutsigbare behandlingsforløp også for folk med psykisk uhelse og rusproblemer. Men det finnes grenser for standardisering: Psykiske lidelser vil ofte skille seg fra fysiske ved at samme diagnose kan kreve vidt forskjellig behandling avhengig av pasientens livssituasjon: En traumatisert flyktning med tynt nettverk og uavklarte boforhold vil trolig trenge annen hjelp enn en med gode familierelasjoner og god økonomi. Derfor har Psykologforeningen påpekt at pakkeforløp i seg selv ikke er en garanti for å nå målene om mer likeverdig behandling, mer brukermedvirkning og bedre samhandling. Det er praksis som vil bli avgjørende. 

Pakkeforløpenes suksess er avhengige av om de tilpasses pasientenes individuelle behov.

  • Vil de sikre at pasienter og pårørende involveres i hvordan forløpene utformes?
  • Vil de sikre sammenheng mellom behovsutredning, behandlingsvalg, evaluering og justering av behandlingen?
  • Vil de gi rom for tilbakemeldinger om hvorvidt behandlingsforløpet er på rett spor eller ikke?

Jo alvorligere lidelse, jo større vil behovet være for variert hjelp. Noen trenger hjelp fra flere tjenester samtidig.

God fagutøvelse forutsetter rom for at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. God fagutøvelse handler om å velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten. Først da kan vi nå målet om «pasientenes helsetjeneste».


Først publisert i Aftenposten 23.01.18