Kategoriarkiv: psykisk helse

Dugnad 2020 – en psykologisk falitt

Postet den av
Svar

Det var «koronaen» som ble årets ord hos språkrådet. Det er likevel ordet «dugnad» jeg har opplevd som isopor som gnisser mot hverandre hele dette året. Det er mye fint med denne særnorske tradisjonen. Alt var ikke fint med den vi har hatt i 2020. 

Da Erna Solberg i mars introduserte Norge for årets gigantdugnad sa hun ting som at dette blir tøft, at dette fikk store konsekvenser og at staten skulle bidra til å hjelpe oss igjennom denne krisen. Det var mye bra med dette. Om ikke alle skjønte helt alvoret med en gang så snek det seg innpå de fleste. Dette var nødvendig. Dette måtte vi gjøre. 

Bråbrems i det sosiale

Det var samtidig noe som manglet. Når man så kraftig reduserer hele befolkningens bevegelsesfrihet, stenger ned skoler, barnehager, sender alle på kontor til kjøkkenbordet, skjer det mye med oss på det psykologiske plan. Over natten mistet vi nærmest alle de sosiale kontaktene vi har hver dag. Vi mister folk vi setter pris på å møte. De som gjør at mange opplever at dagen er mulig å overleve. De som gjør at man kommer seg bort fra de man er redde for, som oppleves truende og er direkte farlige for oss. Vi gnisset alle mot de som de vanligvis bare ser noen timer i døgnet. På godt og vondt. 

Antall barn på volds og overgrepsmottak stupte. Folk gikk hverandre på nervene fort. Selv opplevde jeg stadig flere klienter som slet med å være hjemme, med partnere, barn og tap av andre kontakter. De som hadde det ille fra før fikk det enda verre.

Dette merket man raskt på hjelpetelefonene. Det eksploderte med henvendelser. Selv organisasjoner som ikke har hjelpetelefoner ble nedringt av menn, kvinner, fortvilede foreldre, ungdommer og barn. Nå var det ikke heller bare de som vanligvis ringer som tok kontakt. Lagt inn i «normalbefolkningen» stakk dugnaden brutalt og destruktivt inn i livet. 

En fallitterklæring

Regjeringens reaksjon på dette var å øke bevilgningene med noen millioner til hjelpetelefonene slik at de skulle kunne svare på alt som kom deres vei. Men helt ærlig. Det var en fallitterklæring. 

Jeg vet at helseminister Bent Høie er opptatt av den psykiske helsen. Han snakker om psykisk helse på inn og ut-pust helt uoppfordret som ingen annen helseminister noen gang. Derfor var det så ekstra skuffende at det ikke kom noe mer. 

Det regjeringen burde gjort i mars var å ta inn over seg de kortsiktige og langsiktige psykologiske konsekvensene av dugnaden de ba oss stå for. Hadde de gjort det så hadde de sørget for en kraftig opprustning av de ordinære helsetjenesten for å drive helsefremming, forebygging og tidlig hjelp i alle norske kommuner. De hadde også rustet opp sykehusenes mottaksapparat for de dårligste. 

Det de imidlertid gjorde var det motsatte. De tok psykologer og andre som jobbet med lavterskeltilbud i kommunene og satt dem til smittesporing. Det samme gjorde de med helsesykepleierne på skolen. De lot psykologer som jobbet i private virksomheter gå ut i permittering fremfor å få på plass et system for å kjøpe tjenester av disse. Og i sykehusene handlet alt om at folk døde på intensivavdelingene. Psykisk helsevern var det ingen som snakket om, selv om de som jobbet der allerede var overbelastet.

Kontrasten 

Kontrasten til hva regjeringen gjorde for å sikre direkte koronatiltak er påfallende. Der tok de raskt grep og underla seg mange av de private aktørenes kapasitet for å sikre at testing ble enklere. De innkalte helsepersonell til å jobbe med smittesporing og satt NAV til å finne folk i permitteringsrekkene som kunne gjøre det samme. 

Selv ble jeg permittert fra min jobb som psykolog der jeg jobbet den gang, sammen med 25 andre psykologer. Midt i Oslo-gryta. Det samme skjedde med mange andre psykologer i private virksomheter over hele landet. Regjeringen tok aldri noe systematisk grep for å ta i bruk vår kapasitet et annet sted. Ikke noe initiativ kom om lavterskel i kommunen eller for å ta av trykket i psykisk helsevern. NAV ba meg oppdatere min CV og jobbprofil «fordi min kompetanse var ettertraktet» som min veileder i NAV sa. Det skjedde ikke noe. 

Nå kommer etter-pandemien

Nå begynner vi å se resultatet av denne manglende prioriteringen av psykisk helse under pandemien. Og nå er det også mer snakk om det. Likevel er villigheten til å legge pengene på bordet som skal gjøre noe med det så som så. 

Det snakkes i mange land nå om en etter-pandemi av psykiske helseplager som har potensialet til å koste oss svært mye i lang tid fremover. Både i lidelser og i reelle kroner. Barn og unge som har blitt frarøver fristedene utenfor hjemmet på grunn av lite annen sosial kontakt og stenget skoler og barnehager vil fylle opp kontorene til behandlere i mange år fremover. Det samme vil de som har satt seg fast i ensomheten, dystre tanker og håpløshet på hjemmekontoret. Dette vil vi finne igjen i statistikker på de som ikke fullfører skole, som faller ut av jobb og som glir over i uførhet. 

Dette kommer i så fall på toppen av at psykiske helseplager allerede koster oss nær 200 milliarder i året bare i Norge. 

Jeg tror dessverre ikke noen regjering av noen farge vil legge det som trengs på bordet for å imøtegå denne utfordringen. Ingen kommer til å la oljefondskontoen gå varm for å sette inn tiltak, ruste opp tjenestene og hjelpe de som vil leve lenge med ettervirkningene av det denne dugnaden har kostet psykologisk.

Vi kunne ha stoppet dette

Det triste – som med mye av psykiske helseplager og lidelser – er at vi vet at de fleste av disse tilfellene kunne vært unngått. Det å sette inn innsats på helsefremming, forebygging og tidlig hjelp er suksessformelen vi vet virker på alt av de vanligste psykiske helseplagene. I tillegg frigjør dette ressurser til at de med de alvorligste lidelsene kan få bedre hjelp. Dette er godt kjent, men virker å ha karrige vilkår hos de aller fleste. 

Korona-dugnaden har blitt et eksempel på normalprioriteringene i helsetjenestene på steroider; alt handlet om å redde fysisk liv, lite handlet om livskvalitet og nesten ingenting handlet om psykisk helse. 

4-timersdag på hjemmekontor

Postet den av
Svar

Er du på hjemmekontor og føler dårlig samvittighet fordi du ikke sitter foran PCen i 8 timer hver dag? Slutt med det. Mennesket er ikke laget for slikt.

Den nye normalen

Vi hører stadig om det. At vi har blitt så effektive av å sitte hjemme å jobbe i koronatider. Nå snakkes det også om at det å jobbe hjemmefra vil bli det vanlige i fremtiden. Enkelte firmaer har bedt sine ansatte om å ikke komme tilbake på kontoret.

Så der sitter vi da. Hjemme i stuen på en stol, ved et bord, med en belysnig som på ingen måte er beregnet for lange økte foran en PC. Vi kobler opp online-møter flere ganger om dagen. Vi fikler med lyd og bilde på omskiftelige videoløsninger og ser hverandre fra halsen og opp. Imens løper unger og partnere ut og inn av bildet på møter som strekker seg lengre og lengre inn på livet. Skille mellom jobb og privatliv er utvisket både fordi vi kan rulle ut av sengen, skru på PCen og så er vi på, og fordi «det å være fleksibel i en ekstraordinær situasjon» er idealisert i det ekstreme. Møter bookes derfor gjerne både 17, 19 og 21 fordi «sånn har det blitt nå».

Noen føler dette går helt fint. De sier det er sånn de gjerne vil fortsette å ha det. Men jeg tror dette er et mindretall. Vi er rett og slett ikke laget for alenegang store deler av dagen, eller for å bare se folk i en liten boks på et skjerm. Og vi trenger struktur. Vi trenger tid borte fra jobb, bare sammen med de vi er mest glade i.

Hvis den nye normalen skal være å jobbe på denne nye måten må vi tenke helt nytt om hva en arbeidsdag er. Fremfor å øke tiden vi er tilgjengelig på jobb bør vi redusere den.

8 timers dag – hvorfor det?

Dagens standard for en arbeidsuke ble satt tidlig i det 19-århundre. I 1919 ble det lovfestet med 8 timersdag og 48 timers uke. I 1976 ble 40 timers uken lovfestet.

Mye har skjedd siden 1919 da 8-timersdagen ble innført. Nærmest alt har endret seg i arbeidslivet. Det samme kan man si om kunnskapen vi har om mennesket og hva som er bra for oss. Hva som gjør oss holdbare både på jobb og privat. Det er derfor grunn til spørre seg om kravet til at vi skal klokke inn minst 8 timer hver dag på kontoret er tilpasset kunnskapen vi har i dag. Ikke minst en hverdag der vi sitter på hjemmekontor nærmest alle sammen.

I veldig mye av det moderne arbeidsliv er hjernen det viktigste redskapet. Da bør man vektlegge kunnskapen vi har om hjernen og dens kapasitet når man skal utforme et sunt arbeidsliv.

Hva er «å jobbe»

Det er gjort mange studier av hva vi driver med på jobb. Oppsummeringer som er gjort sier at vi i snitt gjør det vi hadde tenkt å gjøre i 2 timer og 50 minutter hver dag. Resten av dagen går til «andre ting».

Ofte snakker man om disse «andre tingene» som om det ikke er å jobbe. Som om møtene vi har med kollegaer, den praten man tar over bordet eller ved kaffemaskinen ikke bidrar til effektivitet eller kreativitet. Samtidig vet vi at hjernen trenger pauser. Vi trenger å snakke med andre. Vi får ideer og nye perspektiver av å slå av en prat. Og møter kan også struktureres og gjennomføres så de bidrar til merverdi både for deg og virksomheten som helhet.

I korona-hjemmekontor tilværelsen har mye av dette «andre» blitt borte. Videomøtene er ofte veldig instrumentelle og målrettede. Man slår ikke bare av en prat på Zoom sånn i tide og utide. Dette er antagelig en av årsakene til opplevelsen av at vi har blitt så effektive nå. Vi får «gjort mer» fordi vi ikke avbrytes så ofte.

Samtidig er det ikke da spesielt hensiktsmessig å fylle all denne tiden med å sitte foran PCen isteden. Vi trenger avbrytelse. Dessuten viser avbrytelsene at vi ikke jobber i siloer, at andre er avhengige av oss og vi av dem, at det vi gjør er koblet til det andre holder på med i et nett av koblinger som krever små avklaringer og justeringer hele tiden. Det setter jobben hver enkelt gjør inn i en større sammenheng, det gir opplevelse av mening, håndterbarhet, kontroll og av å bety noe.

Multitasking – slutt med det

For å kompensere for opplevelsen av at vi ikke får gjort alt vi skal er det mange som forsøker seg på mulititasking. Vi kjenner dem alle igjen. Det er de som sitter på et møte og åpenbart taster på sine e-poster mens møtet pågår. Det er han som stadig taster på mobilen mens du forsøker å drøfte en ide. Det er han som jobber med en oppgave, delta i en diskusjon i kontorfellesskapet, bli avbrutt av en kollega som lurer på noe, svare på en e-post og ta en kjapp tur til kaffe-automaten – samtidig.

Ideen om at vi kan og bør drive med flere ulike oppgaver på en gang, og at vi klarer dette, lever i beste velgående. Sannheten er imidlertid at ingen klarer det. Vi hadde vært mye mer effektive om vi gjorde en ting av gangen, og avsluttet denne oppgaven før vi startet på neste. Slik er det imidlertid svært få som beskriver sin arbeidshverdag. Det å multitaske er snarere en forventning i dagens arbeidsliv. Enten en vi har til oss selv eller fra vår leder.

I korona-arbeidslivet er multitasking satt i system. Nå skal du ikke nå bare bli avbrutt av kolleger på video, telefon eller e-post. Sønnen din på 4 som er hjemme fra barnehagen fordi han snufser litt vil ha knekkebrød, partneren din lurer på om du kan ta ut av vaskemaskinen og hunden vil på luftetur. Alt selvsagt mens du svarer på mail, er på videomøte eller jobber med en presentasjon. Ingen er tjent med dette. Det å presse på for å få mest mulig gjort samtidig reduserer effektiviteten kraftig.

Alternativet er å jobbe konsentrert i korte perioder, uten distraksjoner, med oppgaver som virkelig engasjerer. Studier viser at vi kan bli 500 ganger mer effektive enn vanlig om vi gjør dette. Det er imidlertid ikke noe alternativ å forsøke å gjøre dette i time etter time.

Kvalitetsdropp

Det er nok av dem som i et forsøk på å kompensere for at de føler de får for lite gjort i løpet av dagen, eller de er gode på å konsentrere seg, bare jobber mye lenger for å få alt gjort. De sitter 50, 60 eller 70 timer foran PCen.

En studie fra Stanford viser at de kunne latt det være. For kvaliteten på det man gjør reduseres kraftig etter 50 timer på jobb i uken. De som jobber 70-timersuke jobber da sannsynligvis 15-20 timer uten å bidra med noe som helst av kvalitet.

Hva så om man bare presset seg skikkelig når man var på jobb. Ikke tar noen pauser og holde det gående i ett kjør for å få alt unna. Også her er forskningen ganske klar. Det å holde fokus og være konsentrert er svært krevende for hjernen. Allerede etter 20 minutter begynner den å miste grepet hos en god del, mens etter 50-90 minutter har er det nesten ingen hjerner som ikke har gått i dvale.

Hva forteller dette oss?

Det å være på jobb på en moderne arbeidsplass innebærer svært mye distraksjon. Det kan man si forstyrrer jobben, men min påstand er at dette er en del av jobben. Uten dette i en jobb der hjernen er verktøyet blir vi bare hamstere i et hjul som løper og løper uten å kunne interagere, uten motivasjon, uten å se sammenhenger, uten å inspireres og bidra til å inspirere. Jobben blir da fort opplevd som meningsløs. I en slik hverdag kunne man nok ha satt opp et fast psykologkontor ved utgangen av hver virksomhet. Nærmest alle hadde crashlandet i en slik virkelighet over tid.

Når all denne distraksjonen nå er kraftig redusert på grunn av korona og hjemmekontor er det ikke slik at denne tiden isteden er best brukt på å sitte mye mer foran en PC. Hjernen vår er ikke klar for dette og vil ikke kunne levere 8 timer i strekk på den måten.

Da må man finne andre distraksjoner. Man må ha kortere dager med mer intensive konsentrerte runder av mellom 20-60 minutter der man kobler av alt annet. Tre-fire slike økter om dagen burde være mer enn nok. Spesielt om man kan være i flow og oppnår en effekt på 500% på hver av de 60 minuttene.

Resten av tiden kunne man da med god samvittighet ha brukt til alt annet som gir overskudd og mening. Dette hadde gjort oss enda bedre i stand til å yte maks i de tre-fire flow øktene vi hadde hver dag. Det ville kunne gitt enorme effektivitetsgevinster for alle virksomheter som våget å tenke nytt.

Jeg er selvsagt klar over at det å foreslå at vi skal ha tre timers-dager med full lønnskompensasjon er spenstig. Det er selvsagt mye man kan gjøre i virksomheter i normal drift som reduserer stress og følelsen av å aldri få gjort det man skal, innenfor dagens 8 timersdag og 37,5 times uke. Det bør alle ta tak i når koronaen er et tilbakelagt kapittel.

Likevel mener jeg at vi er i en unik situasjon nå. Nærmest alle i kontorjobber sitter hjemme. Mange snakker om at selv etter korona blir det normalen. Da vil det å redusere arbeidsdagen til for eksempel fire timer – og definitivt ikke strekke den lenger enn 5-6 være et svært godt effektivitetsgrep – og et langsiktig folkehelsegrep.

Dette innlegget ble første gang publisert på http://www.euroaccident.com/no 27.november 2020

Riv siloene i helse

Postet den av
Svar

Fortsatt lever ideen om at hjernen og det som skjer der inne ikke er del av kroppen. Vi har delt opp helsetjenestene etter denne logikken, og snakker om fysiske og psykiske helse som adskilte fenomener. Det må det snart bli slutt på. 

Tenke helhetlig
Som psykolog møter jeg ofte folk som har hatt fysiske plager lenge uten at noen har funnet en årsak. Vond nakke, stive skuldre, dårlig søvn, dårlig matlyst, energitap, og dårlig fordøyelse. Mange har løpt fra lege til lege og forsøkt å få dette kartlagt uten særlig mye hjelp. De får kanskje en resept for diverse plager. Blir ikke bedre. Og løper videre. 

Når de kommer til meg er det ofte like før de blir sykmeldte eller allerede er det på grunn av alle disse plagene. De har begynt å grue seg til å gå på jobb. De er tomme for energi. 

Dessverre kommer de så sent til oss som jobber med psykisk helse at de ofte bruker lang tid på å komme seg tilbake igjen. Mange klarer det ikke. De er sykmeldte lenge, de klarer ikke se for seg at de kan gjøre den jobben de gjorde før. De glir over i arbeidsavklaring og inn i uførhet. 

Hadde vi tenkt mer helhetlig på mennesket, og satt inn tverrfaglig kompetanse raskt, hadde vi kunnet unngå veldig mye av dette. Min påstand er at da hadde de fleste av dem som i dag faller ut av jobb, unngått nettopp det. 

Kroniske og alvorlig syke
Enda tydeligere er dette når det gjelder kronisk-, eller alvorlig fysisk sykdom og skade. Får man kreft, hjerte/karlidelser eller muskel/skjelett plager, diabetes eller MS så er det innlysende at dette påvirker den psykiske helsen. Likevel er det langt fra selvsagt at man møter noen som kan hjelpe deg med dette eller forstår denne sammenhengen når man har disse sykdommene. Over 50 prosent av de som blir ufør med en psykisk helseplage som sekundærdiagnose (altså de som har en fysisk sykdom/skade, kronisk sykdom som hoveddiagnose) sier de ikke har mottatt noen hjelp for sine psykiske plager før de ble ufør. 

Psykologer i hvite frakker
I 2016 vedtok Stortinget i forbindelse med behandlingen av nasjonal sykehusplan at det på barne- og ungdomsmedisinske avdelinger skal barn og unge med kroniske tilstander sikres tilgang på nødvendig psykologkompetanse. Det ble slått fast at dette ikke bare var kompetanse man skulle låne innimellom fra psykisk helsevern, men den skulle jobbet tverrfaglig i den somatiske avdelingen. 

Leder for brukerutvalget på Diakonhjemmet sykehus Hilde Sofie Hamre, setter ord på hvorfor det er viktig at psykologer jobber på de somatiske avdelingene: «Gjennom samtaler med pasienter og/eller pårørende vil det ofte komme frem viktig informasjon som ikke lar seg fange opp andre. Derfor bør psykologer i hvite frakker bli like naturlig som andre faggrupper som jobber i somatiske avdelinger», sier hun.

Stortingsvedtaket kunne se ut som et gjennombrudd for en helhetlig tenkning på mennesket, og for en bredde i tverrfagligheten på somatiske avdelinger. Dessverre ble det ikke slik. 

Fortsatt er det langt mellom psykologene på somatiske avdelinger for barn og unge. På avdelinger for voksne er det noen sykehus som har satset noe, men generelt sett lever fortsatt inndelingen mellom psyken og soma i beste velgående i sykehus og i kommuner. 

Hvordan håndterer du en sykdom psykologisk
Psykolog Jon Haug fikk i 2018 Psykologprisen av Norsk psykologforening for sitt arbeid med pasienter med diabetes. Hans budskap er at intellektuell forståelse, følelsesmessig bearbeiding og handlingsrettede tiltak vil skape balanse mellom den kroppslige skaden og utfordringene som følger av den. I et intervju i forbindelse med prisen var han klart på at psykologisk kunnskap er inngangsporten til å finne denne balansen. «Kropp og sinn er uløselig sammenbundet. Menneskets mentale evner er nødvendige hjelpemidler når kroniske sykdommer skal håndteres.. (…) Når man finner fram til dette samspillet sammen med pasienten, kan det gi et bedre utgangspunkt for å takle sykdom og negative følgetilstander», sier han der. 

Mange mennesker må leve hele sitt liv med smerter, med sykdommer, med konsekvenser av operasjoner og inngrep. Dette skyldes at den medisinske utviklingen gjør det mulig å redde stadig fler, og vi vil leve lenger med konsekvensene av alvorlige sykdommer og skader. I tillegg ser vi at i mange tilfeller det man før opererte for vonde knær, skuldre og andre fysiske plager har man funnet at operasjon ikke er effektfullt eller gjør det verre. Da er det mye å lære av Jon Haug sitt budskap. Det en denne tekningen som bør erstatte dagens todelte silotenkning i helse.

Den nye normalen
Alle som får slike skader, lever med smerte eller har en kronisk sykdom vil kunne trenge å møte noen som forstår hvordan dette virker inn på deres psykiske helse. Det vil kunne bidra til forebygging og til at de kan få et så aktivt og meningsfullt liv som mulig.

For å oppnå dette er følgende viktige mål (ref: Nasjonal allianse for helsepsykologi):

  • at pasienter som behandles for somatiske sykdommer også får tilbud om behandling for psykiske lidelser og/eller rusproblemer. 
  • den psykiske tilstanden til somatiske pasienter følges opp i de somatiske avdelingene av tverrfaglige team som inkluderer kompetanse på psykisk helse 
  • etablere tverrfaglighet i pasientforløp og i behandlingstilbudet til pasienter med ulike lidelser som revmatisme, kreft, diabetes, muskel og skjelett sykdommer, sjeldne og nevrologiske tilstander, utmattelse, smerter, hjerte og lungesykdommer, kompliserte sorgreaksjoner og også̊ i arbeidet med personale, pårørende og etterlatte. 

Hvis dette kom på plass og dette ble normalen i helsetjenestene er jeg overbevist om at mange av de som i dag ender opp med langtidssykemeldinger og uførhet ville kunne komme seg tilbake i jobb og annen meningsfull aktivitet på helt andre måter enn de gjør i dag. 

Paradokset er da at måten vi har organisert tjenestene på kan se ut til å redusere muligheten for å oppnå dette. Da er det på tide å tenke helt nytt. Heldigvis jobber jeg selv et sted der vi nettopp gjør det.

Klar for nye oppgaver

Postet den av
Svar

Noen ganger kommer det tilbud man ikke kan si nei til. Et slikt har jeg fått. Fra 1.oktober er jeg sjefpsykolog i forsikringsselskapet Euro Accident i Norge. Dette er et selskap som har som ambisjon å bidra til en trygg og frisk verden gjennom å sikre folks økonomi og helse. 

Fokus er på det Euro Accident kaller «holdbare medarbeidere» som står opp motivert, trives på jobb og kommer hjem tilfredsstilt. Med overskudd til å nyte privatliv og familieliv. Dette høres kanskje ut som en glanset brosjyre, men i Sverige har de hatt stor suksess og har bygget seg opp siden 1996 som et nytt og innovativt forsikringsselskap som leverer noe helt annet enn de andre. 

Jeg skal inngå i et kjerneteam i Norge som nå rigges på plass, og skal som sjefpsykolog der ha ansvar for å bygge opp og etterhvert drifte det norske selskapets psykiske helsetilbud. Dette skal bli et omfattende tilbud som går fra online CBT til fullskala tverrfaglig tett oppfølging av personer som holder på å falle ut av jobb. I Sverige utgjør denne delen av selskapets virksomhet 70% av aktiviteten. 

Arbeidslivet gir stress

Veldig mye er bra i norsk arbeidsliv. Vi har et system der det ofte er tett samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Arbeidsmiljøreguleringer, avtaleverk, god ledelse og godt medarbeiderskap sørger for å ramme inn jobben til mange på måter som nettopp skal bidra til at folk har det bra når de er på jobb, samtidig som de er effektive. 

Stress er likevel et økende problem i arbeidslivet. Høy omstillingstakt, krav til å stadig være mer effektive og å yte 120% er mer og mer vanlig. I det siste året har også pandemien strukket strikken hos mange. De sitter på hjemmekontor, har drevet hjemmeskole, hatt barn hjemme fra barnehage, og nærmest visket ut skille mellom jobb og privatliv. 

I den jobben jeg har hatt til nå i Moment organisasjon og ledelse møter jeg mange av de som sliter med stress på jobb. De opplever jobben som ekstremt krevende. Det er store forventninger til produksjon, og fokus for lederne deres er ofte mer på å levere på dette enn på å ivareta de som de har ansvaret for. Ofte har virksomhetene kortsiktige tidsperspektiver der inntjening og vekst innenfor hvert kvartal er fokus, fremfor langsiktig bærekraft. Det gjør at disse medarbeiderne er under konstant press og enhver forsinkelse, enhver opplevelse av å ikke levere perfekt og ethvert avvik defineres som kritisk. Den psykologiske tryggheten er ofte lav, og det å si ifra om at noe ikke funker som det skal er det lite rom for. Slik drives mange av de jeg møter til å løpe fortere og fortere i det de opplever som et hamsterhjul. 

Mange jeg snakker med har en opplevelse av at det ikke var dette de ønsket seg for sitt liv. De har kanskje gått inn i arbeidsmarkedet med noen tydelige verdier, noen ting de brenner for, men så oppdager de at virksomheten de jobber for ikke deler dette, eller at det de sier om sine verdier bare er tomme ord. 

Gapet mellom det de sier de vil og det de gjør har med andre ord blitt stort. Dette gapet er i all hovedsak hva vi som psykologer jobber med å hjelpe folk å gjøre mindre. Det kan høres lett ut. Det er ofte ikke det. 

Store omstillinger i vente

Det generelle omstillings og leveringskjøret mange opplever er nå kombinert med en pandemi. Dette er imidlertid bare starten på en rekke omstillinger norsk arbeidsliv står overfor. Vi skal igjennom et grønt skifte og vi skal igjennom et omfattende digitalt skifte. Dette var det alle snakket om før pandemien. Og vi vet at på grunn av disse store endringene vil mer enn 50% av alle jobber folk har i dag vil være borte om 10 år. Tallet nå kan være enda høyere. 

Dette vil utvilsomt gi ekstremt press i samfunnet og på arbeidsplassene. Mange vil miste jobben, måtte bytte jobb og omstille seg til helt andre oppgaver enn de har i dag. Kravet til å henge med i svingene og levere på stadig økende krav vil med andre ord ikke bli mindre, selv når pandemien er historie. 

Holdbare medarbeidere

Det er med dette bakteppe at jeg ser frem til å jobbe for å bidra til det Euro Accident kaller holdbare medarbeidere. Det å møte denne utviklingen og de utfordringene arbeidslivet står overfor med et tverrfaglig helhetlig tilbud som både gjør folk trygge økonomisk og helsemessig tror jeg er en svært god kombinasjon. 

I Sverige har de hatt også stor suksess med å jobbe med stress, utbrenthet og omstillingsslitasje med utgangspunkt blant annet i en eksistensiell tilnærming. Man søker å hjelpe folk med å finne svaret på hvorfor de gjør det de gjør, velger det de velger, og hva de sier til seg selv at de vil. Det å jobbe med å skape en rød tråd mellom egne verdier og noe som opptar så stor del av livet som jobben gjør er viktig for å stå imot de stressorene arbeidslivet uansett gir. 

Denne tenkningen og tilnærmingen gjør at det jeg skal jobbe med i Euro Accident er noe helt annet og nytt som ikke noe forsikringsselskap i Norge har levert før. 

Derfor går jeg i gang med denne oppgaven med stor entusiasme allerede 1.oktober. 

Konverteringsterapi er ikke hjelp og kan være skadelig

Postet den av
Svar

Det å forsøke å endre noens seksuelle legning gjennom terapi, sjelesorg eller andre metoder vet vi skader og bryter ned mennesker. Myndighetene bør gjøre det de kan for å hindre at dette pågår. 

Forskningen på seksualitet har etablert tydelig at homoseksualitet er en normal variasjon av seksuell orientering. Det er ikke en psykisk lidelse, det er ikke et valg. Det har eksistert i hele menneskets registrerte historie, over hele kloden, og man finner det også hos andre arter enn mennesket.

Det er oppsiktsvekkende at slike fakta må gjentas i Norge i 2019, men det er åpenbart nødvendig. Det å manipulere eller korrigere naturlig seksuell orientering kan få alvorlige konsekvenser. Resultatet av slik praksis er nettopp fare for å utvikle identitets- og selvfølelsesproblematikk, psykiske helseproblemer og psykiske lidelser. 

Unge mennesker kan være usikre på sin seksuelle legning og ønske rådgivning. Det som kalles konverteringsterapi er noe annet. I noen miljøer med en sterk vektlegging av å leve etter såkalte «tradisjonelle normer», opplever mange et press om at alle skal oppleve seg som heterofile. Det er i slike sammenhenger såkalt konverteringsterapi blir tilbudt. Dette er ikke en hjelp for den enkelte til å finne ut av sin legning, men ensidig psykologisk påvirkning i et forsøk på å endre personens seksuelle orientering.

Uetisk og uforsvarlig

Det finnes en lang og vond historie når det gjelder forsøk på å kontrollere og endre menneskers seksualitet. Psykiatrien og psykologien har også vært del av det. Heldigvis har vi beveget oss bort fra dette, og ingen psykologer kan i dag innenfor forsvarlighet eller fagetikken begrunne å drive terapi mot homofili. Likevel er det verdt å minne om at dagens diagnoseverktøy fortsatt opererte med diagnoser for fetisjisme, selv om Helsedirektoratet i Norge har sagt disse ikke skal benyttes hos oss.

Tilbudet om konverteringsterapi er en fortsettelse av en historisk tradisjon der seksualitet skulle fortrenges, behandles eller endres. I stedet for å støtte opp under naturlig legning skaper konverteringsterapi svært ofte større indre strev og indre konflikt. For mange blir disse konfliktene umulig å leve med og i ytterste fall kan det resultere i selvmord.

Utfra et psykologfaglig standpunkt mener Norsk psykologforening at konverteringsterapi må forhindres, og anses som et overgrep dersom det utføres. Overgrep kan ikke begrunnes i fri religionsutøvelse eller med ytringsfrihet. Myndighetene kan ikke sitte stille å se på en praksis som går utover liv og helse. 

Denne teksten ble først publisert på Dagens Medisin 14.november 2019

Norske barn og mødre i Syria-leirene må hentes hjem nå!

Postet den av
Svar

Norske barn sitter internert i Syria under umenneskelige forhold. For hver dag som går øker faren for deres sikkerhet, liv og helse. 

Bør barn med norsk statsborgerskap som lever i sult, i nød, med traumer og fare for rask død om ikke de reddes hentes hjem til Norge? Svaret på det er slik jeg ser det utvilsomt ja. Ingen barn skal måtte lide for foreldrenes dårlige valg. 

Bør så deres foreldre også være med? Igjen er svaret ja. Norge må følge de konvensjonene som gjelder for barn. Der slås det fast at barn ikke skal skilles fra sine foreldre mot deres vilje, så sant det ikke er det beste for barnet.

Hadde vi kunnet spørre de barna dette gjelder om de vil skilles fra sin mor tror jeg svaret hadde vært entydig. Også rent psykologfaglig er det vanskelig å hevde at det er det beste for et allerede traumatisert barn å skilles fra sin eneste omsorgsperson. Om det vil være best for barnet å vokse opp og utvikle seg hos en annen person (familie) er det uansett umulig å gjøre en god faglig vurdering av mens de sitter i en flyktningeleir i Syria. Dette må gjøres etter en retur til Norge, og etter at mødrene har vært gjennom en straffeforfølgning her.

Det er nå det gjelder

Norsk psykologforening stiller seg nå sammen med blant annet Legeforeningen og krever handling.

Stortinget har i dag åpnet etter sommeren. Det er nå på tide at flertallet skjærer igjennom. I Syria er det i dag rundt 40 norske barn. Vi har tidligere klart å hente hjem fem foreldreløse barn. Da er det ikke lenger mulig å hevde det er for vanskelig å få barna og deres foreldre hjem. Dette er våre barn. Det er vårt ansvar. 

Stortinget og regjeringen har et humanitært og moralsk ansvar for å bringe de norske barna hjem til sikkerhet. Hent alle barna og deres mødre hjem. 

Les Redd barnas 10 gode grunner til at vi skal hente hjem barna og deres mødre her

Vi må omfavne digitaliseringen

Postet den av
Svar
Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre folk et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp.

Stadig flere opplever mentale helseutfordringer. Avstanden mellom behov og tilbud er økende og det er urealistisk at gapet kan dekkes med penger eller personell alene. Jeg tror teknologi og digitale løsninger snart treffer psykisk helse med full kraft.

Kostnadene av mentale helseutfordringer på verdensbasis er av «Lancet Commission report on mental health» beregnet til å overstige 16 000 000 000 000 (16 trillioner) dollar innen 10 år.12 milliarder arbeidsdager går tapt hvert år på grunn av psykiske helseplager. Det er angst og depresjon som rammer flest. 

I store deler av verden er det å få møte en psykolog et privilegium de færreste får oppleve. Der det finnes psykologer er de fleste privatpraktiserende, de priser seg høyt, de jobber én til én, de benytter ikke noen form for teknologi i behandlingen, og det de bedriver inne på kontoret sitt er i liten grad etterprøvd eller transparent for samfunnet forøvrig. 

Slik gjør profesjonen i store deler av verden seg ganske irrelevant for samfunnet i møte med gapet mellom etterspørsel og tilbud om hjelp. 

Det er svært få som kan gi god hjelp. I verden er det ifølge WHO bare 0,9 psykologer og 1,3 psykiatere pr. 100 000 innbyggere. Gapet mellom behov og etterspørsel er altså enorm. Gapet mellom kostnader og bevilgninger til å løse problemet likeså. 

«Look to China»

I Kina ser man nå en respons på dette. Situasjonen der er kritisk. Bare 10 prosent av de med psykisk helseutfordringer får hjelp. Stigma rundt psykiske helseproblemer er også stort. 

Nå kan teknologi snu dette på hodet. Det finnes allerede over 100 selskaper i Kina som jobber med kunstig intelligens rettet mot helse. Flere av disse fokuserer på psykisk helse. De som jobber med dette i Kina sier bruk av digitale løsninger, virtual reality, internet of things og annen avansert teknologi vil gjøre tjenester tilgjengelig for store deler av befolkningen fordi den ikke er sted eller tidsbundet. Den kan anvendes av alle, og de kan få tilbudet levert i sitt eget hjem, i mobilen på smart-klokken eller VR-brillene. Stigma med å søke hjelp vil dermed også kunne reduseres fordi teknologi ses på som spennende, gøy og moderne. 

De teknologiske tjenestene Kina nå jobber med vil i liten grad være tradisjonell (les; vestlig) terapi, med strøm på (altså nett-terapi). Det vil være helt nye måter å bidra til at folk opplever et mer meningsfullt liv, et liv der de mestrer hverdagen, relasjonene sine, jobben sin og livet ellers. 

Kina ja, men ikke oss?

Hva har så dette med oss å gjøre kan du spørre. At de utvikler avansert teknologi for å løse Kinas gap mellom etterspørsel og tilbud betyr jo ikke at det vil endre noe her. 

Det er forståelig at man kan tenke slik. I Norge har vi en psykologdekning i helsetjenesten uten sidestykke i verden. Snart 1 pr. 500 innbyggere. De fleste psykologer jobber i den offentlige helsetjenesten, som i svært stor grad er skattefinansiert. I teorien kunne vi her i landet hatt en offentlig fastpsykolog alle sammen, om vi hadde organisert tjenestene annerledes. Og det hadde ikke kostet noen av oss mer enn i dag. 

Likevel er ikke inntrykket man får at psykologtjenester eller psykiske helsetjenester generelt er lett tilgjengelig. Folk står månedsvis i køer over hele landet for å få hjelp. Av disse er tusenvis barn. Nå rapporteres det også om kutt i tilbudene. Psykologer forteller at de må avslutte hjelp lenge før pasientene er ferdigbehandlet. Vi bruker masse unødvendig tvang og medisinerer mer og mer, selv der vi vet terapi ville vært best. Politikerne lover at ventetider skal ned. De som leverer tjenestene svarer: det klarer vi ikke! 

Imens øker kostnadene for samfunnet. Vi har passert over 100 milliarder i året. Det er mer enn kreft, hjerte- karsykdommer og lungesykdommer tilsammen. Stigma rundt psykiske helseplager er ikke mye mindre for de alvorlige lidelsene. Fortsatt er det allmenne inntrykket at folk med alvorlige psykiske lidelser er farlige, at de dreper, at de ikke kan bli friske. 

Uansvarlig å ikke ta det i bruk

Så selv med en svært god teoretisk psykologdekning, og også en teoretisk veldig bra psykiaterdekning, står Norge overfor en folkehelseutfordring av tilsynelatende ukontrollerbare dimensjoner innen psykisk helse. Det går feil vei. 

Er det så utenkelig at Kinesisk (eller annen) teknologi finner veien hit for å gjøre noe med dette? Jeg tror det bare er snakk om tid før helseministeren, og ikke minst finansministeren, ser seg om etter helt nye måter å dekke behovet for hjelp på. Hvis det finnes gode, effektive, mer bærekraftige, og over tid billigere løsninger digitalt, vil det være uansvarlig av en helse/finans/statsminister å ikke adoptere denne teknologien til en skattefinansier helsetjeneste. 

Hvis folk kan ta i bruk disse hjelpemidlene gjennom teknologi de allerede har eller lett kan skaffe seg/låne av det offentlige, vil det uten tvil bli absorbert raskt i et teknologisk-hurtigabsorberende land som Norge. Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre dem et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp. Og fremfor bare tradisjonell behandling (med strøm på) vil slike allment tilgjengelige tilbud kunne bidra til helsefremming og forebygging. Det vil spare samfunnet for store summer på sikt. 

Hva skal vi drive med da? 

Hva er så psykologenes rolle i dette (i mine øyne ganske nære) fremtidsscenarioet. Igjen kan vi se til Kina. Der er bekymringen ved digitaliseringen at det er teknologiselskapene alene, med sine ingeniører og designere, som står for utviklingen at tilbudene. Det er i stor grad profitt, ikke etikk, faglighet og personvern som styrer valgene de gjør. Løsningene kan da bli lite effektive, de kan gjøre mer skade enn gavn, og muligheten for misbruk (av blant annet data) er stort. 

Vi må som profesjon innse at denne teknologien kommer. Og den vil bli attraktiv for myndigheter verden over som ser belastningen av mentale helseproblemer tynge budsjettene sine. Private aktører vil også stå i kø for å utnytte potensialet som ligger i det de vil se på som et nærmest utømmelig marked. 

Psykologene må koble seg på denne utviklingen. Vi bør sette oss i cockpiten sammen med teknologene og designerne, og sikre at det som utvikles og implementeres er kvalitetssikret psykologfaglig. De som skal bli psykologer bør eksponeres for og samarbeide med realfags- humaniora-, livsvitenskap- og teknologifagsstudenter for å utløse potensialet i helt nye tverrfaglige samarbeid i studietiden. Sett sammen utradisjonelle tverrfaglige grupper, kast inn en samfunnsutfordring til dem og se hva som kommer ut. Jeg tror det vil avføde mange nye start-ups som vil bedre folkehelsen fremover. 

Folk flest trenger ikke terapi

Psykologene bør gå i front for utvikling av og implementering av teknologiske nyvinninger i det offentlige. Vi må komme oss ut av vår tradisjonelle forståelse av hvordan terapi skal gis og hva som skal til for å hjelpe folk med å skape et bedre liv for seg selv. På samme måte som de som kjøper enn drill ikke vil ha en drill, men et hull i veggen, oppsøker ikke folk flest oss fordi de vil ha terapi. De kommer til oss fordi de vil ha er bedre liv. Og vår tradisjonelle måte å gi dem tilgang til vår kunnskap om hvordan de kan få til dette er i stor grad gjennom terapi. Slik bør det ikke fortsette. Vi bør både bidra til at de gis tilgang til kvalitetssikrede, faglig forankrede, effektive og billigere hjelp, samt bidra til at de kan ta ibruk teknologi for helsefremming, forebygging og behandling som styrker deres opplevelse av at de kan klare seg godt uten å søke hjelp. 

Men noen trenger jo å snakke med folk?

Selvsagt vil det i overskuelig fremtid være noen som har behov for å treffe en psykolog ansikt til ansikt. Noen vil kunne ha reelt behov for terapi. Noens plager er så påtrengende og invaderende at teknologien kommer til kort. Teknologi kan bidra til å frigjøre ressurser i tjenestene nettopp til å fokusere mer på disse pasientgruppene. 

Jeg tror egentlig alle psykologer bare kunne fortsette som før uten at noen av oss på mellom-lang sikt ville bli arbeidsledige på grunn av digitalisering. Samtidig ville vi da risikere å bli mer og mer irrelevante for samfunnet. Vi ville blitt en nisjeprofesjon de velstående kunne betale dyrt for å oppsøke. Mens samfunnet forøvrig hadde absorbert teknologiske løsninger dominert av Apple, Google, IBM, Huawei, Facebook, Amazon og Microsoft.  

Jeg mener vi ikke kan tillate oss å sitte stille i møte med en slik risiko for å gjøre oss irrelevante. Vi er av samfunnet gitt en lang utdanning, rammevilkår og privilegier som kommer med et krav om at vi skal tjene samfunnet. Da kan vi ikke snu ryggen til digitaliseringen. Vi må åpne armene, åpne sinnene våres, tilgjengeliggjøre faget vårt, tre over tradisjonelle barrierer og inngå i utradisjonelle partnerskap. 

Slik lever vi opp til samfunnskontrakten vi som profesjon er del av. 

Arbeidet for redusert tvang bør fortsette

Postet den av
Svar

Psykiater Tor K. Larsen mener innsatsen for å redusere tvang i psykisk helsevern har gått for langt. Vi mener vi bare er i startfasen. Men vi trenger bedre drahjelp av helseminister Bent Høie.

Debatten om tvang i psykisk helsevern er komplisert. Den forutsetter at vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. For, ja: Det finnes helt klart situasjoner da det er nødvendig å gripe inn. Hos noen mennesker kan tapet av kontroll bli så stort at de er ute av stand til å ta vare på seg selv. Da kan tvang – uført på en minst mulig krenkende måte – være en viktig del av fellesansvaret vi har for å komme i posisjon til å hjelpe. Den muligheten har vi i dag, og vi ønsker at den fortsatt skal ligge der som et potensielt valg i situasjoner der alternativet er langt dårligere. 

I arbeidet for å redusere tvang, har vi imidlertid sett at arbeidet med kultur- og holdningsendringer ikke har vært tilstrekkelig. Derfor trenger vi bådejussen og faget. Om lovverket skulle vise seg å stå i motsetning til god helsehjelp, må vi selvsagt være åpne for endringer.I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis. 

Kan oppleves krenkende

I sin «forsvarstale» for tvang i Stavanger Aftenblad er Tor K. Larsen i liten grad opptatt av tvangens skyggesider, verken de menneskelige eller faglige. Dem begynner vi å få økende innsikt i. Både gjennom historiene til enkeltmennesker som har delt sine erfaringer med å ha vært underlagt tvang, og fra forskning: Seinest i februar i år presenterte Forandringsfabrikkens kunnskapssenter sin nye rapport «Hvis jeg var ditt barn», om barn og unges erfaringer med tvang i psykisk helsevern. Her kan vi blant annet lese om psykologiske langtidseffekter av tvang: 

  • At helsehjelpen virker mot sin hensikt.
  • At tidligere traumer forsterkes.
  • At unge pasienter mister respekt og grenser for egen kropp eller mister tillit og tro på hjelpere. 

I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis; om den faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Også psykolog Olav Nyttingnes´ doktorgradsavhandlingPatient’s Experience of Coercion in Mental Health Care gir et innblikk i pasientenes opplevelser. Han dokumenterer blant annet hvor krenkende det kan oppleves å bli tvangsbehandlet med medikamenter. 

Unndrar seg behandling

Som fagpersoner vet vi at tillit til behandler er det viktigste kriteriet for en god terapeutisk relasjon. Denne relasjonen er det største aktivumet for å kunne drive vellykket endringsarbeid sammen med pasienten. Er målet å skape tillit, vil tvang kunne være kontraproduktivt. I verste fall kan vi oppleve at pasienter unndrar seg livsviktig behandling av frykt for å bli utsatt for tvang.

Innlegget ble første gang publisert i Stavanger Aftenblad 16.mats 2019

Ser vi enden på Sisyfos?

Postet den av
Svar

DET HAR IKKE manglet på tilbakemeldinger fra psykologer om at arbeidsforholdene i sykehusene har blitt dårligere og går ut over pasientbehandlingen. Fra somatikken har vi hørt det samme fra legene og sykepleierne.

I kronikken Nå er det nok, i Dagens Medisin (4/2019), setter konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst ord på hvordan det føles. «Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder», skriver han.

ULIK OPPFATNING. 

Psykologforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har advart mot denne utviklingen og foreslått løsninger som vil skape endring. Men det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene.

Jeg er likevel mer optimistisk enn Grimsgaard. Rett og slett fordi en endring er helt nødvendig, slik også sykehusene har synliggjort i sitt arbeid med ny Nasjonal helse og sykehusplan.

LIVSKVALITET. 

Psykologforeningens innspill til planen har blitt positivt mottatt i Helse- og omsorgsdepartementet. I innspillene vektlegger vi:

• Pasientnær ledelse; at sykehusene må stimulere ledere som i langt større grad organiserer og blir målt på om helsetjenestene bruker tilbakemeldinger fra pasienter og behandlere.
• Vanntette skott mellom pasientmøtet og de økonomiske styringssystemene
• Behov for å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern.

Måten Helsedepartementet har tatt imot våre innspill på, gjør at vi har et godt håp om at vi vil få gjennomslag i sykehusplanen. Men selvfølgelig – en sykehusplan er bare en plan.

“Det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene ”

Når det gjelder Den gylne regel, har vi sett hvordan selv overtydelige styringssignaler fra helseminister Bent Høie har blitt ignorert og møtt med skuldertrekk og kreativ bokføring.

TIDSSKILLE. 

Personlig tror jeg at en Nasjonal helse og sykehusplan, som utvetydig understreker pasientnær ledelse og kvalitet, kan markere et tidsskille på samme måte som samhandlingsreformen. Det er rett og slett helt nødvendig nå. Planen vil bli et referansepunkt for alle oss som jobber hver dag for å skape en bedre helsetjeneste med pasienten i sentrum.

Gudene dømte Sisyfos til å rulle en stein opp på et fjell. Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det har gitt oss et uttrykk for absurd strev uten mål. Det er et dårlig referansepunkt for verdifulle sykehusansatte. Det på tide å la steinen ligge og komme seg videre.

Teksten ble første gang publisert på Dagens Medisin 6.mars 2019.

En suksesshistorie

Postet den av
Svar

Det fins neppe bedre bekreftelse på at satsingen på psykologer i kommunen har vært vellykket, enn at kommunene selv går god for suksessen.

28. februar slapp Helsedirektoratet Sintef-rapporten med den ikke altfor juicy tittelen  Tilskudd til rekruttering av psykologer i kommunale helse- og omsorgstjenester . Rapporten presenterer resultater fra evalueringen av bruk av psykologkompetanse i kommunale helsetjenester. 

For oss i Norsk psykologforening, som gjennom en årrekke har hatt «lavterskeltilbud i kommunen» som politisk fanesak, er det mildt sagt hyggelig lesning. Både brukere og ansatte i tjenestene er fornøyde. Det samme er fastlegene som etterspør enda tettere samarbeid. Etter å ha lest rapporten er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at psykologkompetanse bidrar til at kommunen når viktige helsepolitiske mål. 

Kinderegg

Det er ikke minst der psykologene når flere brukere samtidig, og samarbeider med og jobber via andre tjenesteutøvere, de får tommelen opp. Da Bent Høie besøkte foregangskommunen Lørenskog i slutten av februar , fikk han til fulle demonstrert nytten av å jobbe på denne måten: Psykologer som i tett samarbeid med skolene bruker psykologisk kompetanse til å trygge relasjonene mellom lærere og elever, gjøre lærerne til bedre klasseledere og dermed legger grunnlag for trivsel og psykososial utvikling. Resultatet er et kinderegg av positive effekter. 

Mer tid til barna som trenger det mest

Totaliteten av Lørenskogs arbeid kan avleses på statistikken over henvisninger til psykiske helsetjenester for barn og unge (BUP) . Generaliserer vi Lørenskogs lave henvisningsrater til de andre Akershus-kommunene, blir resultatet i underkant av ett tusen færre henvisninger. Det er ett tusen barn som er blitt møtt såpass tidlig, at de unngår mer alvorlige tilstander. Det er selvsagt en viktig forskjell for barna det gjelder. Og det er en viktig forskjell for det norske samfunnet, hvis viktigste oppgave er å sikre gode levekår for sine borgere.

Reduksjonen i antall henvisninger viser den klare sammenhengen mellom satsingen på psykologer i kommunen og spesialisthelsetjenesten mulighet for å gjøre en bedre jobb for dem som trenger det mest. 

Forebygging for barn og unge

Eksemplet fra Lørenskog demonstrerer også den tette forbindelsen mellom Psykologforeningens arbeid for å sikre befolkningen lovfestet rett til tilgang på psykologkompetanse som en del av det lokale helsetjenesteapparatet, og vår politikk for helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge. Det er blant annet som en konsekvens av bedre tilgang på psykologkompetanse, vi etterhvert vil kunne måle effekten av vårt nåværende hovedsatsingsområde. 

Ja, det fins også utfordringer. En av dem er «rekruttering». Mange, særlig mindre kommuner i distriktene, har problemer med å skaffe psykolog. Desto mer gledelig er det at kommunene sakte, men sikkert er i ferd med å tilpasse seg det ledere og ansatte oppgir som suksesskriterium for rekruttering: konkurransedyktig lønn, spesialiseringsmuligheter og muligheter for å inngå i psykologfaglige nettverk. 

I Psykologforeningen vil vi fortsette å gjøre vårt for å sikre at stadig flere får tilgang til psykologkompetanse der de bor. Det vil vi gjøre i tett dialog med sentrale og lokale myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre sentrale aktører. Vi er ikke i mål, men vi har tatt viktige skritt i riktig retning.

Innlegget ble første gang publisert på Dagens Medisin 1.mars 2019