Elektrosjokk må alltid være frivillig

Tillater vi elektrosjokk med hjemmel i nødrett, risikerer vi å krenke grunnleggende menneskerettigheter.

FNs menneskerettighetskomité kritiserer Norge for bruk av elektrokonvulsiv terapi, ECT. Bakgrunnen er at ECT regnes for å være en svært inngripende behandlingsmetode.

En tvangsmessig gjennomføring av slik behandling kan virke skremmende og nedverdigende både på pasienter og pårørende.

Tydeligere rutiner ved bruk av nødrett

Bruk av ECT er omstridt, ikke minst på grunn av usikkerhet knyttet til omfanget av bivirkninger, eksempelvis vedvarende hukommelsestap.

Det er en av grunnene til at ECT som hovedregel kun gis på grunnlag av pasientens informerte samtykke. Norske helsemyndigheter har likevel akseptert at ECT kan gis på grunnlag av nødrett i en akutt situasjon uten pasientens samtykke. Dette er vi i Psykologforeningen skeptiske til.

Og vi har en tydelig forventning om at Tvangslovutvalget skal redegjør for om ECT uten forankring i lovverket, fortsatt skal være mulig.

Ved bruk av nødrett mister pasienter mange av rettssikkerhetsgarantiene han/hun normalt ville hatt ved behandling uten samtykke etter reglene i psykisk helsevernloven.

Sivilombudsmannen har dokumentert flere tilfeller der helseforetakene ikke har vurdert godt nok om vilkårene for nødrett har vært oppfylt.

Med bakgrunn både i FNs og Sivilombudsmannens bekymring, etterlyser vi tydeligere signaler fra helsemyndighetene om hvordan helseforetakene skal forvalte nødretten ved bruk av ECT.

I dag er omfanget ukjent. Vi etterspør tydeligere rutiner for rapportering både av hvor ofte nødrettshjemmelen blir tatt i bruk og hvilke vurderinger som ligger til grunn.

Frivillig informert samtykke

Informert samtykke er i stigende grad blitt et virkemiddel for å øke rettssikkerheten i psykisk helsevern. Informert samtykke innebærer at pasienten er i stand til å forstå innholdet i informasjonen og dermed er i stand til å foreta et selvstendig valg.

For å sikre et frivillig informert samtykke, er det viktig at bruker og pårørende får balansert informasjon om ECT som metode, blant annet om virkninger og bivirkninger.

Behandlere står i en sterk påvirkningsposisjon i møte med pasient og pårørende. Det kan være utfordrende for pasient og pårørende å stå imot. Et tiltak som kan styrke pasientens rettssikkerhet er en ordning med beslutningsstøtte. Slik støtte kan eksempelvis gis gjennom en «bruker- støtter-bruker» – ordning, eller ved bistand fra pasientombud. Det sentrale er at man tar høyde for avhengighets- og maktforholdet mellom pasient og behandler og tilrettelegger for et reelt fritt og informert samtykke.


Innlegget ble første gang publisert i Aftenposten 11.april 2018

Grenser for standardisering

Helsestatsråd Bent Høie benyttet sykehustalen til å varsle planene om å rulle ut pakkeforløp for psykisk helse og rus.
Som leder for den største akademikergruppen i psykisk helsevern, er jeg den første til å hilse velkommen mer forpliktende og forutsigbare behandlingsforløp også for folk med psykisk uhelse og rusproblemer. Men det finnes grenser for standardisering: Psykiske lidelser vil ofte skille seg fra fysiske ved at samme diagnose kan kreve vidt forskjellig behandling avhengig av pasientens livssituasjon: En traumatisert flyktning med tynt nettverk og uavklarte boforhold vil trolig trenge annen hjelp enn en med gode familierelasjoner og god økonomi. Derfor har Psykologforeningen påpekt at pakkeforløp i seg selv ikke er en garanti for å nå målene om mer likeverdig behandling, mer brukermedvirkning og bedre samhandling. Det er praksis som vil bli avgjørende. 

Pakkeforløpenes suksess er avhengige av om de tilpasses pasientenes individuelle behov.

  • Vil de sikre at pasienter og pårørende involveres i hvordan forløpene utformes?
  • Vil de sikre sammenheng mellom behovsutredning, behandlingsvalg, evaluering og justering av behandlingen?
  • Vil de gi rom for tilbakemeldinger om hvorvidt behandlingsforløpet er på rett spor eller ikke?

Jo alvorligere lidelse, jo større vil behovet være for variert hjelp. Noen trenger hjelp fra flere tjenester samtidig.

God fagutøvelse forutsetter rom for at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. God fagutøvelse handler om å velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten. Først da kan vi nå målet om «pasientenes helsetjeneste».


Først publisert i Aftenposten 23.01.18

Når skolesekken blir for tung å bære

Mobbing er en alvorlig risikofaktor for psykiske vansker og lidelser. Å skape gode oppvekstmiljøer der mobbekulturer ikke får fotfeste, er derfor et ansvar ingen av oss bør slippe unna.

Elevundersøkelsen for 2017 er lite oppløftende lesning. Resultatene tyder på at nær 7,8 prosent av femteklassingene blir mobbet av medelever. På det siste trinnet i videregående skole er andelen 2,3 prosent.

Det gjør vondt å lese tallene. Det gjør inntrykk å vite at mange barn gruer seg for å gå på skolen; at skolesekken er blytung å bære for mange elever.

Prisen kan bli høy for den som mobbes: På Folkehelseinstituttets nettsider kan vi lese at mobbing er et sterkt underkommunisert problem. At «…barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser». Og at«…en rekke studier viser at risikoen ofte er dobbelt så høy, eller mer enn dobbelt så høy blant de som utsettes for mobbing, enn blant de som ikke har vært mobbet

Kampen mot mobbing starter ofte før barna setter beina i skolegården. De sosiale erfaringene fra barnehagen tar de med seg videre, og ikke minst erfaringene med relasjon og samspill i familien. Blir barna møtt på følelsene sine, slik at de kan sortere dem, akseptere dem og eventuelt justere dem hvis det er grunnlag for det? Får de veiledning i å vise empati og fremme gode relasjoner til voksne og jevnaldrende? Hvordan snakker vi om andre, i samtaler med barna og i samtaler barna blir vitne til? Hvordan fremstår vi som voksne som gode rollemodeller for hvordan vi inngår i relasjoner med menneskene rundt oss?

Forholdet mellom lærere og elever er essensielt. Noen lærere klarer å mobilisere et gyldig «vi»; et kollektiv og en empati mellom elevene. Lærernes positive elevsyn er avgjørende, og det samme er oppmerksomheten mot positiv atferd.

Også skolens relasjoner til foreldrene er sentrale. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene, bør foreldrene bevisstgjøres på eget ansvar for å avdekke mobbing, og de bør få verktøy de kan bruke. Forebyggende mobbearbeid må ha god forankring i skolens ledelse.

Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt for å bidra til å redusere mobbing. Psykologen har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Skolemiljøet er utpekt som hovedmål for det mobbeforebyggende arbeidet. Opplæringsloven brukes aktivt og pålegger kommunene å utarbeide en handlingsplan for et godt psykososialt miljø .  Vestby er et av flere eksempler på kommuner som jobber godt og målrettet. Men vi har åpenbart mye å gå på, slik Eleveundersøkelsen dystert dokumenterer.

Der mennesker er samlet, vil det alltid finnes grobunn for mobbing.  Vi må derfor jobbe utrettelig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og i fritiden.

Ingen barn bør få en skolesekk på ryggen som ikke er til å bære.


Første gang publisert i Dagens Medisin 22.01.18