Arbeidet for redusert tvang bør fortsette

Psykiater Tor K. Larsen mener innsatsen for å redusere tvang i psykisk helsevern har gått for langt. Vi mener vi bare er i startfasen. Men vi trenger bedre drahjelp av helseminister Bent Høie.

Debatten om tvang i psykisk helsevern er komplisert. Den forutsetter at vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. For, ja: Det finnes helt klart situasjoner da det er nødvendig å gripe inn. Hos noen mennesker kan tapet av kontroll bli så stort at de er ute av stand til å ta vare på seg selv. Da kan tvang – uført på en minst mulig krenkende måte – være en viktig del av fellesansvaret vi har for å komme i posisjon til å hjelpe. Den muligheten har vi i dag, og vi ønsker at den fortsatt skal ligge der som et potensielt valg i situasjoner der alternativet er langt dårligere. 

I arbeidet for å redusere tvang, har vi imidlertid sett at arbeidet med kultur- og holdningsendringer ikke har vært tilstrekkelig. Derfor trenger vi bådejussen og faget. Om lovverket skulle vise seg å stå i motsetning til god helsehjelp, må vi selvsagt være åpne for endringer.I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis. 

Kan oppleves krenkende

I sin «forsvarstale» for tvang i Stavanger Aftenblad er Tor K. Larsen i liten grad opptatt av tvangens skyggesider, verken de menneskelige eller faglige. Dem begynner vi å få økende innsikt i. Både gjennom historiene til enkeltmennesker som har delt sine erfaringer med å ha vært underlagt tvang, og fra forskning: Seinest i februar i år presenterte Forandringsfabrikkens kunnskapssenter sin nye rapport «Hvis jeg var ditt barn», om barn og unges erfaringer med tvang i psykisk helsevern. Her kan vi blant annet lese om psykologiske langtidseffekter av tvang: 

  • At helsehjelpen virker mot sin hensikt.
  • At tidligere traumer forsterkes.
  • At unge pasienter mister respekt og grenser for egen kropp eller mister tillit og tro på hjelpere. 

I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis; om den faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Også psykolog Olav Nyttingnes´ doktorgradsavhandlingPatient’s Experience of Coercion in Mental Health Care gir et innblikk i pasientenes opplevelser. Han dokumenterer blant annet hvor krenkende det kan oppleves å bli tvangsbehandlet med medikamenter. 

Unndrar seg behandling

Som fagpersoner vet vi at tillit til behandler er det viktigste kriteriet for en god terapeutisk relasjon. Denne relasjonen er det største aktivumet for å kunne drive vellykket endringsarbeid sammen med pasienten. Er målet å skape tillit, vil tvang kunne være kontraproduktivt. I verste fall kan vi oppleve at pasienter unndrar seg livsviktig behandling av frykt for å bli utsatt for tvang.

Innlegget ble første gang publisert i Stavanger Aftenblad 16.mats 2019

Ser vi enden på Sisyfos?

DET HAR IKKE manglet på tilbakemeldinger fra psykologer om at arbeidsforholdene i sykehusene har blitt dårligere og går ut over pasientbehandlingen. Fra somatikken har vi hørt det samme fra legene og sykepleierne.

I kronikken Nå er det nok, i Dagens Medisin (4/2019), setter konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst ord på hvordan det føles. «Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder», skriver han.

ULIK OPPFATNING. 

Psykologforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har advart mot denne utviklingen og foreslått løsninger som vil skape endring. Men det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene.

Jeg er likevel mer optimistisk enn Grimsgaard. Rett og slett fordi en endring er helt nødvendig, slik også sykehusene har synliggjort i sitt arbeid med ny Nasjonal helse og sykehusplan.

LIVSKVALITET. 

Psykologforeningens innspill til planen har blitt positivt mottatt i Helse- og omsorgsdepartementet. I innspillene vektlegger vi:

• Pasientnær ledelse; at sykehusene må stimulere ledere som i langt større grad organiserer og blir målt på om helsetjenestene bruker tilbakemeldinger fra pasienter og behandlere.
• Vanntette skott mellom pasientmøtet og de økonomiske styringssystemene
• Behov for å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern.

Måten Helsedepartementet har tatt imot våre innspill på, gjør at vi har et godt håp om at vi vil få gjennomslag i sykehusplanen. Men selvfølgelig – en sykehusplan er bare en plan.

“Det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene ”

Når det gjelder Den gylne regel, har vi sett hvordan selv overtydelige styringssignaler fra helseminister Bent Høie har blitt ignorert og møtt med skuldertrekk og kreativ bokføring.

TIDSSKILLE. 

Personlig tror jeg at en Nasjonal helse og sykehusplan, som utvetydig understreker pasientnær ledelse og kvalitet, kan markere et tidsskille på samme måte som samhandlingsreformen. Det er rett og slett helt nødvendig nå. Planen vil bli et referansepunkt for alle oss som jobber hver dag for å skape en bedre helsetjeneste med pasienten i sentrum.

Gudene dømte Sisyfos til å rulle en stein opp på et fjell. Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det har gitt oss et uttrykk for absurd strev uten mål. Det er et dårlig referansepunkt for verdifulle sykehusansatte. Det på tide å la steinen ligge og komme seg videre.

Teksten ble første gang publisert på Dagens Medisin 6.mars 2019.

En suksesshistorie

Det fins neppe bedre bekreftelse på at satsingen på psykologer i kommunen har vært vellykket, enn at kommunene selv går god for suksessen.

28. februar slapp Helsedirektoratet Sintef-rapporten med den ikke altfor juicy tittelen  Tilskudd til rekruttering av psykologer i kommunale helse- og omsorgstjenester . Rapporten presenterer resultater fra evalueringen av bruk av psykologkompetanse i kommunale helsetjenester. 

For oss i Norsk psykologforening, som gjennom en årrekke har hatt «lavterskeltilbud i kommunen» som politisk fanesak, er det mildt sagt hyggelig lesning. Både brukere og ansatte i tjenestene er fornøyde. Det samme er fastlegene som etterspør enda tettere samarbeid. Etter å ha lest rapporten er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at psykologkompetanse bidrar til at kommunen når viktige helsepolitiske mål. 

Kinderegg

Det er ikke minst der psykologene når flere brukere samtidig, og samarbeider med og jobber via andre tjenesteutøvere, de får tommelen opp. Da Bent Høie besøkte foregangskommunen Lørenskog i slutten av februar , fikk han til fulle demonstrert nytten av å jobbe på denne måten: Psykologer som i tett samarbeid med skolene bruker psykologisk kompetanse til å trygge relasjonene mellom lærere og elever, gjøre lærerne til bedre klasseledere og dermed legger grunnlag for trivsel og psykososial utvikling. Resultatet er et kinderegg av positive effekter. 

Mer tid til barna som trenger det mest

Totaliteten av Lørenskogs arbeid kan avleses på statistikken over henvisninger til psykiske helsetjenester for barn og unge (BUP) . Generaliserer vi Lørenskogs lave henvisningsrater til de andre Akershus-kommunene, blir resultatet i underkant av ett tusen færre henvisninger. Det er ett tusen barn som er blitt møtt såpass tidlig, at de unngår mer alvorlige tilstander. Det er selvsagt en viktig forskjell for barna det gjelder. Og det er en viktig forskjell for det norske samfunnet, hvis viktigste oppgave er å sikre gode levekår for sine borgere.

Reduksjonen i antall henvisninger viser den klare sammenhengen mellom satsingen på psykologer i kommunen og spesialisthelsetjenesten mulighet for å gjøre en bedre jobb for dem som trenger det mest. 

Forebygging for barn og unge

Eksemplet fra Lørenskog demonstrerer også den tette forbindelsen mellom Psykologforeningens arbeid for å sikre befolkningen lovfestet rett til tilgang på psykologkompetanse som en del av det lokale helsetjenesteapparatet, og vår politikk for helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge. Det er blant annet som en konsekvens av bedre tilgang på psykologkompetanse, vi etterhvert vil kunne måle effekten av vårt nåværende hovedsatsingsområde. 

Ja, det fins også utfordringer. En av dem er «rekruttering». Mange, særlig mindre kommuner i distriktene, har problemer med å skaffe psykolog. Desto mer gledelig er det at kommunene sakte, men sikkert er i ferd med å tilpasse seg det ledere og ansatte oppgir som suksesskriterium for rekruttering: konkurransedyktig lønn, spesialiseringsmuligheter og muligheter for å inngå i psykologfaglige nettverk. 

I Psykologforeningen vil vi fortsette å gjøre vårt for å sikre at stadig flere får tilgang til psykologkompetanse der de bor. Det vil vi gjøre i tett dialog med sentrale og lokale myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre sentrale aktører. Vi er ikke i mål, men vi har tatt viktige skritt i riktig retning.

Innlegget ble første gang publisert på Dagens Medisin 1.mars 2019

Tre nye år

Det er mulig å skape gode tjenester til befolkningen. Med pasienten i sentrum, fremfor økonomi og byråkratriske styringssystemer. Det å påvirke en slik utvikling og jobbe for langsiktige politiske endringer er noe jeg kan. Derfor ønsker jeg å stille meg til disposisjon for tre nye år som president i Psykologforeningen. 

Kort fortalt er min sjekkliste for påvirkningsarbeidet de neste tre årene oppsummert:

  • En lederreform i sykehusene – ledelse er kjernen til at godt fag kan utøves og pasientenes behov står i sentrum.
  • Et vanntett skott mellom pasientene/de som jobber med pasientene og det økonomiske styrinsstsyemet.
  • Et finansisringssystem for sykehusene som vektlegger kvalitet og skaper incentiver for å jobbe ut fra pasientens behov.
  • En kvalitets(måls)reform i sykehusene – der vi gir den hjelpen som når de målene pasientene selv har definert, sikrer den livskvaliteten de ønsker, og måler suksess i behandlig ut fra det.
  • En realisering av den gylne regel – ikke bare på ventetid, men på ressuser og reell vekst.
  • Bygge bro mellom psyke og soma – løfte helsepsykologi som kjerneoppgave i sykehusne, og få på plass god somatisk helsehjelp for de med alvorlige psykiske helseplager.
  • En tverrfaglig lavterskeltjeneste i kommunene – med en dør inn til tilbudene, og fjerning av siloer og henvisningssystemer.
  • Mulighet for tverrfaglig rådgiving og veilednig en telefon unna for alle som jobber med barn og unge i barnehager, skole og på fritidsarenaer.
  • Bidra til at vi som profesjon kan utnytte potensialet i den 4. industrielle revolusjon og drive innovasjon i tjenestene, utvide hvordan vi leverer vår kopetanse til samfunnet og forblir relevant i løsningen av samfunnets store utfordringer.

Digitalisering

I tillegg til dette er det et mål for meg at Psykologforeningen skal starte arbeidet med å gå fra å være nærmest helt analog til å bli digital. Og vi må tilpasse oss til fremtidens mye mer diferensierte arbeidsmarked.

Utdanningen

Ser man på utdanningsinstitusjoner rundt i verden i dag så er de på full fart inn i en digitaliseringsrevolusjon. Et eksempel er Harvard universitetet som nå har flere studenter på online plattformen sin enn de har hatt på campus på Harvard gjennom hele universitetets historie. Du kan sitte hjemme å ta en mastergrad, uten noen gang å være på Harvard fysisk.

Psykologforeningen er ikke Harvard. Og vi har ikke ressurser til mange-millioners investeringer til full-diagiatlisering. Jeg mener likevel vi må ta lærdom av det som skjer i utdanningssektoren, og tilpasse oss til en fremtid der vi også tilbyr digitale løsninger, der det er hensiktsmessig, for alle som tar utdanninger vi har ansvar for.

Fagforeningen

For de fleste psykologer er Psykologforeningen som fagforening svært viktig. Vi gir støtte når det butter på jobb, i konflikter, med lønn og arbeidsvilkår generelt.

Forhandlingsstrategien og lønns- og arbeidspolitikken til Psykologforeningen har vært en sukssess, og jeg mener hovedlinjene må videreføres. Kollektive lokale forhandlinger setter kompetanse i fokus.

Samtidig må vi også som fagforening fornye oss. De nær 4-5000 psykologene som skal utdannes i tiden 2020-2030, som i dag ikke engang er ferdig med videregående, møter et arbeidsliv som er i endring.

I større grad vil folk (kunne) velge å jobbe i prosjektbaserte jobber, ha kombinasjoner av deltidsstillinger, ta noen private oppdrag, jobbe delvis via plattformtilbud, ha privat praksis, og kanskje en fast ansettelse i perioder.

Vi må kunne være fagforening også for de som velger en slik arbeidshverdag. Og vi må få på plass en strategi for å sikre disse som medlemmer.

Ta kontakt

Jeg vil skrive mer om punktene i sjekklisten min i blogger fremover. Er det noe du lurer på eller har innspill til når det gjelder hva som er viktig de neste årene så ta kontakt med meg. Har du innspill til hva du vil jeg skal skrive mer om her hører jeg også gjerne fra deg.

Ingen garanti mot selvmord

Vi kan aldri garantere at en pasient som forsøker å ta sitt eget liv, ikke vil lykkes. Men, vi som jobber i psykisk helsevern vil gjøre det vi kan for å hjelpe.

Få ting er mer tragisk enn når mennesker velger å ta sitt eget liv. Ikke minst for dem som sitter igjen med tapet, skyldfølelsen og de gnagende spørsmålene om hva som kunne ha vært gjort annerledes for å forhindre katastrofen.

Høye krav

Tragedien får en ekstra dimensjon når den som har gått bort, har vært innlagt i psykisk helsevern, slik vi de siste dagene har fått en påminnelse om gjennom NRKs reportasjeserie. For vi har gode grunner til å stille høye krav til hvordan vi tar vare på de mest sårbare i helsevesenet vårt. 

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Lovverket pålegger oss å forsøke å redde liv og å yte forsvarlig helsehjelp. Det er likevel grenser for hva vi kan gjøre for å hindre at folk tar sitt eget liv. Grunnene er flere: Årsakene til selvmord kan være mange, og de kan inngå i et komplekst samspill som gjør at én årsak kan være vanskelig å skille fra en annen.

Det finnes ingen enkle forklaringer, verken i nasjonal eller internasjonal forskning, på hvorfor noen velger å ta seg selv av dage.

«Falsk alarm»

Det vi vet, er at langt de fleste som tar livet av seg, har varslet det på forhånd. Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

Selvmord blir dermed uhyre vanskelig å forutsi. Det ble framholdt senest under Den norske psykologikongressen i september da den Oxford-baserte selvmordsforskeren Bergljot Gjelsvik oppsummerte 50 års forskning ved å slå fast at «prediksjon av selvmord er omtrent på sjansenivå

Det gjør at vi som er fagfolk i psykisk helsevern, har begrenset mulighet for å hindre folk i å avslutte livet på egen hånd.

Mer tvang?

Hvorfor unnlater vi da å bruke mer tvang?

Tvang er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv,og det har lenge vært et tverrpolitisk ønske om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. For mange pårørende vil det forståelig nok være motsatt. I kampen for å redde våre kjæres liv er vi villig til å strekke oss til det ytterste og ta i bruk de metoder vi har til disposisjon. 

De fleste som tar livet av seg har varslet det på forhånd.

Hvis svaret er «tvang» hver gang vi møter en pasient som uttrykker selvmordsplaner, vil sannsynligheten være stor for at vi kolliderer med prinsipper for god behandling.

Slik behandling vil som regel innebære at pasienten etter hvert får bedre kontroll over selvmordstruende impulser eller planer og gradvis tilbakeføres ansvaret for eget liv.

Og det er ikke stimulerende, verken for autonomien eller menneskeverdet, å bli fotfulgt 24 timer i døgnet, dusje under oppsyn og gå med buksa på knærne fordi du er fratatt beltet av frykt for at du skal bruke det for å ta ditt eget liv.

Selvmordsfare som generelt grunnlag for tvangsinnleggelse, kan dessuten kunne føre til at det oppstår en fryktkultur i behandlingsapparatet, der man bruker tvangsinnleggelser for å være på «den sikre siden», eller ikke tør å ta imot pasienter til behandling av frykt for å miste dem.

Livstruende tilstander

I psykisk helsevern jobber vi med potensielt livstruende tilstander, hver dag. Det går likevel en grense for hvor sterkt vi kan gripe inn overfor et menneske, selv om hensikten er den aller beste. 

Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

For å være på den sikre siden, måtte vi ha iverksatt svært omfattende tvangs- og kontrolltiltak overfor alle som hadde gitt tydelige varsler om selvmord. Resultatet ville ha blitt mer feilaktig tvangsbruk i de tilfellene hvor selvmordsvarslet ikke ville ende i selvmord.

Vi ville ha fått samfunnsutvikling de færreste av oss ville ha omfavnet, på samme måte som de færreste av oss ville ha akseptert ubegrenset overvåkning for å forhindre ethvert terrorangrep.

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Vi skal endre dårlig praksis, påtalelov- og regelbrudd, og vi skal gå i rette med institusjoner og ledere som ikke evner å lære av sine feil.

Vi skal diskutere hvilke behandlingsmetoder som virker og utvikle nye og bedre tiltak.

Men det vil alltid gå en grense for hva vi kan få til: Vi kan aldri garantere at mennesker ikke lykkes, om de forsøker å ta ditt eget liv.

Teksten ble første gang publisert på ytring.no 24. november 2019

Ikke glem den psykiske helsa, Åse!

Kjære Åse Michaelsen! Vi skulle ha skrevet til deg for lenge siden og gratulert med ny jobb som eldre- og folkehelseminister. Nå når lanseringen av stortingsmeldingen om kvalitetsreformen «Leve hele livet» nærmer seg, benytter vi likevel anledningen. Vedlagt følger en huskeliste på områder som ofte havner i bakleksa når eldres livssituasjon er tema:

  • Husk å skape et eldreinkluderende samfunn som fremmer eldres deltagelse i alt fra arbeidslivet til sosiale aktiviteter når arbeidsdagen en gang er over. Det er godt helsefremmende arbeid å legge til rette for at personlige ressurser og funksjoner kan opprettholdes lengst mulig til glede både for den enkelte og fellesskapet.
  • Husk å forebygge isolasjon og ensomhet. Å være gammel er ingen sykdom. Men funksjonstap kan være en forløper for sosial tilbaketrekning. Ikke bare fordi en kan bli mindre mobil enn før, men også fordi en kan oppleve at en ikke har noe å bidra med og dermed føle skam rundt eget funksjonstap.
  • Husk å satse på gode psykiske helsetjenester også for eldre. Eldre har like stor nytte av samtaleterapi som yngre. Eldre selv sier rungende nei til medisiner. 68 prosent vil heller ha behandling i form av samtaler enn medikamenter. For dem som har passert 75, er tallet hele 75 prosent. I den grad noen fortsatt tror at eldre ikke vil prate om det som er vondt og vanskelig, er det altså feil. Psykologtilbud må vær lett tilgjengelig også for eldre og en del av tverrfaglige tjenester i kommunen der man bor, i tillegg til i spesialisthelsetjenesten.
  • Husk at det også på sykehjemmene er store muligheter for å redusere medisinbruken. For eldre på sykehjem er «samsykelighet» et stikkord: For gamle mennesker vil ofte fysiske helseutfordringer griper inn i psykiske tilstander og å gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Psykiske symptomer kan fremstå som fysiske – og vice versa. Legemidler kan virke annerledes fordi at flere tilstander opptrer samtidig og påvirker hverandre. I møte med dette komplekset har svaret ofte vært enda mer medisinering. Det er grunn til å rope varsku. Det finnes gode erfaringer med å redusere medisinbruken også blant de sykeste. Det har blant annet skjedd på det danske demenshjemmet Dagmarsminde, der antipsykotika og beroligende medisiner er erstattet med mer struktur, berøring og fellesskap. Mange eldre på sykehjem er i en spesielt sårbar situasjon fordi de ikke er i stand til å formilde hvordan medisinen påvirker dem.
  • Husk at behovet for aktivitet og felleskap er like aktuelt på sykehjem og i omsorgsboliger med heldøgnsomsorg. Fravær av aktivitet fremmer forfallet både fysisk og mentalt. En hjerne som ikke utfordres, svekkes raskt. Ensomhet og passivitet kan være både psykisk og fysisk skadelig. Dette må helsetjenestene ta tak i og slippe til nye faggrupper. Men også frivillige vil ha noe å tilby, både på sykehjem og i hjemmebasert omsorg.

Tar vi godt vare på eldres psykiske helse, vil ringvirkningene være betydelige: Bedre fysisk helse, mer selvhjulpenhet og livsutfoldelse, lengre periode som hjemmeboende før man trenger tilbud med heldøgnsomsorg.

Lykke til som minister for eldre og folkehelse, Åse, og ikke glem den psykiske helsa, du snill!


Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin 15.02.18

Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.


Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17