Ikke glem den psykiske helsa, Åse!

Kjære Åse Michaelsen! Vi skulle ha skrevet til deg for lenge siden og gratulert med ny jobb som eldre- og folkehelseminister. Nå når lanseringen av stortingsmeldingen om kvalitetsreformen «Leve hele livet» nærmer seg, benytter vi likevel anledningen. Vedlagt følger en huskeliste på områder som ofte havner i bakleksa når eldres livssituasjon er tema:

  • Husk å skape et eldreinkluderende samfunn som fremmer eldres deltagelse i alt fra arbeidslivet til sosiale aktiviteter når arbeidsdagen en gang er over. Det er godt helsefremmende arbeid å legge til rette for at personlige ressurser og funksjoner kan opprettholdes lengst mulig til glede både for den enkelte og fellesskapet.
  • Husk å forebygge isolasjon og ensomhet. Å være gammel er ingen sykdom. Men funksjonstap kan være en forløper for sosial tilbaketrekning. Ikke bare fordi en kan bli mindre mobil enn før, men også fordi en kan oppleve at en ikke har noe å bidra med og dermed føle skam rundt eget funksjonstap.
  • Husk å satse på gode psykiske helsetjenester også for eldre. Eldre har like stor nytte av samtaleterapi som yngre. Eldre selv sier rungende nei til medisiner. 68 prosent vil heller ha behandling i form av samtaler enn medikamenter. For dem som har passert 75, er tallet hele 75 prosent. I den grad noen fortsatt tror at eldre ikke vil prate om det som er vondt og vanskelig, er det altså feil. Psykologtilbud må vær lett tilgjengelig også for eldre og en del av tverrfaglige tjenester i kommunen der man bor, i tillegg til i spesialisthelsetjenesten.
  • Husk at det også på sykehjemmene er store muligheter for å redusere medisinbruken. For eldre på sykehjem er «samsykelighet» et stikkord: For gamle mennesker vil ofte fysiske helseutfordringer griper inn i psykiske tilstander og å gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Psykiske symptomer kan fremstå som fysiske – og vice versa. Legemidler kan virke annerledes fordi at flere tilstander opptrer samtidig og påvirker hverandre. I møte med dette komplekset har svaret ofte vært enda mer medisinering. Det er grunn til å rope varsku. Det finnes gode erfaringer med å redusere medisinbruken også blant de sykeste. Det har blant annet skjedd på det danske demenshjemmet Dagmarsminde, der antipsykotika og beroligende medisiner er erstattet med mer struktur, berøring og fellesskap. Mange eldre på sykehjem er i en spesielt sårbar situasjon fordi de ikke er i stand til å formilde hvordan medisinen påvirker dem.
  • Husk at behovet for aktivitet og felleskap er like aktuelt på sykehjem og i omsorgsboliger med heldøgnsomsorg. Fravær av aktivitet fremmer forfallet både fysisk og mentalt. En hjerne som ikke utfordres, svekkes raskt. Ensomhet og passivitet kan være både psykisk og fysisk skadelig. Dette må helsetjenestene ta tak i og slippe til nye faggrupper. Men også frivillige vil ha noe å tilby, både på sykehjem og i hjemmebasert omsorg.

Tar vi godt vare på eldres psykiske helse, vil ringvirkningene være betydelige: Bedre fysisk helse, mer selvhjulpenhet og livsutfoldelse, lengre periode som hjemmeboende før man trenger tilbud med heldøgnsomsorg.

Lykke til som minister for eldre og folkehelse, Åse, og ikke glem den psykiske helsa, du snill!


Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin 15.02.18

Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.


Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17

På tide å hilse utenforskapets barn velkommen inn

Med en gjennomtenkt familiepolitikk kan vi redusere sosial og økonomisk ulikhet som går på den psykiske helsa løs og rammer barn aller hardest. Her er tre forslag til forskningsbaserte tiltak som kan gjøre en forskjell.

Arbeidsforskningsinstituttets rapport om omfanget av barn som vokser opp i fattige familier i bydel Gamle Oslo, kom i tidligere i høst, samme uka som høringsfristen gikk ut for NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene. Grunnholdningen til professor Anne Lise Ellingsæter og resten av utvalget bak NOU´en er like tydelig som den er ukontroversiell: Gode oppvekstsvilkår for barn og unge må sikres uavhengig av foreldrenes økonomi og status på arbeidsmarkedet. Når vi nå har fått servert ferske data som viser at det fins steder i landet der 60 prosent av barna vokser opp i fattigdom, har vi åpenbart en jobb å gjøre.

I dag har vi gode kunnskaper om risikoen for psykisk uhelse og utenforskap for barn som vokser opp i fattige familier. Å skamme deg over hvem du er og hva du kommer fra er oppskriften på mindreverdighetsfølelse og gir grobunn for psykiske helseproblemer. Spørsmålet er om vi er villige til å omsette det vi vet, i virkemidler som monner. Tre tiltak har forskningen på sin side. 

Gratis barnehager

Gode barnehager er bra for alle barn. Aller best er effekten for dem som kommer fra vanskelige kår. Gode barnehager virker sosialt utjevnende fordi de

  • Bedrer sosial og emosjonell mestring
  • Fremmer god språkutvikling,
  • Støtter opp om læring og bedre skoleprestasjoner

Det kanskje aller viktigste for barns psykiske utvikling i barnehagen er voksen-barn-relasjonen. En god relasjon er forbundet med mindre atferdsvansker hos barna. Den sterkeste sammenhengen finner vi mellom voksen-barn-relasjonen og skolemodenhet. Den er med på å forklare hele 41 prosent av variasjonen i barnas evne til tilpasning. De økonomiske barrierene for å kunne benytte seg av barnehageplass er blitt lavere de siste årene, men det er fremdeles systematiske sosioøkonomiske forskjeller i barnehagebruk. Gratisbarnehage sannsynliggjør at andelen barn som går i barnehage vil øke, også blant de minste barn. Med gratis barnehager vil bidra vi til at de barna og familiene som trenger det mest, får størst nytte av tilbudet.

Økt barnetrygd til de yngste

Å satse på barn gjennom økonomiske overføringer til barnefamiliene virker sosialt utjevnende og bidrar til at ulikhet i mindre grad går i arv. Tidlig innsats har størst effekt. Derfor foreslår vi å økebarnetrygden til de yngste barna. Det er ikke naturgitt at en slik økning må gå på bekostning av nivået på barnetrygd for eldre barn. Det er i så fall et politisk valg. Å la begge foreldrene automatisk få tilgang til barnetrygden vil være et viktig signal fra myndighetene om at mødre og fedre har like stor betydning i foreldreskapet. Barnetrygden bør ikke behovsprøves, men videreføres som universell ordning. Det vil være ikke-stigmatiserende og vi unngår ekstra forvaltningsressurser.

Forenkling av stønadsordninger

Dårlig råd svekker kognitiv fungering og for eksempel evnen til å sette seg inn i stønadsordninger, overskudd til å søke på dem osv. Dermed kan det oppstå en vond ressursknapphets-sirkel der dårlig råd gjør det vanskeligere å orientere seg i stønadssystemet. Man går glipp av overføringer og forutsetningene for å orientere seg blir ytterligere svekket. Ressursknapphet knyttet til økonomi og stønadsordninger får ofte indirekte betydning for relasjon og samspill i dagliglivssituasjoner mellom foreldre og barn. En forenkling av stønadsordninger vil bidra til ikke å legge sten til byrden for disse familiene.

Dette er tiltak som vil måtte føre til nye prioriteringer i statsbudsjettene fremover. Sosial ulikhet har en kostnadsside, ikke minst for barn og unge. Investeringene vi gjør i gratis barnehager og økte stønader må ses som investeringer. Resultatene vil vi se igjen i et bredt spekter av sektorer (og budsjettposter) i fremtiden; helse, sosial, arbeid, skole, utdanning, justis og familie. Det er på tide å ta disse grepene nå. Vi har egentlig ikke råd til å vente.


Første gang publisert i Dagens Medisin 20.11.17

Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp

Du blir ikke ufør samme dag NAV vedtar at du skal få uføretrygd. Ufør kan du bli allerede i barneskolen. Har du høyt fravær over tid, er du i høyrisikogruppen.

Det finnes mange som Anniken, 15-åringen som VG Helg skrev om . Som av ulike årsaker har levd på vippen til å droppe ut av skolen med risikoen det innebærer for store personlige belastninger senere i livet i form av helseproblemer, arbeidsledighet og utenforskap.

Det kan være mange grunner til at elever er borte fra skolen. Kanskje de blir mobbet, kanskje de strever faglig. Eller kanskje de må være hjemme for å passe på en mamma eller pappa som har det vanskelig fysisk eller psykisk.

Uansett: Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp. For mange begynner det allerede på barnetrinnet. Med «vondt i magen» og andre «gode» grunner til man ikke vil gå på skolen i dag heller. Tegnene kan manifestere seg tidlig. For å kunne hindre skjevutvikling, må vi få på plass systemer som fanger dem opp.  Hjelpetjeneste tilpasset barn og unge

1 ) Sørg for en hjelpetjeneste tilpasset barn og unge. Hjelperne må ut av kontorene og inn i skolen. Der må de jobbe gjennom lærere og annet personell som daglig er sammen med de unge.

Nesten åtte av ti lærere har i løpet av de siste tre årene hatt elever med psykiske vansker, elever som de mente trengte hjelp. Men lærerne synes ikke de har tilstrekkelig kompetanse til å tilrettelegge for disse elevene, og en stor andel opplever at de mangler tid og ressurser. De er redde for å gjøre noe galt. Mange gjør derfor ingen ting. Det er høyst forståelig, og desto viktigere er det at lærerne får bistand.

I dag er det for stor avstand mellom hjelpetjenestene og de som ser barna og ungdommen. Denne avstanden må minskes. Elevene selv må med. Hvis ikke ungdommen, foreldre, lærere, skolens ledelse og andre hjelpere lager en felles plan for hvordan skolefraværet skal løses, så kommer de aldri i mål.

Dette er ikke sykeliggjøring av normalitet. Dette er smarte intervensjoner for å hjelpe folk til å kunne fungere i dagliglivet som selvstendige, selvhjulpne menneske slik vi alle ønsker.

2) Gjør psykisk helse til tema i skolen. Hvilke rammebetingelser må være på plass for et godt sosialt skolemiljø. Hva er betingelsene for en mobbefri skole? Kort sagt, hvordan kan skolen bidra til å fremme god psykisk helse og sørge for at alle har lyst til å gå på skolen?

Dette er temaer som bør få en tydeligere plass på lærerværelsene. Et godt kvalifisert hjelpeapparat som jobber utadrettet kan bidra med kunnskap om hvordan vi kan lage gode, inkluderende oppvekstmiljøer, enten det skjer i barnehager, skoler eller på fritidsarenaene – alle helt avgjørende møtepunkter for barn og unges trivsel og opplevelse av å bli inkludert.

Høy kompetanse i hjelpeapparatet kan bidra inn i skolen for å bygge en grunnmur for at unge bedre skal kunne forstå seg selv og sine relasjoner til andre. Tenk deg en «gymtime» for våre mentale funksjoner. En time der du lærer å forstå hvordan følelser, tanker og atferd henger sammen og inngår i et evig samspill med omgivelsene.

Ikke alle følelsene våre forteller oss sannheten om hvem vi er. Skal vi klare å være hyggelige mot andre, må vi begynne med å være hyggelige mot oss selv. Kanskje er det viktig informasjon vi overser i alt følelsesrotet? Se også: Den viktige åpenheten om psykisk helse Trivsel og trygghet i klasserommet

3) Mål skolen på hvor gode de er til å redusere fravær. Mål dem på hvor flinke de er til å redusere mobbing og skape trivsel. Uten så grunnleggende ting som trivsel og trygghet i klasserommet, i skolegården og med oss selv, blir det sparsomt med lyst til læring og tilstedeværelse. Og om vi lærer noe, vil være avgjørende for om skolen blir et sted for mestringsopplevelser, eller en serie med sviende nederlag som gjør at vi skygger unna ved første og beste anledning.

For at skolen skal bli klar over disse mekanismene, må de integreres i et mål for hvor god den enkelte skolen motivere eleven til skolenærvær. Se også: Barn og unge får ikke behandlingen de har krav på i psykiatrien Prisen kan være høy for å la være, ikke bare for den enkelte som faller fra. Den er skyhøy også for fellesskapet. Frafallsrapporten 2015 fra Kunnskapssenter for utdanning har beregnet de samfunnsmessige kostnadene ved å droppe ut av videregående til omtrent fem milliarder kroner for hvert årskull. Det er kostnader som følge av blant annet utestengelse fra arbeidslivet og helsemessige problemer senere i livet. Besparelsene ved å sette inn effektive mottiltak tidlig, vil derfor være betydelige:

Ifølge Kunnskapssenteret mellom fem og ni milliarder kroner hvert år hvis andelen av dem som gjennomfører videregående med bestått, øker med 10 prosentpoeng. Visste du?: Stadig flere unge legges inn med stress-symptomer Kommer barn og unge seg helskinnet gjennom skolen og får en trygg fot innenfor arbeidslivet, forrenter effekten seg i den forstand at de kan bygge en trygg fremtid for sine barn igjen.

Derfor er det et varsku til våre myndigheter når helsedirektøren går ut og påpeker at Norge har det største frafallet i videregående skole i Nord-Europa.

Så, kjære folkevalgte: Dere har åpenbart en jobb å gjøre. Man blir ikke automatisk ufør av ikke å fullføre 12 års skolegang. Men å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre sammen.

Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Og det er grunnlaget for at samfunnet skal kunne løse sine oppgaver best mulig.


Denne teksten sto på trykk i VG 13.05.2017 

Nytt lovforslag en seier for folkehelsen

Regjeringen har nå lagt frem et lovforslag som slår fast at det må være psykologer kommunehelsetjenestene. Jeg mener reformen er en stor seier for folkehelsen. Og et viktig skritt på veien til en psykisk helsetjeneste som gir deg hjelp før du blir veldig dårlig

Ny psykologrolle

Det er en annen psykologrolle enn den de fleste har hørt om, som vi nå skal fylle i kommunehelsetjenestene. Når folk får spørsmålet ”hva gjør en psykolog”, svarer de fleste at vi driver behandling og terapi. De fleste som har vært henvist med alvorligere lidelser, vet at mange av oss jobber i det vi kaller ”psykisk helsevern”; dvs på sykehusene. Noen har møtt psykologene i skolen gjennom pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT). Andre i barnevernet eller i NAV. Men de aller fleste vil si at psykologen kan behandle psykiske lidelser. Og det er sant.

Helsefremming og forebygging

Men det mange ikke vet, er at psykologer også er utdannet til å kunne brukes til mye mer. Og at det vi faktisk kan mest om er helt vanlige ting om mennesker; det vi kaller normalpsykologi. Om barn og unges utvikling, og hvordan dette henger sammen med hvordan vi mestrer livet som voksne. Vi kan mye om personlighet, om hvordan relasjoner blir gode og dårlige, om hvordan vi tenker og føler, og hvordan vi gjør valg som er gode eller dårlige for oss og andre. Og vi kan mye om hvordan sosiale forhold som; oppvekstmiljø, familieforhold, økonomi, fattigdom, tidlige traumer, gode eller dårlige venner, skole, jobb og en rekke andre forhold virker inn på våre liv.

Det har vært litt forunderlig å se på hvor lite av psykologenes kompetanse samfunnet til nå har hentet ut. Vi har i hovedsak sittet bak godt fastlege-bevoktede dører i spesialisthelsetjenesten, og hjulpet bare dem som har blitt skikkelig dårlige. Jeg tror mange av de vi møter med alvorlige plager i spesialisthelsetjenesten, kunne ha blitt hjulpet for mange år siden med mye enklere grep og tidlig innsats i en skoleklasse eller i en barnehage.

Til tross for at det finnes snart ti tusen psykologer i Norge opplever de fleste at det å få snakke med en av oss krever mye venting, mange omveier og ofte stor egeninnsats. Den loven som nå sendes til Stortinget bygger ned terskelen og ønsker velkommen til noe nytt.

Les også: Psykolog i kommunen – en medspiller

Ut av kontorene

For noen dager siden var jeg på besøk på en helsestasjon for unge i Oppegård. Der fortalte elevene ved den lokale videregående skolen at psykologene som jobbet på helsestasjonen var synlige i skolemiljøet, holdt undervisning, deltok på arrangementer og kunne ta en prat om ting de strevde med.

Dette lyder kjent fra andre kommuner der psykologene jobber allerede. Oppgavene psykologene har er sammensatte, og spenner over alt fra systemarbeid, undervisning, til tidlig hjelp og oppfølging.

Det som blir viktig når psykologkompetansen nå lovfestes, er at kommunen selv finner ut av hvor kompetansebehovet er størst, og at de som jobber i tjenestene tas med på råd om hvordan psykologene best kan bidra. I noen kommuner har de f.eks allerede gode PP-tjenester som jobber lavterskel på skolene. Eller de har godt samarbeid med BUP. Da kan de prioritere psykologressursene annerledes enn de kommunene der f.eks skolen er helt uten psykologtilbud.

Forsvarlige tjenester

Samtidig er det forventet at også Statens Helsetilsyn vil ha et ord med i laget når psykologrollen i kommunen skal utformes. I proposisjonen som ligger ved lovforslaget, slås det fast at psykolog er nødvendig i kommunen for å drive en forsvarlig helsetjeneste. Det er den formelle grunnen til lovfestingen. Hva betyr dette egentlig? Hvorfor kommer kravet nå?

Vi ser nå en utvikling der kommunene tillegges stadig større oppgaver. I fremtiden ser mange for seg en helsetjeneste der det ikke skal bety noe for pasientene om den som hjelper oss er kommunalt ansatt eller jobber i sykehusene. Helsetilsynet har allerede slått fast at for at sykehusene skal kunne drives forsvarlig, må det være psykologspesialister ansatt som har det overordnete hjelpeansvaret. Når stadig flere av sykehusets oppgaver flyttes, eller flyter mellom kommunen og sykehusene, vil det være rimelig at forsvarlighetskravet er det samme på begge nivåer.

Dette mener jeg ligger som et underliggende premiss i regjeringens forslag om lovfesting av psykologer i kommunen. Det stemmer dessuten bra med det tidligere regjeringer også har sagt. For selv om lovfestingen som nå skal vedtas i Stortinget sannsynligvis bare henter flertall fra regjeringen og deres støttepartier, så utalte i sin tid daværende helseminister fra Arbeiderpartiet, Anne-Grete Strøm-Erichsen, da dagens lov ble vedtatt, at den forutsatte at det ble ansatt psykologer i kommunen. Både fordi oppgavene var omfattende, og fordi noen av oppgavene krevde psykologkompetanse.

Realiteten er imidlertid at loven, som ble vedtatt i 2011, ikke bidro til at kommunen ansatte psykologer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen nå tar grep gjennom en ny lov, og sier at det må de ha. Uløst er likevel finansieringen av psykologene fra 2020. Det er en nøtt å knekke for det neste Storting og uansett regjering.

En bedre fremtid

Jeg er overbevist om at psykologer i kommunen vil bidra positivt til folks liv. Vi tro det vil skape forutsetninger for en god utvikling til fordel for befolkningen. Vi gleder oss til å jobbe sammen med alle de gode fagfolkene som allerede er der bidrar positivt til folks liv. Sammen tror jeg vi kan gjør behovet for spesialiserte helsetjenester mindre i fremtiden. Det er bra for folk, og det er svært god samfunnsøkonomi.


Denne teksten ble først publisert på Dagens Medisin 31.03.2017

Prat foran piller

Tre av fire sier de vil ha samtalebehandling når de sliter psykisk, ikke medisiner. Unge trenger et alternativ til lykkepiller fra fastlegen.

Det er samtaleterapi, ikke medisiner, barn og unge trenger når de har psykiske plager. Likevel bruker unge i Norge piller mot depresjon som aldri før. Det er for lett å ty til piller når de sliter.

Piller er ikke nok

Når tenåringene Kari og Silje tror alle andre er mye mer verdt enn dem; kulere, penere, mer gøyale, og bli borte fra skolen fordi de er redde for ikke å strekke til.

Når de er lei seg fordi foreldrene sliter og kanskje krangler.

Når de ikke får sove fordi de negative tankene aldri slutter å gnage og finner næring i fraværet av «likes» på sosiale medier.

Da bør de ikke avskrives med en resept på et legekontor.

Det er faktisk ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale, og de er dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

I dag offentliggjøres resultatene av Helsepolitisk barometer for 2017. Barometeret som TNS Gallup står bak, er en årviss beskrivelse av hvilke helsepolitiske oppgaver og prioriteringer folk mener myndighetene bør ta tak i. Og få beskjeder er mer entydige enn den som handler om hva barn og unge har behov for når de får psykiske helseplager: Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Sykeliggjøring

Oppfatningen står i skarp kontrast til den faktiske utviklingen. Andelen 17 år gamle jenter som hentet ut resept på antidepressiva er fordoblet siden 2006.

Det er en praksis som kolliderer med klare anbefalinger og retningslinjer fra Helsedirektoratet. Retningslinjene er tydelige på at medisiner ikke skal være førstevalget i behandling av depresjon. Medisiner skal heller ikke benyttes alene, men sammen med samtaler.

Når Silje og Kari sliter, er det altså ikke først og fremst medikamenter de bør få. Likevel er det ikke uvanlig med fortellinger om unge mennesker som går måned etter måned på lykkepiller. Dette er den reelle sykeliggjøringen av hva unge mennesker, ikke minst jenter, går og baler med av dagligdagse «normale» utfordringer.

Det haster med å bygge opp lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor.

Det «unormale» er normalt

På et legekontor der tid er et knapphetsgode, er det ikke ulogisk at tidkrevende samtaleterapi kan bli skrotet til fordel for piller. Men piller er lite egnet til å gjøre noe med de grunnleggende problemene.

Derfor haster det med å bygge opp gode alternativer i form av lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor. Der unge mennesker kan møtes av noen som kan hjelpe dem med å sortere tanker og følelser. Som kan hjelpe dem med å forstå at de kanskje ikke så unormale som de tror.

At det faktisk er ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale og hva andre tenker om dem, og at de dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

Usynlige tjenester

Det er tverrpolitiske enighet om at det lokale tilbudet til dem som sliter psykisk, er for dårlig. 24. juni fyller lov om kommunale helse- og omsorgstjenester seks år. Loven gir kommunene eksplisitt ansvar for å tilby befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp.

Likevel viser Helsepolitisk barometer at bare 13 prosent av oss opplever å ha god tilgang på psykiske helsetjenester i kommunen vi bor i. Tallet har stått dønn stille siden i fjor. Det gir grunn til bekymring.

For når bare én av ti vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, risikerer vi at folk som trenger det, ikke får nødvendig helsehjelp.

Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Gladmeldingen er at tidlig inngripen kan ha god effekt. I en årrekke har Akershus-kommunen Lørenskog bygget kompetanse på psykisk helse-feltet. Og de har jobbet aktivt for å spre kompetansen til dem som har ansvar for barn og unge til daglig; foreldre, barnehageansatte og lærere.

Det har gitt positive resultater i den andre enden; i spesialisthelsetjenesten i form av færre henvisninger fra Lørenskog enn folketallet skulle tilsi, sammenliknet med andre Akershus-kommuner.

Høyt press

Behandlerne i spesialisthelsetjenesten opplever ofte stort press fordi mange trenger hjelp. Dermed kan det bli det mindre tid til hver enkelt pasient. Med kunnskapsbaserte kommunale lavterskeltilbud kan vi oppnå minst to gode ting: Pasienter får tidlig hjelp der de bor og unngår å bli sykere.

Spesialisthelsetjenesten får frigjort tid til de mer alvorlige tilfellene; de som trenger mer omfattende behandling.

Lørenskog er ikke enestående: Fjell i Hordaland har bygget opp et apparat for å ivareta den psykiske helsen i alle aldersgrupper. Resultatet er færre barn som opplever alvorlig omsorgssvikt, mer sammenhengende behandlingskjeder, flere tiltak med røtter i forsking.

I Stange i Hedmark er det Stangehjelpa som gjelder. «Alle» kjenner til den, og du trenger ikke henvisning. De fleste som tar kontakt rapporterer at de får det bedre.

Det er for lett å ty til piller når unge sliter.

I 2015 forpliktet regjering og storting seg til å lovfeste psykologkompetanse i alle kommuner fra 2020. Lovfestingen skjer etter flere år med stimuleringstilskudd for å få kommunene til å heve kompetansen ved å ansette psykologer.

Norsk helsepolitiske barometer viser at det haster med å gjøre psykiske helsetjenester synlige og tilgjengelige der folk bor.

Å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Det er i et slikt perspektiv vi må se satsingen på barns og unges psykiske helse i kommunen der vi bor.


Denne teksten sto først på trykk i NRK Ytring 28.3.2017

Psykisk helse? Kjør debatt!

Jeg utfordrer våre folkevalgte til å sørge for at psykisk helse blir satt på dagsordenen i valgkampdekningen for 2017.

VI SOM ER opptatt av psykisk helse, har allerede registrert at de store partiene kappes om å snakke om barn og unges psykiske helse. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik meldte allerede i høst at temaet inngikk i partiets topp tre-liste over viktige valgkampsaker. I starten av januar kom omtrent samme beskjed fra statsminister Erna Solberg. Fra før er det tverrpolitisk enighet om en tverrsektoriell opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Det skulle altså ligge til rette for en jubelsesong for psykisk helse etter neste valg, uansett valgvinner.

Men det er ikke sikkert at psykisk helse vil bli en het sak i valgkampen av den grunn. Erfaringsmessig tar sykehusorganisering, lokalisering og prioritering i spesialisthelsetjenesten plassen i helsedebattene. Jeg utfordrer herved våre folkevalgte til å sørge for at årets valgkamp blir annerledes.

Hvordan vil dere lage systemer som gjør at det ikke er postnummeret som avgjør kvaliteten på tilbudet?

Mener dere for alvor at psykisk helse for barn og unge er viktig, så sørg for å melde det inn som tema til redaksjonene som nå planlegger valgkampdekningen for 2017. Krev at psykisk helse blir satt på dagsordenen i debatter og temasendinger!

Her er spørsmålene vi gjerne vil ha svar på:

  1. Hvordan vil dere sørge for at kommunene skal kunne innfri kravene i folkehelseloven og kommunehelseloven; kravene om helsefremming, forebygging, utredning, lavterskeltilbud, behandling, habilitering og rehabilitering? Hvordan vil dere lage systemer som gjør at det ikke er postnummeret som avgjør kvaliteten på tilbudet? Hvordan vil dere sikre kommunale tverrfaglige team, med leger, psykologer, fysioterapeuter, sykepleiere, sosionomer og andre profesjoner? Der faggruppene ikke lenger sitter i hver sin silo, men jobber sammen om et helhetlig tilbud. Kort sagt: Hvordan vil dere sørge for at jeg får én dør inn, uansett om jeg trenger hjelp av sosionom, lege eller psykolog?
  2. Hvordan vil dere sørge for at alle som henvises til spesialist, møtes av en spesialist? At uansett om du bor i Alta eller Arendal, så skal du som pasient kunne forvente et forutsigbart behandlingsforløp med utgangspunkt i samvalg, basert på anerkjente behandlingsmetoder. Behandlingen skal kunne justeres underveis basert på pasientens tilbakemeldinger, og du garanteres nødvendig oppfølging når behandlingen i spesialisthelsetjenesten avsluttes. For å få dette på plass, holder det ikke å vise til en «gyllen regel», og så la foretakene styre selv. Politiske grep må tas for å få på plass slike garantier. Vi vil gjerne høre fra hvert enkelt parti hvordan de skal sikre dette i kommende stortingsperiode.
  3. Vi former vår fremtid i skolen, på godt og vondt. Noen lærer seg destruktive mestringsstrategier fordi de har blitt mobbet. Mobbing henger sammen med psykiske lidelser og drop-out. Omfanget er mye større enn vi har trodd. Mange skoler redefinerer mobbing for å slippe å håndtere problemet på en ordentlig måte. Noen skoler mener mobbeprogrammer er for tidkrevende. Jeg vil gjerne se partier som tør å ta denne problematikken på alvor. Som programfester at vi for første gang skal få på plass landsomfattende forebyggende tiltak mot mobbing, på samme måte som vi har mot røyking, mot alkohol, mot diabetes og andre livsstilssykdommer. Og jeg vil gjerne høre fra partiene hvordan de vil gi psykisk helse en like selvsagt plass i skolen som kroppsøving. Fortell oss hvordan fremtidens unge skal lære om tanker, følelser og atferd.
  4. Psykiske helseplager er en av de viktigste grunnene til at unge arbeidstakere sykmeldes og faller ut av arbeidslivet. Mange opplyser at de aldri har fått ordentlig hjelp før båndet til arbeidslivet ble brutt. For de fleste med psykiske helseplager er ikke sykmelding svaret. Snarere tvert om. Mange ville hatt god behandlingseffekt av å kunne fortsette å være i jobb mens de fikk hjelp. Jeg vil gjerne høre fra de politiske partiene hva de vil gjøre for å sikre at de tusenvis av unge som hvert år faller ut av arbeidslivet på grunn av psykiske helseplager, klarer å holde seg der. Og ikke minst, hva de vil gjøre for å få inn igjen de som står utenfor. Hvilke grep vil dere ta?

Når vi henvender oss til mediene for å stimulere til politisk debatt om psykisk helse, møtes vi ofte med at «det er så lite å debattere, for alle er så enige». Men tar de for seg denne listen på bare fire punkter, tror jeg det er nok konfliktstoff mellom hovedaktørene i det politiske landskapet til å fylle noen minutter i en helsedebatt.

Skulle de likevel gå tomme, kan de spørre partiene hva de vil gjøre for å redusere tvangsbruk og sørge for reelle valgmuligheter for de som ønsker medikamentfri behandling, og hva de vil gjøre for å forebygge at folk med alvorlige psykiske lidelser lever 20 år kortere enn den øvrige befolkningen på grunna av somatiske sykdommer med stort potensial for forebygging.

Jeg er overbevist om at psykisk helse inneholder juice nok til flere debatter i valgkampen. Så får vi vente å se om de store mediene – og ikke minst partiene selv – tør ta debattene, fremfor å søke til de trygge talepunktene om helse vi alltid hører.


Dette innlegget sto første gang på trykk i Tidsskrift for Norsk psykologforening Vol 54, nummer 2, 2017