Elektrosjokk må alltid være frivillig

Tillater vi elektrosjokk med hjemmel i nødrett, risikerer vi å krenke grunnleggende menneskerettigheter.

FNs menneskerettighetskomité kritiserer Norge for bruk av elektrokonvulsiv terapi, ECT. Bakgrunnen er at ECT regnes for å være en svært inngripende behandlingsmetode.

En tvangsmessig gjennomføring av slik behandling kan virke skremmende og nedverdigende både på pasienter og pårørende.

Tydeligere rutiner ved bruk av nødrett

Bruk av ECT er omstridt, ikke minst på grunn av usikkerhet knyttet til omfanget av bivirkninger, eksempelvis vedvarende hukommelsestap.

Det er en av grunnene til at ECT som hovedregel kun gis på grunnlag av pasientens informerte samtykke. Norske helsemyndigheter har likevel akseptert at ECT kan gis på grunnlag av nødrett i en akutt situasjon uten pasientens samtykke. Dette er vi i Psykologforeningen skeptiske til.

Og vi har en tydelig forventning om at Tvangslovutvalget skal redegjør for om ECT uten forankring i lovverket, fortsatt skal være mulig.

Ved bruk av nødrett mister pasienter mange av rettssikkerhetsgarantiene han/hun normalt ville hatt ved behandling uten samtykke etter reglene i psykisk helsevernloven.

Sivilombudsmannen har dokumentert flere tilfeller der helseforetakene ikke har vurdert godt nok om vilkårene for nødrett har vært oppfylt.

Med bakgrunn både i FNs og Sivilombudsmannens bekymring, etterlyser vi tydeligere signaler fra helsemyndighetene om hvordan helseforetakene skal forvalte nødretten ved bruk av ECT.

I dag er omfanget ukjent. Vi etterspør tydeligere rutiner for rapportering både av hvor ofte nødrettshjemmelen blir tatt i bruk og hvilke vurderinger som ligger til grunn.

Frivillig informert samtykke

Informert samtykke er i stigende grad blitt et virkemiddel for å øke rettssikkerheten i psykisk helsevern. Informert samtykke innebærer at pasienten er i stand til å forstå innholdet i informasjonen og dermed er i stand til å foreta et selvstendig valg.

For å sikre et frivillig informert samtykke, er det viktig at bruker og pårørende får balansert informasjon om ECT som metode, blant annet om virkninger og bivirkninger.

Behandlere står i en sterk påvirkningsposisjon i møte med pasient og pårørende. Det kan være utfordrende for pasient og pårørende å stå imot. Et tiltak som kan styrke pasientens rettssikkerhet er en ordning med beslutningsstøtte. Slik støtte kan eksempelvis gis gjennom en «bruker- støtter-bruker» – ordning, eller ved bistand fra pasientombud. Det sentrale er at man tar høyde for avhengighets- og maktforholdet mellom pasient og behandler og tilrettelegger for et reelt fritt og informert samtykke.


Innlegget ble første gang publisert i Aftenposten 11.april 2018

Når skolesekken blir for tung å bære

Mobbing er en alvorlig risikofaktor for psykiske vansker og lidelser. Å skape gode oppvekstmiljøer der mobbekulturer ikke får fotfeste, er derfor et ansvar ingen av oss bør slippe unna.

Elevundersøkelsen for 2017 er lite oppløftende lesning. Resultatene tyder på at nær 7,8 prosent av femteklassingene blir mobbet av medelever. På det siste trinnet i videregående skole er andelen 2,3 prosent.

Det gjør vondt å lese tallene. Det gjør inntrykk å vite at mange barn gruer seg for å gå på skolen; at skolesekken er blytung å bære for mange elever.

Prisen kan bli høy for den som mobbes: På Folkehelseinstituttets nettsider kan vi lese at mobbing er et sterkt underkommunisert problem. At «…barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser». Og at«…en rekke studier viser at risikoen ofte er dobbelt så høy, eller mer enn dobbelt så høy blant de som utsettes for mobbing, enn blant de som ikke har vært mobbet

Kampen mot mobbing starter ofte før barna setter beina i skolegården. De sosiale erfaringene fra barnehagen tar de med seg videre, og ikke minst erfaringene med relasjon og samspill i familien. Blir barna møtt på følelsene sine, slik at de kan sortere dem, akseptere dem og eventuelt justere dem hvis det er grunnlag for det? Får de veiledning i å vise empati og fremme gode relasjoner til voksne og jevnaldrende? Hvordan snakker vi om andre, i samtaler med barna og i samtaler barna blir vitne til? Hvordan fremstår vi som voksne som gode rollemodeller for hvordan vi inngår i relasjoner med menneskene rundt oss?

Forholdet mellom lærere og elever er essensielt. Noen lærere klarer å mobilisere et gyldig «vi»; et kollektiv og en empati mellom elevene. Lærernes positive elevsyn er avgjørende, og det samme er oppmerksomheten mot positiv atferd.

Også skolens relasjoner til foreldrene er sentrale. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene, bør foreldrene bevisstgjøres på eget ansvar for å avdekke mobbing, og de bør få verktøy de kan bruke. Forebyggende mobbearbeid må ha god forankring i skolens ledelse.

Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt for å bidra til å redusere mobbing. Psykologen har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Skolemiljøet er utpekt som hovedmål for det mobbeforebyggende arbeidet. Opplæringsloven brukes aktivt og pålegger kommunene å utarbeide en handlingsplan for et godt psykososialt miljø .  Vestby er et av flere eksempler på kommuner som jobber godt og målrettet. Men vi har åpenbart mye å gå på, slik Eleveundersøkelsen dystert dokumenterer.

Der mennesker er samlet, vil det alltid finnes grobunn for mobbing.  Vi må derfor jobbe utrettelig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og i fritiden.

Ingen barn bør få en skolesekk på ryggen som ikke er til å bære.


Første gang publisert i Dagens Medisin 22.01.18

Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.


Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17

Store forventninger

Norsk psykologforening gratulerer regjerings- og støttepartiene med fornyet tillit. For oss som er opptatt av psykisk helse, er forventningene naturlig nok store til hva det nye flertallet skal levere de neste årene. Både Venstre, KrF og Høyre har partiprogrammer proppfulle av gode forslag til satsinger på psykisk helse. Rett før valget presenterte helseministeren Mestre hele livet, en langsiktig strategi for feltet. På flankene hadde han FrP, KrF og Venstre. Strategien ble ledsaget av løfterfra alle fire om en økonomisk forpliktende og helhetlig opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Nå regner vi med at løftene manifesterer seg i konkret politikk.

Folkehelse

Tiden er inne for en bred satsing på folkehelsetiltak, tidlig hjelp og lavterskeltilbud innen psykisk helse. For livsmestring i skolen, tverrfaglig skolehelsetjeneste, vekst i antall tverrfaglige team i kommunen med én dør inn, og med kompetanse til å gi råd og veiledning til barnehager, skoler og fritidsarenaer. Vi ser også fram til at lovfestingen av psykologer i kommunen sikres økonomisk og organisatorisk levedyktighet etter 2020.

I Psykologforeningen er vi opptatt av at det nå kommer konkrete tiltak på plass for at de psykiske helsetjenestene skal bli bedre. Vi er opptatt av tjenesteutviklingen og rammevilkårene både i kommunene og på sykehusene til beste for befolkningen.

Finansiering

I den nye stortingsperioden holder det ikke lenger bare å vise til en «gyllen regel» og overlate til sykehusene å holde på for seg selv. Som styringssignal har «den gylne regel» hatt liten effekt på sykehusenes reelle prioriteringer. Vi anbefaler at regjeringen selv tar regi for å øke tilbudet til befolkningen. Da må de blant annet sikre et finansieringssystem som bygger opp under visjonen om «pasientens helsetjeneste», og det må satses på moderne kunnskapsledelse. 

Da innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført i forrige stortingsperiode, var det blant annet for at det skulle bli mer lønnsomt for sykehusene å prioritere psykisk helse. Vi advarte mot risikoen for vridningseffekter. Mot at sykehusene med ISF ville bli mer opptatt av lønnsomhet enn det som er best for pasientene. Dessverre vi fikk rett: Vi får nå stadig flere rapporter fra våre medlemmer om at hensynet til inntjening trumfer faglige vurderingene av hva som er god behandling.

Helsetjenestene må selvsagt kunne dokumentere hvordan statens penger brukes, og etterstrebe å få mest mulig ut av dem. Men det blir en avsporing på vei mot «pasientens helsetjeneste» om sykehusene først og fremst styres av en inntjeningslogikk der kjappe og mange konsultasjoner blir viktigste måleenhet, i stedet for best mulig hjelp. Vi vil derfor be det nye flertallet på Stortinget om en ny finansieringsmodell for sykehusene. Vi trenger et et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt!

Ledelse

Sykehusene er blant de største arbeidsplassene i Norge. De har komplekse strukturer, forvalter kunnskapen til høyt kompetente ansatte og skal betjene mennesker i sårbare situasjoner. Å være leder innenfor en slik ramme krever langt mer enn profesjonell spisskompetanse. Psykologforeningen ønsker seg en stortingsperiode hvor det sikres at sykehusene rekrutterer gode, moderne ledere både på toppen og i nærheten pasientene, og der det gis rom for systematiske videreutdanning.

God ledelse bidrar til å utvikle sykehusene til kunnskapsvirksomheter der de som jobber på gulvet, gis tillit og autonomi til å gjøre fornuftige valg sammen med pasientene. Det vil bringe oss mange skritt nærmere pasientens helsetjeneste, hvor pasientens egne vurderinger og tilbakemeldinger, faget og fagpersonens vurderinger danner utgangspunkt for veivalg i behandlingen.

Alle pasienter som skal hjelpes i psykisk helsevern, må gis en forløpsgaranti. De skal kunne være trygge på at de følges av en spesialist i hele forløpet, får en god utredning og får være med på å definere egne mål for behandlingen. Innholdet i forløpet må utvikles i et samarbeid mellom pasient og fagperson, og gi mulighet for å kunne velge mellom ulike, men like virksommebehandlingsmetoder. Behandlingstilbudet bør kontinuerlig evalueres opp mot målet om at behandlingen skal oppleves som hjelpsom og nyttig.

Det er i samarbeidsrelasjonen mellom behandler og pasient de viktigste helsereformene bør skje i neste periode.


Denne teksten ble første gang publisert i Dagens Medisin Nett 14.09.17

Gi meg en politiker som tar barnefattigdom på alvor!

Jeg leder en profesjonsorganisasjon med over 9000 medlemmer. Vi jobber mange steder, først og fremst på sykehus og ute i lokalmiljøene der folk lever sine liv. Sammen med en rekke andre dyktige faggrupper utgjør vi daglig en forskjell for folks psykiske helse.

Men det finnes grenser for hva vi kan få til.

Innsatsen for å forebygge psykisk lidelser krever grep langt utover det helseprofesjonene er i stand til å ta alene.

Andelen tredoblet

Hvert tiende barn i Norge lever i relativ fattigdom. Andelen er tredoblet i løpet av de siste 14 årene.

Et slående eksempel fikk vi 30. juni i Aftenposten, da en anonym enslig mor fortalte sin historie «Det blir ikke ferie i år heller». At hun ikke er alene, fremgår av Barne-, ungdoms og familiedirektoratets oppvekstrapport for 2017.

Resultatene av utenforskap

Rapporten blir ekstra dyster lesning når vi vet at fattigdom er en av faktorene som sterkest predikerer psykiske helseproblemer.

Som profesjonsutøvere ser vi daglig resultatene av utenforskapet.

For barn og unge er prisen særlig høy: Mindreverdsfølelse, det å skjemmes over hvem du er og hva du kommer fra, er oppskriften på lav selvfølelse og gir grobunn for psykiske vansker.

Det kan være en stor mental belastning over tid å være den som velger å la være å gå i bursdag gang etter gang fordi mammas konto ikke kan bære en presang, eller aldri har noen ferieopplevelser å fortelle om ved skolestart.

Sosial utjevning som mål

Som psykologer vet vi mer enn de fleste om hvilken betydning kontekstuelle faktorer kan ha for livskvalitet.

Psykiske lidelser oppstår ikke i et vakuum.

Økte forskjeller påvirker både samfunnet, måten vi tenker på og ikke minst barn og unges egen fremtidstro.

«Ulikhetens pris», for å låne tittelen til den innflytelsesrike boken til de britiske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett, er større sosiale utgifter, mer vold, kriminalitet og utenforskap.

Derfor har vi i Psykologforeningen gjort «forebygging for barn og unge» til vårt politiske hovedsatsingsområde og sosial utjevning til et overordnet mål.

Viljen til å ta barnefattigdom på alvor

Og derfor denne appellen i et land som sakte sklir inn i feriemodus: Den mest høylytte delen av valgkampen gjenstår, og jeg har stor respekt for den politiske utfordringen det må være for Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre sentrale folkevalgte å prioritere mellom vellet av viktige saker som fortjener oppmerksomhet.

Ett tema vil være avgjørende for min personlige stemme: Viljen til å gi barn og unges oppvekstvilkår oppmerksomhet. Viljen til å ta barnefattigdom på alvor.


Denne teksten sto første gang på trykk i aftenposten.no 04.07.17

Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp

Du blir ikke ufør samme dag NAV vedtar at du skal få uføretrygd. Ufør kan du bli allerede i barneskolen. Har du høyt fravær over tid, er du i høyrisikogruppen.

Det finnes mange som Anniken, 15-åringen som VG Helg skrev om . Som av ulike årsaker har levd på vippen til å droppe ut av skolen med risikoen det innebærer for store personlige belastninger senere i livet i form av helseproblemer, arbeidsledighet og utenforskap.

Det kan være mange grunner til at elever er borte fra skolen. Kanskje de blir mobbet, kanskje de strever faglig. Eller kanskje de må være hjemme for å passe på en mamma eller pappa som har det vanskelig fysisk eller psykisk.

Uansett: Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp. For mange begynner det allerede på barnetrinnet. Med «vondt i magen» og andre «gode» grunner til man ikke vil gå på skolen i dag heller. Tegnene kan manifestere seg tidlig. For å kunne hindre skjevutvikling, må vi få på plass systemer som fanger dem opp.  Hjelpetjeneste tilpasset barn og unge

1 ) Sørg for en hjelpetjeneste tilpasset barn og unge. Hjelperne må ut av kontorene og inn i skolen. Der må de jobbe gjennom lærere og annet personell som daglig er sammen med de unge.

Nesten åtte av ti lærere har i løpet av de siste tre årene hatt elever med psykiske vansker, elever som de mente trengte hjelp. Men lærerne synes ikke de har tilstrekkelig kompetanse til å tilrettelegge for disse elevene, og en stor andel opplever at de mangler tid og ressurser. De er redde for å gjøre noe galt. Mange gjør derfor ingen ting. Det er høyst forståelig, og desto viktigere er det at lærerne får bistand.

I dag er det for stor avstand mellom hjelpetjenestene og de som ser barna og ungdommen. Denne avstanden må minskes. Elevene selv må med. Hvis ikke ungdommen, foreldre, lærere, skolens ledelse og andre hjelpere lager en felles plan for hvordan skolefraværet skal løses, så kommer de aldri i mål.

Dette er ikke sykeliggjøring av normalitet. Dette er smarte intervensjoner for å hjelpe folk til å kunne fungere i dagliglivet som selvstendige, selvhjulpne menneske slik vi alle ønsker.

2) Gjør psykisk helse til tema i skolen. Hvilke rammebetingelser må være på plass for et godt sosialt skolemiljø. Hva er betingelsene for en mobbefri skole? Kort sagt, hvordan kan skolen bidra til å fremme god psykisk helse og sørge for at alle har lyst til å gå på skolen?

Dette er temaer som bør få en tydeligere plass på lærerværelsene. Et godt kvalifisert hjelpeapparat som jobber utadrettet kan bidra med kunnskap om hvordan vi kan lage gode, inkluderende oppvekstmiljøer, enten det skjer i barnehager, skoler eller på fritidsarenaene – alle helt avgjørende møtepunkter for barn og unges trivsel og opplevelse av å bli inkludert.

Høy kompetanse i hjelpeapparatet kan bidra inn i skolen for å bygge en grunnmur for at unge bedre skal kunne forstå seg selv og sine relasjoner til andre. Tenk deg en «gymtime» for våre mentale funksjoner. En time der du lærer å forstå hvordan følelser, tanker og atferd henger sammen og inngår i et evig samspill med omgivelsene.

Ikke alle følelsene våre forteller oss sannheten om hvem vi er. Skal vi klare å være hyggelige mot andre, må vi begynne med å være hyggelige mot oss selv. Kanskje er det viktig informasjon vi overser i alt følelsesrotet? Se også: Den viktige åpenheten om psykisk helse Trivsel og trygghet i klasserommet

3) Mål skolen på hvor gode de er til å redusere fravær. Mål dem på hvor flinke de er til å redusere mobbing og skape trivsel. Uten så grunnleggende ting som trivsel og trygghet i klasserommet, i skolegården og med oss selv, blir det sparsomt med lyst til læring og tilstedeværelse. Og om vi lærer noe, vil være avgjørende for om skolen blir et sted for mestringsopplevelser, eller en serie med sviende nederlag som gjør at vi skygger unna ved første og beste anledning.

For at skolen skal bli klar over disse mekanismene, må de integreres i et mål for hvor god den enkelte skolen motivere eleven til skolenærvær. Se også: Barn og unge får ikke behandlingen de har krav på i psykiatrien Prisen kan være høy for å la være, ikke bare for den enkelte som faller fra. Den er skyhøy også for fellesskapet. Frafallsrapporten 2015 fra Kunnskapssenter for utdanning har beregnet de samfunnsmessige kostnadene ved å droppe ut av videregående til omtrent fem milliarder kroner for hvert årskull. Det er kostnader som følge av blant annet utestengelse fra arbeidslivet og helsemessige problemer senere i livet. Besparelsene ved å sette inn effektive mottiltak tidlig, vil derfor være betydelige:

Ifølge Kunnskapssenteret mellom fem og ni milliarder kroner hvert år hvis andelen av dem som gjennomfører videregående med bestått, øker med 10 prosentpoeng. Visste du?: Stadig flere unge legges inn med stress-symptomer Kommer barn og unge seg helskinnet gjennom skolen og får en trygg fot innenfor arbeidslivet, forrenter effekten seg i den forstand at de kan bygge en trygg fremtid for sine barn igjen.

Derfor er det et varsku til våre myndigheter når helsedirektøren går ut og påpeker at Norge har det største frafallet i videregående skole i Nord-Europa.

Så, kjære folkevalgte: Dere har åpenbart en jobb å gjøre. Man blir ikke automatisk ufør av ikke å fullføre 12 års skolegang. Men å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre sammen.

Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Og det er grunnlaget for at samfunnet skal kunne løse sine oppgaver best mulig.


Denne teksten sto på trykk i VG 13.05.2017 

Nytt lovforslag en seier for folkehelsen

Regjeringen har nå lagt frem et lovforslag som slår fast at det må være psykologer kommunehelsetjenestene. Jeg mener reformen er en stor seier for folkehelsen. Og et viktig skritt på veien til en psykisk helsetjeneste som gir deg hjelp før du blir veldig dårlig

Ny psykologrolle

Det er en annen psykologrolle enn den de fleste har hørt om, som vi nå skal fylle i kommunehelsetjenestene. Når folk får spørsmålet ”hva gjør en psykolog”, svarer de fleste at vi driver behandling og terapi. De fleste som har vært henvist med alvorligere lidelser, vet at mange av oss jobber i det vi kaller ”psykisk helsevern”; dvs på sykehusene. Noen har møtt psykologene i skolen gjennom pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT). Andre i barnevernet eller i NAV. Men de aller fleste vil si at psykologen kan behandle psykiske lidelser. Og det er sant.

Helsefremming og forebygging

Men det mange ikke vet, er at psykologer også er utdannet til å kunne brukes til mye mer. Og at det vi faktisk kan mest om er helt vanlige ting om mennesker; det vi kaller normalpsykologi. Om barn og unges utvikling, og hvordan dette henger sammen med hvordan vi mestrer livet som voksne. Vi kan mye om personlighet, om hvordan relasjoner blir gode og dårlige, om hvordan vi tenker og føler, og hvordan vi gjør valg som er gode eller dårlige for oss og andre. Og vi kan mye om hvordan sosiale forhold som; oppvekstmiljø, familieforhold, økonomi, fattigdom, tidlige traumer, gode eller dårlige venner, skole, jobb og en rekke andre forhold virker inn på våre liv.

Det har vært litt forunderlig å se på hvor lite av psykologenes kompetanse samfunnet til nå har hentet ut. Vi har i hovedsak sittet bak godt fastlege-bevoktede dører i spesialisthelsetjenesten, og hjulpet bare dem som har blitt skikkelig dårlige. Jeg tror mange av de vi møter med alvorlige plager i spesialisthelsetjenesten, kunne ha blitt hjulpet for mange år siden med mye enklere grep og tidlig innsats i en skoleklasse eller i en barnehage.

Til tross for at det finnes snart ti tusen psykologer i Norge opplever de fleste at det å få snakke med en av oss krever mye venting, mange omveier og ofte stor egeninnsats. Den loven som nå sendes til Stortinget bygger ned terskelen og ønsker velkommen til noe nytt.

Les også: Psykolog i kommunen – en medspiller

Ut av kontorene

For noen dager siden var jeg på besøk på en helsestasjon for unge i Oppegård. Der fortalte elevene ved den lokale videregående skolen at psykologene som jobbet på helsestasjonen var synlige i skolemiljøet, holdt undervisning, deltok på arrangementer og kunne ta en prat om ting de strevde med.

Dette lyder kjent fra andre kommuner der psykologene jobber allerede. Oppgavene psykologene har er sammensatte, og spenner over alt fra systemarbeid, undervisning, til tidlig hjelp og oppfølging.

Det som blir viktig når psykologkompetansen nå lovfestes, er at kommunen selv finner ut av hvor kompetansebehovet er størst, og at de som jobber i tjenestene tas med på råd om hvordan psykologene best kan bidra. I noen kommuner har de f.eks allerede gode PP-tjenester som jobber lavterskel på skolene. Eller de har godt samarbeid med BUP. Da kan de prioritere psykologressursene annerledes enn de kommunene der f.eks skolen er helt uten psykologtilbud.

Forsvarlige tjenester

Samtidig er det forventet at også Statens Helsetilsyn vil ha et ord med i laget når psykologrollen i kommunen skal utformes. I proposisjonen som ligger ved lovforslaget, slås det fast at psykolog er nødvendig i kommunen for å drive en forsvarlig helsetjeneste. Det er den formelle grunnen til lovfestingen. Hva betyr dette egentlig? Hvorfor kommer kravet nå?

Vi ser nå en utvikling der kommunene tillegges stadig større oppgaver. I fremtiden ser mange for seg en helsetjeneste der det ikke skal bety noe for pasientene om den som hjelper oss er kommunalt ansatt eller jobber i sykehusene. Helsetilsynet har allerede slått fast at for at sykehusene skal kunne drives forsvarlig, må det være psykologspesialister ansatt som har det overordnete hjelpeansvaret. Når stadig flere av sykehusets oppgaver flyttes, eller flyter mellom kommunen og sykehusene, vil det være rimelig at forsvarlighetskravet er det samme på begge nivåer.

Dette mener jeg ligger som et underliggende premiss i regjeringens forslag om lovfesting av psykologer i kommunen. Det stemmer dessuten bra med det tidligere regjeringer også har sagt. For selv om lovfestingen som nå skal vedtas i Stortinget sannsynligvis bare henter flertall fra regjeringen og deres støttepartier, så utalte i sin tid daværende helseminister fra Arbeiderpartiet, Anne-Grete Strøm-Erichsen, da dagens lov ble vedtatt, at den forutsatte at det ble ansatt psykologer i kommunen. Både fordi oppgavene var omfattende, og fordi noen av oppgavene krevde psykologkompetanse.

Realiteten er imidlertid at loven, som ble vedtatt i 2011, ikke bidro til at kommunen ansatte psykologer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen nå tar grep gjennom en ny lov, og sier at det må de ha. Uløst er likevel finansieringen av psykologene fra 2020. Det er en nøtt å knekke for det neste Storting og uansett regjering.

En bedre fremtid

Jeg er overbevist om at psykologer i kommunen vil bidra positivt til folks liv. Vi tro det vil skape forutsetninger for en god utvikling til fordel for befolkningen. Vi gleder oss til å jobbe sammen med alle de gode fagfolkene som allerede er der bidrar positivt til folks liv. Sammen tror jeg vi kan gjør behovet for spesialiserte helsetjenester mindre i fremtiden. Det er bra for folk, og det er svært god samfunnsøkonomi.


Denne teksten ble først publisert på Dagens Medisin 31.03.2017