Må jobbe litt i julen, sier du?

Planlegger du å jobbe i julen, de dagene du egentlig har fri. Det er ikke en så god ide hverken for deg eller virksomheten du jobber i over tid. Må du likevel, lag deg «jobbtid» i kalenderen.

Det er ikke noe uvanlig fenomen at folk tar med seg jobben hjem i helger eller ferier. Nå som vi har levd med korona i mange måneder er vi også vant med at grensen mellom jobb og privatliv er visket mer ut. Vi jobber både sene dager og i helger, nesten uten å tenke over det. Hva som er arbeidstid er mer diffust enn noen gang.

Man skulle tro at større fleksibilitet i når man jobber skulle medført større motivasjon hos den enkelte. Ofte spør vi etter grad av kontroll på arbeidssituasjon når vi ønsker å sjekke ut om folk har en stressende jobbsituasjon. Har man høy grad av kontroll vil vi i større grad tenke at risikoen for farlig stress er mindre og motivasjonen høyere. Det å jobbe på fritiden kan også gjøre at noen føler seg veldig produktive. Mange som gjør dette sier det er så meningsfullt arbeid at det er vanskelig å slippe tak i.

Motivasjon

For at vi skal være holdbare over tid i våre jobber er det viktig at vi har en indre motivasjon som driver oss. Dette er en motivasjon for jobben som styres av om det vi gjør er meningsfullt. Om det vi gjør bidrar i en større sammenheng. Om man kan se hvordan jobben man gjør hver dag har en rød tråd som spinner innom eget verdisett, egne tanker om hva som er bra for samfunnet og oss som bor på denne planeten. De som har en slik indre motivasjon for jobben ser vi ofte kan tåle mye mer stress og tilbakeslag enn de som har mindre av dette.

Det motsatte av en slik indre motivasjon er ekstern motivasjon. Dette er faktorer som hvor mye vi tjener, hvor mye fordeler man får av noe, hvorvidt det man gjør fører til en forfremmelse, støtte man får fra familie og venner, popularitet, hvor mange likes man får på sosiale medier og liknende.

Hva skjer med motivasjonen?

Det som skjer når man jobber på fridager eller i ferier er at to sett med indre motivasjoner kolliderer. Motivasjonen for jobben krasjer med motivasjonen for å være sammen med de nærmeste, pleie relasjoner og fritidssysler. Det oppstår et større gap mellom det man sier man vi og det man gjør. Forskningen på dette fenomenet viser at mange kompenserer for dette gapet ved å begynne å like jobben sin mindre, selv om de i utgangspunktet er høyt motivert for det de gjør. Studien gjort i USA viste at folk som jobbet i helgene scoret lavere på hvorvidt jobben var meningsfull og liknende etter en periode med slik helgearbeid.

Hva hvis du må jobbe?

Selvfølgelig er det slik at noen må få unna noe jobb selv i helger eller ferier. Er du en av dem så finnes det enkle triks som «lurer deg» til å i mindre grad begynne å tenke negativt om jobben. Du må rett og slett redefinere helt spesifikke deler av ferien som jobb. Studier viser at dette enkle grepet gjør at man i mye større grad føler seg motivert, interessert og når sine mål bedre enn om man bare lar jobb-oppgavene flyte fritt i fritiden.

En lederoppgave

I disse korona-tider med hjemmekontor også nærmest utviskede grenser mellom privatliv og jobb så kan det være verdt for ledere å være tydelige på at folk ikke skal jobbe i julen. Når vi også vet at det å gjøre dette reduserer opplevelsen av jobben som noe positivt så vil en slik beskjed kunne forebygge svakere effektivitet og måloppnåelse langt inn i 2021.

En slik beskjed forutsetter at man som leder klarer å se lenger enn til denne månedens resultat. Gjør man det har man holdbare medarbeidere over tid som kan yte mye fordi de i mye mindre grad føler hver time på døgnet de ikke jobber er en trussel mot jobbsikkerhet eller fremtiden i firmaet.

God jul!


Denne teksten ble første gang publisert på http://www.euroaccident.com/no 18.desember 2020

4-timersdag på hjemmekontor

Er du på hjemmekontor og føler dårlig samvittighet fordi du ikke sitter foran PCen i 8 timer hver dag? Slutt med det. Mennesket er ikke laget for slikt.

Den nye normalen

Vi hører stadig om det. At vi har blitt så effektive av å sitte hjemme å jobbe i koronatider. Nå snakkes det også om at det å jobbe hjemmefra vil bli det vanlige i fremtiden. Enkelte firmaer har bedt sine ansatte om å ikke komme tilbake på kontoret.

Så der sitter vi da. Hjemme i stuen på en stol, ved et bord, med en belysnig som på ingen måte er beregnet for lange økte foran en PC. Vi kobler opp online-møter flere ganger om dagen. Vi fikler med lyd og bilde på omskiftelige videoløsninger og ser hverandre fra halsen og opp. Imens løper unger og partnere ut og inn av bildet på møter som strekker seg lengre og lengre inn på livet. Skille mellom jobb og privatliv er utvisket både fordi vi kan rulle ut av sengen, skru på PCen og så er vi på, og fordi «det å være fleksibel i en ekstraordinær situasjon» er idealisert i det ekstreme. Møter bookes derfor gjerne både 17, 19 og 21 fordi «sånn har det blitt nå».

Noen føler dette går helt fint. De sier det er sånn de gjerne vil fortsette å ha det. Men jeg tror dette er et mindretall. Vi er rett og slett ikke laget for alenegang store deler av dagen, eller for å bare se folk i en liten boks på et skjerm. Og vi trenger struktur. Vi trenger tid borte fra jobb, bare sammen med de vi er mest glade i.

Hvis den nye normalen skal være å jobbe på denne nye måten må vi tenke helt nytt om hva en arbeidsdag er. Fremfor å øke tiden vi er tilgjengelig på jobb bør vi redusere den.

8 timers dag – hvorfor det?

Dagens standard for en arbeidsuke ble satt tidlig i det 19-århundre. I 1919 ble det lovfestet med 8 timersdag og 48 timers uke. I 1976 ble 40 timers uken lovfestet.

Mye har skjedd siden 1919 da 8-timersdagen ble innført. Nærmest alt har endret seg i arbeidslivet. Det samme kan man si om kunnskapen vi har om mennesket og hva som er bra for oss. Hva som gjør oss holdbare både på jobb og privat. Det er derfor grunn til spørre seg om kravet til at vi skal klokke inn minst 8 timer hver dag på kontoret er tilpasset kunnskapen vi har i dag. Ikke minst en hverdag der vi sitter på hjemmekontor nærmest alle sammen.

I veldig mye av det moderne arbeidsliv er hjernen det viktigste redskapet. Da bør man vektlegge kunnskapen vi har om hjernen og dens kapasitet når man skal utforme et sunt arbeidsliv.

Hva er «å jobbe»

Det er gjort mange studier av hva vi driver med på jobb. Oppsummeringer som er gjort sier at vi i snitt gjør det vi hadde tenkt å gjøre i 2 timer og 50 minutter hver dag. Resten av dagen går til «andre ting».

Ofte snakker man om disse «andre tingene» som om det ikke er å jobbe. Som om møtene vi har med kollegaer, den praten man tar over bordet eller ved kaffemaskinen ikke bidrar til effektivitet eller kreativitet. Samtidig vet vi at hjernen trenger pauser. Vi trenger å snakke med andre. Vi får ideer og nye perspektiver av å slå av en prat. Og møter kan også struktureres og gjennomføres så de bidrar til merverdi både for deg og virksomheten som helhet.

I korona-hjemmekontor tilværelsen har mye av dette «andre» blitt borte. Videomøtene er ofte veldig instrumentelle og målrettede. Man slår ikke bare av en prat på Zoom sånn i tide og utide. Dette er antagelig en av årsakene til opplevelsen av at vi har blitt så effektive nå. Vi får «gjort mer» fordi vi ikke avbrytes så ofte.

Samtidig er det ikke da spesielt hensiktsmessig å fylle all denne tiden med å sitte foran PCen isteden. Vi trenger avbrytelse. Dessuten viser avbrytelsene at vi ikke jobber i siloer, at andre er avhengige av oss og vi av dem, at det vi gjør er koblet til det andre holder på med i et nett av koblinger som krever små avklaringer og justeringer hele tiden. Det setter jobben hver enkelt gjør inn i en større sammenheng, det gir opplevelse av mening, håndterbarhet, kontroll og av å bety noe.

Multitasking – slutt med det

For å kompensere for opplevelsen av at vi ikke får gjort alt vi skal er det mange som forsøker seg på mulititasking. Vi kjenner dem alle igjen. Det er de som sitter på et møte og åpenbart taster på sine e-poster mens møtet pågår. Det er han som stadig taster på mobilen mens du forsøker å drøfte en ide. Det er han som jobber med en oppgave, delta i en diskusjon i kontorfellesskapet, bli avbrutt av en kollega som lurer på noe, svare på en e-post og ta en kjapp tur til kaffe-automaten – samtidig.

Ideen om at vi kan og bør drive med flere ulike oppgaver på en gang, og at vi klarer dette, lever i beste velgående. Sannheten er imidlertid at ingen klarer det. Vi hadde vært mye mer effektive om vi gjorde en ting av gangen, og avsluttet denne oppgaven før vi startet på neste. Slik er det imidlertid svært få som beskriver sin arbeidshverdag. Det å multitaske er snarere en forventning i dagens arbeidsliv. Enten en vi har til oss selv eller fra vår leder.

I korona-arbeidslivet er multitasking satt i system. Nå skal du ikke nå bare bli avbrutt av kolleger på video, telefon eller e-post. Sønnen din på 4 som er hjemme fra barnehagen fordi han snufser litt vil ha knekkebrød, partneren din lurer på om du kan ta ut av vaskemaskinen og hunden vil på luftetur. Alt selvsagt mens du svarer på mail, er på videomøte eller jobber med en presentasjon. Ingen er tjent med dette. Det å presse på for å få mest mulig gjort samtidig reduserer effektiviteten kraftig.

Alternativet er å jobbe konsentrert i korte perioder, uten distraksjoner, med oppgaver som virkelig engasjerer. Studier viser at vi kan bli 500 ganger mer effektive enn vanlig om vi gjør dette. Det er imidlertid ikke noe alternativ å forsøke å gjøre dette i time etter time.

Kvalitetsdropp

Det er nok av dem som i et forsøk på å kompensere for at de føler de får for lite gjort i løpet av dagen, eller de er gode på å konsentrere seg, bare jobber mye lenger for å få alt gjort. De sitter 50, 60 eller 70 timer foran PCen.

En studie fra Stanford viser at de kunne latt det være. For kvaliteten på det man gjør reduseres kraftig etter 50 timer på jobb i uken. De som jobber 70-timersuke jobber da sannsynligvis 15-20 timer uten å bidra med noe som helst av kvalitet.

Hva så om man bare presset seg skikkelig når man var på jobb. Ikke tar noen pauser og holde det gående i ett kjør for å få alt unna. Også her er forskningen ganske klar. Det å holde fokus og være konsentrert er svært krevende for hjernen. Allerede etter 20 minutter begynner den å miste grepet hos en god del, mens etter 50-90 minutter har er det nesten ingen hjerner som ikke har gått i dvale.

Hva forteller dette oss?

Det å være på jobb på en moderne arbeidsplass innebærer svært mye distraksjon. Det kan man si forstyrrer jobben, men min påstand er at dette er en del av jobben. Uten dette i en jobb der hjernen er verktøyet blir vi bare hamstere i et hjul som løper og løper uten å kunne interagere, uten motivasjon, uten å se sammenhenger, uten å inspireres og bidra til å inspirere. Jobben blir da fort opplevd som meningsløs. I en slik hverdag kunne man nok ha satt opp et fast psykologkontor ved utgangen av hver virksomhet. Nærmest alle hadde crashlandet i en slik virkelighet over tid.

Når all denne distraksjonen nå er kraftig redusert på grunn av korona og hjemmekontor er det ikke slik at denne tiden isteden er best brukt på å sitte mye mer foran en PC. Hjernen vår er ikke klar for dette og vil ikke kunne levere 8 timer i strekk på den måten.

Da må man finne andre distraksjoner. Man må ha kortere dager med mer intensive konsentrerte runder av mellom 20-60 minutter der man kobler av alt annet. Tre-fire slike økter om dagen burde være mer enn nok. Spesielt om man kan være i flow og oppnår en effekt på 500% på hver av de 60 minuttene.

Resten av tiden kunne man da med god samvittighet ha brukt til alt annet som gir overskudd og mening. Dette hadde gjort oss enda bedre i stand til å yte maks i de tre-fire flow øktene vi hadde hver dag. Det ville kunne gitt enorme effektivitetsgevinster for alle virksomheter som våget å tenke nytt.

Jeg er selvsagt klar over at det å foreslå at vi skal ha tre timers-dager med full lønnskompensasjon er spenstig. Det er selvsagt mye man kan gjøre i virksomheter i normal drift som reduserer stress og følelsen av å aldri få gjort det man skal, innenfor dagens 8 timersdag og 37,5 times uke. Det bør alle ta tak i når koronaen er et tilbakelagt kapittel.

Likevel mener jeg at vi er i en unik situasjon nå. Nærmest alle i kontorjobber sitter hjemme. Mange snakker om at selv etter korona blir det normalen. Da vil det å redusere arbeidsdagen til for eksempel fire timer – og definitivt ikke strekke den lenger enn 5-6 være et svært godt effektivitetsgrep – og et langsiktig folkehelsegrep.


Dette innlegget ble første gang publisert på http://www.euroaccident.com/no 27.november 2020

Arbeid – hvorfor det?

Livskvalitet kan vi få av mye forskjellig. Det vi vet er at for mange er det som skjer på jobb en viktig faktor for om man opplever høy livskvalitet. Det er ikke så rart. Jobben rører ved dypt psykologiske mekanismer. Og den fyller mye og stadig mer av vår tid. 

Jeg stiller ofte folk spørsmålet hvorfor de står opp om morgenen. Svarene jeg får hjelper meg å danne et bilde av om det som dominerer livet er det de ønsker skal gjøre det. Rett under overflaten av dette spørsmålet ligger om det de fyller livet med i dag oppleves som meningsfullt, om de opplever mestring, føler tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger deres identitet og selvrespekt. For mange er det ganske ubehagelig når de kanskje kjenner på at de ikke har svarene på dette, eller opplever at svarene er negative. Dette til tross for at de bruker store delen av livet på jobben. 

Et godt arbeidsliv er der vi ser sammenhengen med det vi driver med og noe større enn oss selv. Vi opplever at vi vokser og utvikler oss sammen med gode kolleger i trygge omgivelser. På en slik arbeidsplass opplever vi også at å gjøre feil eller teste ut noe, og å stikke hodet frem, innebærer liten risiko fordi oppgavene ses i en større sammeheng, ikke bare som et månedlig mål som må treffes hver gang. 

Det er når arbeidslivet er slik som dette at vi kan snakke om at det er helsefremmende å være på jobb. At det er viktig å bli i jobben om man sliter med plager eller lidelser fordi det i seg selv er god medisin. Og det er et slikt arbeidsliv som bidrar til å utjevne forskjeller. 

Hvordan står det egentlig til på jobben?
Mange har det ikke slik på jobb. I en rapport fra SSB om Livskvalitet i Norge 2020 sier de fleste at de både har gode muligheter for selvutvikling i arbeidet og god kontroll over egen arbeidssituasjon (henholdsvis 76 og 54 prosent). Dette er i følge SSB en av indikatorene som ser ut til å ha sterkest sammenheng med tilfredshet med livet. Disse tallene forteller imidlertid også at ganske mange opplever jobben som ganske nedbrytende for sin livskvalitet (de 24 og 46 prosent som svarer at de ikke har opplevelsen av selvutvikling og kontroll over egen arbeidssituasjon). 

Rapporten viser i tillegg at hele 46 prosent føler seg fysisk eller psykisk utmattet ukentlig eller oftere. For disse påvirkes også livskvaliteten mye. Særlig de som føler seg psykisk utmattet rapporterer at de har lav tilfredshet med livet (30 prosent). Dette kan vi se resultatet av når psykiske helseplager er den viktigste årsaken til sykmeldinger, langtidsfravær og uførhet i Norge. 

En verden med et destruktivt arbeidsliv
Det er ikke helt sammenlignbare studier i hele verden, men Gallup’s World Poll fra 2019 viste at bare 15 prosent av de som har en jobb opplever denne som engajerende. I Japan sier 94 prosent at de ikke er engasjert i eller blir inspirert av det de gjør i jobben.  I USA er tallet 70 prosent.  Det denne undeøkelsen viser er også at de som er født på 90-tallet ser på det å gjøre karriere og lykkes i jobb som «den store drømmen». 

Dette skaper en ganske giftig kombinasjon der svært mange opplever at jobben reduserer livskvaliteten, samtidig som den løftes opp som noe av det viktigste for å oppnå det man ønsker i livet. Det er oppskriften på stress og utbrenthet. 

Hva skal man gjøre? 
Hvis vi skal få folk til å våkne opp motivert, være inspirerte på jobb og komme hjem tilfredse, med overskudd til et meningsfullt privatliv, må noe gjøres annerledes. Svaret kan ikke lenger være at vi får la det skure og gå til folk blir så dårlige at de trenger sykmelding og ender som uføre. Det koster virksomhetene masse penger. Det koster samfunnet enda mer. 

Skal vi ta denne utfordringen på alvor må vi fokusere på å lage helsefremmende arbeidsplasser som bidrar til forebygging. Og det er ikke rakettforskning eller behov for store utredninger for å finne ut hva som skal til. Allerede i 1969 skrev psykologen Einar Thorsrud i boken «Mot en ny bedriftsorganisasjon» at variasjon, læring, innflytelse, anseelse, sammenheng og fremtid var kjernen i et godt arbeidsliv. Den som sitter med nøkkelen til at jobbhverdagen preges av dette er først og fremst lederne. 

Gode ledere ser det som sin viktigste oppave å ta vare på de som har ansvaret for at det skapes et godt resultat. De skal sørge for at alle kan se en rød tråd fra det de gjør hver dag til de målene og visjonene virksomheten har, og skape et psykologisk trygt arbeidsmiljø der terskelen er lav for å ta ordet, si ifra og ta personlig risiko. 

Den Friedmanske logikk
Det mangler ikke på ledere som kan nikke gjenkjennende til dette, samtidig som de sier «men, vi må jo tjene penger også». Eller ledergrupper som himler med øynene av enda en psykolog som kommer og snakker om det de ser som myke verdier, mens de lever i et hardt konkuranseutsatt marked med store økonomiske verdier på spill. Mange av disse lever etter noen prinsipper knesatt av nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman, på 80- og 90-tallet; at bedrifters eneste funksjon er profitt og at aksjeinvestorene er de som «eier» virksomheten og at deres utbytte skal maksimeres optimalt.

Resultatet av denne måten å tenke på er at lederne bare jager resultater, at de har kortsiktig horrisont og at arbeidstakerne bare blir en rad på utgiftsskolonnen i regnskapet. Kontinuerlige omstillinger og oppsigelser blir verktøy for å nå stadig økende kortsiktige måltall. 

I et slikt karrig landskap har budskap om at arbeidsplassen må preges av psykologisk trygghet, opplevelse av mening, tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger medarbeidernes identitet og selvrespekt, vanskelige kår. Tallene fra Gallup`s World Poll viser nettopp dette. 

Tilbake til en bedre vei
Skal man endre arbeidslivet må ledere, politikere og ansatte ta inn over seg at disse Friedmanske prinsipper ikke er noen naturlov. De gjaldt ikke før 1990-tallet. Så det går an å styres av andre prinsipper, og lykkes med å bygge virksomheter som lønner seg over tid. Dette er det også virksomheter som får godt til i dag. Selv i et sterkt konkuranseutsatt marked. 

Det vil selvsagt ta litt tid å endre på denne veldig låste forståelsen av hva som er funksjonen til bedrifter. Det er for meg derfor tydelig at kombinasjonen psykologi og økonomi blir helt sentral. Ikke for å maksimere utbytte ved å bruke psykologiske metoder, men ved å kombinere kunnskapen om psykologi med kunnskapen om de økonomiske konsekvensene av å vektlegge arbeidstakernes livskvalitet. 

I min jobb som sjefpsykolog i Euro Accident får jeg snart tilgang til et verktøy for å regne på nettopp dette. Hva koster det firmaet ditt at du har ansatte som opplever lav livskvalitet. Hva kan du gjøre med det, og hvor mye kan du spare på både lavere totalkostnader og på lavere forsikringspremier fordi de ansatte har det bedre på jobb, ved å sette inn tiltak. 

Med et slikt verktøy får vi også et økonomisk perspektiv på de myke verdienes kostnad og nytte, slik at til og med økonomiansvarlig får det bedre på jobb. 

Vær del av en revolusjon i helse

Hvis økt subjektiv livskvalitet var hovedmålet med all helsehjelp ville det kunne medføre en revolusjon innen helse. Vi trenger et slikt perspektivskifte. Vi er dessverre langt unna i dag. 

Best mulig liv for flest mulig
Det er for meg et stort paradoks at vi i de offentlige helsetjenestene ikke systematisk sjekker ut om den hjelpen vi gir faktisk gjør livene til dem vi hjelper bedre. Det er et faktum at du kan ha ganske skrall helse rent objektivt sett, og likevel ha høy grad av livskvalitet. Du kan også ha super bra helse og samtidig ha lav grad av livskvalitet. Hovedmålet med helsetjenester er slik jeg ser det at flest mulig skal få det best mulig. Hvis kvalitet på tjenestene ble målt på hvorvidt livskvaliteten til den som søkte hjelp gikk opp, forble lik eller gikk ned ville vi antagelig gjort helt andre ting enn vi gjør nå. 

Kvalitet = det vi måler
Vi lever i dag fortsatt i en verden der «å få det bedre» nærmest ensidig er definert som at «symptomene skal bli mindre». Den raskeste veien dit er da ofte definert som den mest optimale. Kvalitetsmålene i tjenestene er også preget av dette. Vi måler hvor raskt noe skjer, hvilke prosesser vi har, om vi følger visse prosedyrer, om symptomene ble mildere og om vi jobber på bestemte måter. Selv om retningslinjer og rutiner inneholder punkter der man skal spørre hva den som søker hjelp selv ønsker, er det i liten grad lagt opp til at dette skal gi sterke føringer på hva vi gjør. Det er våre utredninger, våre diagnostiske vurderinger og vårt fag som i all hovedsak legges til grunn når vi rigger til hjelpen folk skal få. Vår plikt er utrede, informere og presentere valgmuligheter vi mener er tilgjengelige for pasienten. Hvordan du skal «få det bedre», og hva det innebærer er med andre ord i hovedsak definert av oss – ikke av dem som ber om hjelp. 

Når så en lege opererer en person for et vondt kne, en hjertefeil eller en psykolog gir hjelp mot depresjon er det ut fra en ide om at dersom symptomene reduseres har man gjort en god jobb. Hvis dette skjer fort er det enda bedre. Da har vi levert kvalitet. 

Vi vet ikke om hjelpen øker livskvalitet
Men nei. Vi har jo ikke det. Dette er ikke uvesentlige variabler, men de sier svært lite om kvaliteten og verdien av tjenesten som er gitt. For eksempel økte antall kneoperasjoner til det dobbelte fra 2000-2016 i landene i OECD. Noen land hadde fem ganger fler operasjoner enn andre. Førte det til at disse personenes liv ble bedre? Var dette operasjoner som hadde en samfunnsverdi? OECD har forsøkt å svare på dette. De kan fortelle at mange av de som fikk kneoperasjon lever lenger med full mobilitet og funksjon. De kan også fortelle at noen får færre år med god funksjon og mobilitet. 

Dette er et skritt på veien mot mer interessante og nyttige målevariabler. Likevel kan også disse hevdes å være objektive helsekriterier fremfor mål på subjektiv livskvalitet. For selv om disse fikk flere år med mobilitet og funksjon rent objektivt sier det lite om deres opplevelse av livet før, under og etter behandling og rehabilitering. 

Et nytt paradigme: det vi måler = kvalitet
Et enda tydeligere skritt mot et nytt paradigme hadde vært å systematisk sjekke ut om personene som fikk hjelp opplevde økt følelse av: 

  • identitet og selvrespekt 
  • mening i livet 
  • mestring 
  • tilhørighet 
  • trygghet 
  • deltakelse
  • fellesskap

Legg merke til at ikke noen av disse punktene er ute etter å finne ut om personen har en positiv sinnsstemning, tilfredshet, trivsel, glede eller lykke. Subjektiv livskvalitet er altså ikke et lykke-mål der vi ber folk svare ja eller nei på om de «har det bedre nå». 

Hvordan lykkes med dette?
I Euro Accident der jeg jobber som sjefpskolog har vi valgt nettopp denne tilnærmingen som inspirasjon til den hjelpen vi bidrar til. Vi har bygget en helsekompetansevirksomhet som nettopp stiller spørsmålene om hva den som søker hjelp ønsker å oppnå. Vi vektlegger dialoger og har fokus på livskvalitet for å bidra til at flest mulig kan forbli yrkesaktive selv om de har skader, sykdommer eller psykiske plager. Da blir forebygging, tidlig hjelp og hjelp på rett nivå helt essensielt. Det samme blir oppfølging på om folks subjektive livskvalitet blir bedre gjennom det tilbudet de får tilgjengelig gjennom oss. Alt dette har vi personell på huset som bidrar til. I tillegg har vi et nettverk av tilbydere som er opplært i våre verdier, vår tenkning og våre mål med hjelpen de tilbyr på våre vegne. 

Vi strekker oss ofte langt for at de som får hjelp via oss skal kunne fortsette i jobb eller komme seg tilbake dit. Lykkes vi ikke trygger vi folk økonomisk gjennom våre forsikringsordninger. 

Et helt nytt konsept basert på helt andre verdier
Denne måten å jobbe på har vi med oss uansett hva folk tar kontakt om hos oss. Om det er yrkesskade, ulykke, behandling eller annen sykdom. Er det en fysisk skade du melder vil vi alltid spørre oss om det er sider ved denne, og prosessen med eventuell operasjon og opptrening, som påvirker livet ut over det fysiske. Har du stress eller psykiske plager finner vi ut sammen hva det er du faktisk trenger; er det økonomisk rådgiving fordi postkassen er full av regninger, er det juridisk hjelp, en personlig trener for å komme deg i aktivitet eller er det samtaler med en karriereveileder eller psykolog. Dette gjør oss ganske unike i markedet i Norge. Det er vår ambisjon å ha endret hele behandlingsforsikringstenkningen i markedet om noen år så alle forventer å bli møtt på denne måten. 

Vårt utgangspunkt er alltid at folk flest ikke har som mål å få forsikringsutbetalinger. Det de vil ha er et meningsfullt liv, der de opplever mestring, føler tilhørighet, trygghet, deltakelse og felleskap som bygger deres identitet og selvrespekt. Vi ser oss som en katalysator for at folk lettere skal oppnå dette. Derfor er det dette vi legger vekt på i det tilbudet vi gir folk. 

Vi er del av revolusjonen. 

Legg stresset igjen på jobb

Stress tar ikke så lett pause. Det blir med deg nesten over alt når det først har tatt plass. Det er likevel noe du kan gjøre slik at det blir lettere å la jobbstress ligge igjen på jobb. 

Mange jeg møter i min hverdag som psykologspesialist plages av stress. De jobber ekstremt mye og lenge. De har korte tidsfrister på alt og nye oppgaver som tømmes inn i to-do-listen kontinuerlig. Tidsperspektivet de jobber under er ofte kort. Det skal være vekst, økt inntjening eller større overskudd hver måned. Rommet for å «bare» levere godt nok er dermed ofte svært snevert. Alt må være perfekt, og helst eksepsjonelt. Man må «vinne» – hver gang. Samtidig er tidsfristene korte, og man kommer ikke unna å ta snarveier for at den avtalte prisen til kunden skal holdes. 

Det er få som er konstruert for slikt. Og de som ikke er det ofrer mye. Ofte altfor mye. 

Brenner i begge ender

Historiene jeg hører som psykolog preges ofte av dette. Skille mellom jobb og privatliv finnes ikke lenger. Tid med familie, venner og andre viktige i livet blir det lite av. Trening, hobbyer, reiser, opplevelser og andre adspredelser har blitt lagt på hylla for lengst. Søvn blir det så som så med og mat orker de rett og slett ikke å sette igang med å lage når de endelig kommer hjem. 

Alt det vi vet er viktig for å yte godt på jobb er paradoksalt nok da ryddet unna. Slik kan vi ikke holde på lenge før kroppen, inkludert hodet sier stopp. 

Med ett sitter man på jobb og føler seg tom, som om man sitter fast i sirup, man føler at ikke noe er givende eller spennende, man stirrer inn i skjermen og lurer på hva man egentlig skulle gjøre i dag. Man ser på listen over oppgaver og blir kvalm. Det baller på seg med bekymringer for de prosjektene man ikke leverer på. Natten preges av grubling over alt man ikke har rukket. Man blir irritabel, trist, sint. Mange lurer på om de virkelig kan det de skal kunne. Om de valgte rett karriere. Den indre dialogen preges av negative ord og håpløshet. 

Hva kan du gjøre for å ikke komme helt dit lurer du kanskje. Det er ikke ett svar for alle på det. Og om tipsene er nyttige avhenger av hvor man er i prosessen med å akseptere at det lyset man ser foran seg er et møtende tog. Her er likevel noe du kan vurdere å prøve:

Sikre grunnmuren

For at du skal tåle stress trenger du mer enn jobb i livet. Da er det viktig at de der hjemme, om det er familie, nære venner eller andre vet hva du står i når det for eksempel er en veldig presset periode. Snakk med partneren din eller nære venner, og fortelle dem at du kan være litt distrahert om dagen. At akkurat nå er det ekstremt på jobben. Dette hjelper deg ved at du får satt ord på at du opplever det tøft. Det hjelper i tillegg omgivelsene dine til å forstå. Kanskje har kompisen eller venninnen det likedan. Kanskje kan du finne ut at du ikke er alene om å ha det sånn. I det kan det være mye «magi». 

Kommunisert også tydelig til for eksempel egne barn at selv om det er mye stress så er det du gjør noe du vil gjøre. Dette hjelper dem til å forstå at du ikke har det «vondt» og begrenser barns bekymring for at noe er galt (som de ofte opplever at de må kompensere for).

Lag deg «komme hjem sent dag»

Ikke alt kan presses inn i en vanlig arbeidsdag. Det å ta det på alvor er selvsagt viktig. Vi vet likevel også at vi ikke er spesielt produktive om vi tyner oss hver dag til å jobbe mye mer. Da kan det være bedre å sette av en dag i uken der man ikke kommer hjem til middag. Det fine med en slik dag er at da vet du at du kan flytte ting du ikke får gjort til den dagen du har satt av til dette. 

Gjør en ting av gangen

Du må slutte å late som om du kan multi-taske. Du kan gjerne tro det er effektivt å jobbe på tre-fire ting på en gang, men all forsking på dette viser at du hadde vært mer effektiv om du gjorde en ting ferdig først, og så gikk videre på neste oppgave. Så selv om du har fem prosjekter du skal sjonglere i løpet av en uke, og tidsfristene bygger seg opp, så er det bedre om du prioriterer, og så gjør ting i rekkefølge heller enn samtidig. Dette er en av de mest grunnleggende elementene i god selvledelse. 

Lag overganger 

For å sikre at du kommer hjem uten hodet fult av jobb, ta deg tid til et overgangsrituale du følger før du kommer hjem. Det kam være å gå av et par stasjoner før på bussen og gå hjem. Sette deg på en benk i en park, ved vannkanten eller noe annet som gir deg mulighet for å koble av. Du kan også ta frem mobilen og se på bilder av partneren din, barna dine eller andre nære (og skru mobilen på «ikke forstyrr» modus). 

Minn deg på noe du verdsetter hver dag

I et konstant jag etter å levere og prestere er det lett å glemme å stanse opp å tenke over hva man vedsetter i hverdagen. Vi vet at det å vektlegge hva man setter pris på er god medisin mot negative tanker og å dempe stress. Sett av tid på vei hjem til å tenke over dette, og skriv det gjerne ned i et notat i mobilen. Husk at det ikke behøver være noe stort og viktig du velger deg i hverdagen. Det kan være at sønnen din ga deg en god klem, at partneren din sa noe hyggelig eller at kaffe-butikken hadde åpent selv klokken 21 den dagen du jobbet så lenge. Ta frem listen de dagene det er ekstra ille med stress og jag. 

Finn deg en samtalepartner

Selv om det er viktig å dele hvordan man opplever det på jobb i perioder med hjemmefronten og venner er det også viktig å skjerme denne delen av livet fra å fylles opp av prat og bekymringer rundt jobb. Det kan derfor være viktig å finne seg en samtalepartner utenfor den nærmeste familie eller vennekretsen. Dette kan for eksempel være en tidligere kollega eller en som har hatt liknende rolle som deg før. Med denne personen skal du kunne føle deg trygg på å kunne få utløp for frustrasjon, sjekke ut ideer og tanker og drøfte løsninger. Derfor er det viktig at personen er en du kan ha tillit til. Du kan selvsagt også finne profesjonelle samtalepartnere.

Hvorfor?

Dette er noen tips om hva som er verdt å prøve ut for å unngå at jobb-stress tar fullstendig overhånd i livet.  Det finnes andre lister på det samme som er verdt å prøve. 

Det jeg ofte spør folk jeg møter som psykolog er «hva er det som gjør at du står opp om morgenen?» Dette høres kanskje ut som et trivielt spørsmål som lett kan besvares av mange med «jeg må på jobb». Min respons på dette er da ofte; – «hva er det du vil med det»? Det skal ikke mange runder med samme spørsmål før vi raskt kommer inn i en dypere drøfting av valgene folk gjør hver dag, og om det er de valgene de synes er riktige for seg eller ikke. Da er vi nære kjernen for om stress tar overhånd eller ikke. 

Mer om dette senere. 

Konverteringsterapi er ikke hjelp og kan være skadelig

Det å forsøke å endre noens seksuelle legning gjennom terapi, sjelesorg eller andre metoder vet vi skader og bryter ned mennesker. Myndighetene bør gjøre det de kan for å hindre at dette pågår. 

Forskningen på seksualitet har etablert tydelig at homoseksualitet er en normal variasjon av seksuell orientering. Det er ikke en psykisk lidelse, det er ikke et valg. Det har eksistert i hele menneskets registrerte historie, over hele kloden, og man finner det også hos andre arter enn mennesket.

Det er oppsiktsvekkende at slike fakta må gjentas i Norge i 2019, men det er åpenbart nødvendig. Det å manipulere eller korrigere naturlig seksuell orientering kan få alvorlige konsekvenser. Resultatet av slik praksis er nettopp fare for å utvikle identitets- og selvfølelsesproblematikk, psykiske helseproblemer og psykiske lidelser. 

Unge mennesker kan være usikre på sin seksuelle legning og ønske rådgivning. Det som kalles konverteringsterapi er noe annet. I noen miljøer med en sterk vektlegging av å leve etter såkalte «tradisjonelle normer», opplever mange et press om at alle skal oppleve seg som heterofile. Det er i slike sammenhenger såkalt konverteringsterapi blir tilbudt. Dette er ikke en hjelp for den enkelte til å finne ut av sin legning, men ensidig psykologisk påvirkning i et forsøk på å endre personens seksuelle orientering.

Uetisk og uforsvarlig

Det finnes en lang og vond historie når det gjelder forsøk på å kontrollere og endre menneskers seksualitet. Psykiatrien og psykologien har også vært del av det. Heldigvis har vi beveget oss bort fra dette, og ingen psykologer kan i dag innenfor forsvarlighet eller fagetikken begrunne å drive terapi mot homofili. Likevel er det verdt å minne om at dagens diagnoseverktøy fortsatt opererte med diagnoser for fetisjisme, selv om Helsedirektoratet i Norge har sagt disse ikke skal benyttes hos oss.

Tilbudet om konverteringsterapi er en fortsettelse av en historisk tradisjon der seksualitet skulle fortrenges, behandles eller endres. I stedet for å støtte opp under naturlig legning skaper konverteringsterapi svært ofte større indre strev og indre konflikt. For mange blir disse konfliktene umulig å leve med og i ytterste fall kan det resultere i selvmord.

Utfra et psykologfaglig standpunkt mener Norsk psykologforening at konverteringsterapi må forhindres, og anses som et overgrep dersom det utføres. Overgrep kan ikke begrunnes i fri religionsutøvelse eller med ytringsfrihet. Myndighetene kan ikke sitte stille å se på en praksis som går utover liv og helse. 


Denne teksten ble først publisert på Dagens Medisin 14.november 2019

Vi må omfavne digitaliseringen

Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre folk et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp.

Stadig flere opplever mentale helseutfordringer. Avstanden mellom behov og tilbud er økende og det er urealistisk at gapet kan dekkes med penger eller personell alene. Jeg tror teknologi og digitale løsninger snart treffer psykisk helse med full kraft.

Kostnadene av mentale helseutfordringer på verdensbasis er av «Lancet Commission report on mental health» beregnet til å overstige 16 000 000 000 000 (16 trillioner) dollar innen 10 år.12 milliarder arbeidsdager går tapt hvert år på grunn av psykiske helseplager. Det er angst og depresjon som rammer flest. 

I store deler av verden er det å få møte en psykolog et privilegium de færreste får oppleve. Der det finnes psykologer er de fleste privatpraktiserende, de priser seg høyt, de jobber én til én, de benytter ikke noen form for teknologi i behandlingen, og det de bedriver inne på kontoret sitt er i liten grad etterprøvd eller transparent for samfunnet forøvrig. 

Slik gjør profesjonen i store deler av verden seg ganske irrelevant for samfunnet i møte med gapet mellom etterspørsel og tilbud om hjelp. 

Det er svært få som kan gi god hjelp. I verden er det ifølge WHO bare 0,9 psykologer og 1,3 psykiatere pr. 100 000 innbyggere. Gapet mellom behov og etterspørsel er altså enorm. Gapet mellom kostnader og bevilgninger til å løse problemet likeså. 

«Look to China»

I Kina ser man nå en respons på dette. Situasjonen der er kritisk. Bare 10 prosent av de med psykisk helseutfordringer får hjelp. Stigma rundt psykiske helseproblemer er også stort. 

Nå kan teknologi snu dette på hodet. Det finnes allerede over 100 selskaper i Kina som jobber med kunstig intelligens rettet mot helse. Flere av disse fokuserer på psykisk helse. De som jobber med dette i Kina sier bruk av digitale løsninger, virtual reality, internet of things og annen avansert teknologi vil gjøre tjenester tilgjengelig for store deler av befolkningen fordi den ikke er sted eller tidsbundet. Den kan anvendes av alle, og de kan få tilbudet levert i sitt eget hjem, i mobilen på smart-klokken eller VR-brillene. Stigma med å søke hjelp vil dermed også kunne reduseres fordi teknologi ses på som spennende, gøy og moderne. 

De teknologiske tjenestene Kina nå jobber med vil i liten grad være tradisjonell (les; vestlig) terapi, med strøm på (altså nett-terapi). Det vil være helt nye måter å bidra til at folk opplever et mer meningsfullt liv, et liv der de mestrer hverdagen, relasjonene sine, jobben sin og livet ellers. 

Kina ja, men ikke oss?

Hva har så dette med oss å gjøre kan du spørre. At de utvikler avansert teknologi for å løse Kinas gap mellom etterspørsel og tilbud betyr jo ikke at det vil endre noe her. 

Det er forståelig at man kan tenke slik. I Norge har vi en psykologdekning i helsetjenesten uten sidestykke i verden. Snart 1 pr. 500 innbyggere. De fleste psykologer jobber i den offentlige helsetjenesten, som i svært stor grad er skattefinansiert. I teorien kunne vi her i landet hatt en offentlig fastpsykolog alle sammen, om vi hadde organisert tjenestene annerledes. Og det hadde ikke kostet noen av oss mer enn i dag. 

Likevel er ikke inntrykket man får at psykologtjenester eller psykiske helsetjenester generelt er lett tilgjengelig. Folk står månedsvis i køer over hele landet for å få hjelp. Av disse er tusenvis barn. Nå rapporteres det også om kutt i tilbudene. Psykologer forteller at de må avslutte hjelp lenge før pasientene er ferdigbehandlet. Vi bruker masse unødvendig tvang og medisinerer mer og mer, selv der vi vet terapi ville vært best. Politikerne lover at ventetider skal ned. De som leverer tjenestene svarer: det klarer vi ikke! 

Imens øker kostnadene for samfunnet. Vi har passert over 100 milliarder i året. Det er mer enn kreft, hjerte- karsykdommer og lungesykdommer tilsammen. Stigma rundt psykiske helseplager er ikke mye mindre for de alvorlige lidelsene. Fortsatt er det allmenne inntrykket at folk med alvorlige psykiske lidelser er farlige, at de dreper, at de ikke kan bli friske. 

Uansvarlig å ikke ta det i bruk

Så selv med en svært god teoretisk psykologdekning, og også en teoretisk veldig bra psykiaterdekning, står Norge overfor en folkehelseutfordring av tilsynelatende ukontrollerbare dimensjoner innen psykisk helse. Det går feil vei. 

Er det så utenkelig at Kinesisk (eller annen) teknologi finner veien hit for å gjøre noe med dette? Jeg tror det bare er snakk om tid før helseministeren, og ikke minst finansministeren, ser seg om etter helt nye måter å dekke behovet for hjelp på. Hvis det finnes gode, effektive, mer bærekraftige, og over tid billigere løsninger digitalt, vil det være uansvarlig av en helse/finans/statsminister å ikke adoptere denne teknologien til en skattefinansier helsetjeneste. 

Hvis folk kan ta i bruk disse hjelpemidlene gjennom teknologi de allerede har eller lett kan skaffe seg/låne av det offentlige, vil det uten tvil bli absorbert raskt i et teknologisk-hurtigabsorberende land som Norge. Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre dem et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp. Og fremfor bare tradisjonell behandling (med strøm på) vil slike allment tilgjengelige tilbud kunne bidra til helsefremming og forebygging. Det vil spare samfunnet for store summer på sikt. 

Hva skal vi drive med da? 

Hva er så psykologenes rolle i dette (i mine øyne ganske nære) fremtidsscenarioet. Igjen kan vi se til Kina. Der er bekymringen ved digitaliseringen at det er teknologiselskapene alene, med sine ingeniører og designere, som står for utviklingen at tilbudene. Det er i stor grad profitt, ikke etikk, faglighet og personvern som styrer valgene de gjør. Løsningene kan da bli lite effektive, de kan gjøre mer skade enn gavn, og muligheten for misbruk (av blant annet data) er stort. 

Vi må som profesjon innse at denne teknologien kommer. Og den vil bli attraktiv for myndigheter verden over som ser belastningen av mentale helseproblemer tynge budsjettene sine. Private aktører vil også stå i kø for å utnytte potensialet som ligger i det de vil se på som et nærmest utømmelig marked. 

Psykologene må koble seg på denne utviklingen. Vi bør sette oss i cockpiten sammen med teknologene og designerne, og sikre at det som utvikles og implementeres er kvalitetssikret psykologfaglig. De som skal bli psykologer bør eksponeres for og samarbeide med realfags- humaniora-, livsvitenskap- og teknologifagsstudenter for å utløse potensialet i helt nye tverrfaglige samarbeid i studietiden. Sett sammen utradisjonelle tverrfaglige grupper, kast inn en samfunnsutfordring til dem og se hva som kommer ut. Jeg tror det vil avføde mange nye start-ups som vil bedre folkehelsen fremover. 

Folk flest trenger ikke terapi

Psykologene bør gå i front for utvikling av og implementering av teknologiske nyvinninger i det offentlige. Vi må komme oss ut av vår tradisjonelle forståelse av hvordan terapi skal gis og hva som skal til for å hjelpe folk med å skape et bedre liv for seg selv. På samme måte som de som kjøper enn drill ikke vil ha en drill, men et hull i veggen, oppsøker ikke folk flest oss fordi de vil ha terapi. De kommer til oss fordi de vil ha er bedre liv. Og vår tradisjonelle måte å gi dem tilgang til vår kunnskap om hvordan de kan få til dette er i stor grad gjennom terapi. Slik bør det ikke fortsette. Vi bør både bidra til at de gis tilgang til kvalitetssikrede, faglig forankrede, effektive og billigere hjelp, samt bidra til at de kan ta ibruk teknologi for helsefremming, forebygging og behandling som styrker deres opplevelse av at de kan klare seg godt uten å søke hjelp. 

Men noen trenger jo å snakke med folk?

Selvsagt vil det i overskuelig fremtid være noen som har behov for å treffe en psykolog ansikt til ansikt. Noen vil kunne ha reelt behov for terapi. Noens plager er så påtrengende og invaderende at teknologien kommer til kort. Teknologi kan bidra til å frigjøre ressurser i tjenestene nettopp til å fokusere mer på disse pasientgruppene. 

Jeg tror egentlig alle psykologer bare kunne fortsette som før uten at noen av oss på mellom-lang sikt ville bli arbeidsledige på grunn av digitalisering. Samtidig ville vi da risikere å bli mer og mer irrelevante for samfunnet. Vi ville blitt en nisjeprofesjon de velstående kunne betale dyrt for å oppsøke. Mens samfunnet forøvrig hadde absorbert teknologiske løsninger dominert av Apple, Google, IBM, Huawei, Facebook, Amazon og Microsoft.  

Jeg mener vi ikke kan tillate oss å sitte stille i møte med en slik risiko for å gjøre oss irrelevante. Vi er av samfunnet gitt en lang utdanning, rammevilkår og privilegier som kommer med et krav om at vi skal tjene samfunnet. Da kan vi ikke snu ryggen til digitaliseringen. Vi må åpne armene, åpne sinnene våres, tilgjengeliggjøre faget vårt, tre over tradisjonelle barrierer og inngå i utradisjonelle partnerskap. 

Slik lever vi opp til samfunnskontrakten vi som profesjon er del av. 

På tide å innføre nasjonale mål for livskvalitet

Hva gjør livet verdt å leve? Hva gir livskvalitet og mening? Det bør et godt samfunn ha kunnskap om for å kunne legge til rette for gode levekår for sine innbyggere.

Og da må livskvalitet kunne måles. Målesystemet finnes. Det er utviklet av våre fremste livskvalitetsforskere. Men lite tyder på at Regjeringen akter å ta det i bruk. Folkehelsemeldingen St. 19 (2018–2019) Gode liv i eit trygt samfunn, som nå er til behandling i Stortinget, fremstår fattig på ambisjoner i så måte.

Mening, mestring, trygghet

Vi har i dag gode objektive levekårsdata (økonomi, boforhold etc.) og nyttige helsedata om medisinbruk, sykehusdøgn etc. Langt mindre kunnskap har vi om egenopplevd livskvalitet, et begrep som rommer et mangfold av subjektive størrelser og som ikke nødvendigvis underslår tilværelsens skyggesider: Opplevelsen av engasjement og mening, mestring, trygghet, tilhørighet og handlefrihet i ulike befolkningsgrupper. 

Assosiasjonene til helse er åpenbare. Å være sammen med folk du liker og som liker deg, er kanskje noe av det viktigste for helsa vår, både den psykiske og fysiske. Det ligger et betydelig helsepotensial i gode sosiale relasjoner og i for eksempel å ha et arbeid vi opplever å mestre og som gir oss selvrespekt. Dette er livskvaliteter som tradisjonelle helsemål er uegnet til å si noe om. Derfor trenger vi et supplement.

Snevert helsebegrep

Stadig flere psykologer ansatt i kommunen deltar nå i lokalt folkehelsearbeid med å fremme psykisk helse. De etterlyser et bedre beslutningsgrunnlag, blant annet i form av data om befolkningens opplevde livskvalitet.

Nytteverdien er åpenbar: Våre folkevalgte, både lokalt og nasjonalt, kan ganske kjapt få oversikt over hvor ulike deler av befolkningen opplever at skoen trykker og kan iverksette politisk handling. De får nødvendig tilbakemeldinger til å kunne vurdere hvorvidt tiltak i ulike sektorer bidrar til god psykisk helse og livskvalitet, som til syvende og sist er formålet med politiske handlinger.

Vi legger utfordringen i fanget på vår nyslåtte folkehelseminister Sylvi Listhaug.  Livskvalitet dreier oppmerksomheten bort fra sykdom og et snevert helsebegrep, over på hva som gir gode, meningsfulle liv. Det bør få politisk innflytelse.


Innlegget ble første gang publisert i Dagens medisin 9.mai 2019

Arbeidet for redusert tvang bør fortsette

Psykiater Tor K. Larsen mener innsatsen for å redusere tvang i psykisk helsevern har gått for langt. Vi mener vi bare er i startfasen. Men vi trenger bedre drahjelp av helseminister Bent Høie.

Debatten om tvang i psykisk helsevern er komplisert. Den forutsetter at vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. For, ja: Det finnes helt klart situasjoner da det er nødvendig å gripe inn. Hos noen mennesker kan tapet av kontroll bli så stort at de er ute av stand til å ta vare på seg selv. Da kan tvang – uført på en minst mulig krenkende måte – være en viktig del av fellesansvaret vi har for å komme i posisjon til å hjelpe. Den muligheten har vi i dag, og vi ønsker at den fortsatt skal ligge der som et potensielt valg i situasjoner der alternativet er langt dårligere. 

I arbeidet for å redusere tvang, har vi imidlertid sett at arbeidet med kultur- og holdningsendringer ikke har vært tilstrekkelig. Derfor trenger vi bådejussen og faget. Om lovverket skulle vise seg å stå i motsetning til god helsehjelp, må vi selvsagt være åpne for endringer.I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis. 

Kan oppleves krenkende

I sin «forsvarstale» for tvang i Stavanger Aftenblad er Tor K. Larsen i liten grad opptatt av tvangens skyggesider, verken de menneskelige eller faglige. Dem begynner vi å få økende innsikt i. Både gjennom historiene til enkeltmennesker som har delt sine erfaringer med å ha vært underlagt tvang, og fra forskning: Seinest i februar i år presenterte Forandringsfabrikkens kunnskapssenter sin nye rapport «Hvis jeg var ditt barn», om barn og unges erfaringer med tvang i psykisk helsevern. Her kan vi blant annet lese om psykologiske langtidseffekter av tvang: 

  • At helsehjelpen virker mot sin hensikt.
  • At tidligere traumer forsterkes.
  • At unge pasienter mister respekt og grenser for egen kropp eller mister tillit og tro på hjelpere. 

I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis; om den faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Også psykolog Olav Nyttingnes´ doktorgradsavhandlingPatient’s Experience of Coercion in Mental Health Care gir et innblikk i pasientenes opplevelser. Han dokumenterer blant annet hvor krenkende det kan oppleves å bli tvangsbehandlet med medikamenter. 

Unndrar seg behandling

Som fagpersoner vet vi at tillit til behandler er det viktigste kriteriet for en god terapeutisk relasjon. Denne relasjonen er det største aktivumet for å kunne drive vellykket endringsarbeid sammen med pasienten. Er målet å skape tillit, vil tvang kunne være kontraproduktivt. I verste fall kan vi oppleve at pasienter unndrar seg livsviktig behandling av frykt for å bli utsatt for tvang.

Innlegget ble første gang publisert i Stavanger Aftenblad 16.mats 2019

Ser vi enden på Sisyfos?

DET HAR IKKE manglet på tilbakemeldinger fra psykologer om at arbeidsforholdene i sykehusene har blitt dårligere og går ut over pasientbehandlingen. Fra somatikken har vi hørt det samme fra legene og sykepleierne.

I kronikken Nå er det nok, i Dagens Medisin (4/2019), setter konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst ord på hvordan det føles. «Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder», skriver han.

ULIK OPPFATNING. 

Psykologforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har advart mot denne utviklingen og foreslått løsninger som vil skape endring. Men det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene.

Jeg er likevel mer optimistisk enn Grimsgaard. Rett og slett fordi en endring er helt nødvendig, slik også sykehusene har synliggjort i sitt arbeid med ny Nasjonal helse og sykehusplan.

LIVSKVALITET. 

Psykologforeningens innspill til planen har blitt positivt mottatt i Helse- og omsorgsdepartementet. I innspillene vektlegger vi:

• Pasientnær ledelse; at sykehusene må stimulere ledere som i langt større grad organiserer og blir målt på om helsetjenestene bruker tilbakemeldinger fra pasienter og behandlere.
• Vanntette skott mellom pasientmøtet og de økonomiske styringssystemene
• Behov for å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern.

Måten Helsedepartementet har tatt imot våre innspill på, gjør at vi har et godt håp om at vi vil få gjennomslag i sykehusplanen. Men selvfølgelig – en sykehusplan er bare en plan.

“Det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene ”

Når det gjelder Den gylne regel, har vi sett hvordan selv overtydelige styringssignaler fra helseminister Bent Høie har blitt ignorert og møtt med skuldertrekk og kreativ bokføring.

TIDSSKILLE. 

Personlig tror jeg at en Nasjonal helse og sykehusplan, som utvetydig understreker pasientnær ledelse og kvalitet, kan markere et tidsskille på samme måte som samhandlingsreformen. Det er rett og slett helt nødvendig nå. Planen vil bli et referansepunkt for alle oss som jobber hver dag for å skape en bedre helsetjeneste med pasienten i sentrum.

Gudene dømte Sisyfos til å rulle en stein opp på et fjell. Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det har gitt oss et uttrykk for absurd strev uten mål. Det er et dårlig referansepunkt for verdifulle sykehusansatte. Det på tide å la steinen ligge og komme seg videre.

Teksten ble første gang publisert på Dagens Medisin 6.mars 2019.