Kategoriarkiv: skole

Når skolesekken blir for tung å bære

Postet den av
Svar

Mobbing er en alvorlig risikofaktor for psykiske vansker og lidelser. Å skape gode oppvekstmiljøer der mobbekulturer ikke får fotfeste, er derfor et ansvar ingen av oss bør slippe unna.

Elevundersøkelsen for 2017 er lite oppløftende lesning. Resultatene tyder på at nær 7,8 prosent av femteklassingene blir mobbet av medelever. På det siste trinnet i videregående skole er andelen 2,3 prosent.

Det gjør vondt å lese tallene. Det gjør inntrykk å vite at mange barn gruer seg for å gå på skolen; at skolesekken er blytung å bære for mange elever.

Prisen kan bli høy for den som mobbes: På Folkehelseinstituttets nettsider kan vi lese at mobbing er et sterkt underkommunisert problem. At «…barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser». Og at«…en rekke studier viser at risikoen ofte er dobbelt så høy, eller mer enn dobbelt så høy blant de som utsettes for mobbing, enn blant de som ikke har vært mobbet.»

Kampen mot mobbing starter ofte før barna setter beina i skolegården. De sosiale erfaringene fra barnehagen tar de med seg videre, og ikke minst erfaringene med relasjon og samspill i familien. Blir barna møtt på følelsene sine, slik at de kan sortere dem, akseptere dem og eventuelt justere dem hvis det er grunnlag for det? Får de veiledning i å vise empati og fremme gode relasjoner til voksne og jevnaldrende? Hvordan snakker vi om andre, i samtaler med barna og i samtaler barna blir vitne til? Hvordan fremstår vi som voksne som gode rollemodeller for hvordan vi inngår i relasjoner med menneskene rundt oss?

Forholdet mellom lærere og elever er essensielt. Noen lærere klarer å mobilisere et gyldig «vi»; et kollektiv og en empati mellom elevene. Lærernes positive elevsyn er avgjørende, og det samme er oppmerksomheten mot positiv atferd.

Også skolens relasjoner til foreldrene er sentrale. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene, bør foreldrene bevisstgjøres på eget ansvar for å avdekke mobbing, og de bør få verktøy de kan bruke. Forebyggende mobbearbeid må ha god forankring i skolens ledelse.

I Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt for å bidra til å redusere mobbing. Psykologen har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Skolemiljøet er utpekt som hovedmål for det mobbeforebyggende arbeidet. Opplæringsloven brukes aktivt og pålegger kommunene å utarbeide en handlingsplan for et godt psykososialt miljø .  Vestby er et av flere eksempler på kommuner som jobber godt og målrettet. Men vi har åpenbart mye å gå på, slik Eleveundersøkelsen dystert dokumenterer.

Der mennesker er samlet, vil det alltid finnes grobunn for mobbing.  Vi må derfor jobbe utrettelig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og i fritiden.

Ingen barn bør få en skolesekk på ryggen som ikke er til å bære.

Første gang publisert i Dagens Medisin 22.01.18

Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Postet den av
Svar

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.

Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17

Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp

Postet den av
Svar

Du blir ikke ufør samme dag NAV vedtar at du skal få uføretrygd. Ufør kan du bli allerede i barneskolen. Har du høyt fravær over tid, er du i høyrisikogruppen.

Det finnes mange som Anniken, 15-åringen som VG Helg skrev om . Som av ulike årsaker har levd på vippen til å droppe ut av skolen med risikoen det innebærer for store personlige belastninger senere i livet i form av helseproblemer, arbeidsledighet og utenforskap.

Det kan være mange grunner til at elever er borte fra skolen. Kanskje de blir mobbet, kanskje de strever faglig. Eller kanskje de må være hjemme for å passe på en mamma eller pappa som har det vanskelig fysisk eller psykisk.

Uansett: Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp. For mange begynner det allerede på barnetrinnet. Med «vondt i magen» og andre «gode» grunner til man ikke vil gå på skolen i dag heller. Tegnene kan manifestere seg tidlig. For å kunne hindre skjevutvikling, må vi få på plass systemer som fanger dem opp.  Hjelpetjeneste tilpasset barn og unge

1 ) Sørg for en hjelpetjeneste tilpasset barn og unge. Hjelperne må ut av kontorene og inn i skolen. Der må de jobbe gjennom lærere og annet personell som daglig er sammen med de unge.

Nesten åtte av ti lærere har i løpet av de siste tre årene hatt elever med psykiske vansker, elever som de mente trengte hjelp. Men lærerne synes ikke de har tilstrekkelig kompetanse til å tilrettelegge for disse elevene, og en stor andel opplever at de mangler tid og ressurser. De er redde for å gjøre noe galt. Mange gjør derfor ingen ting. Det er høyst forståelig, og desto viktigere er det at lærerne får bistand.

I dag er det for stor avstand mellom hjelpetjenestene og de som ser barna og ungdommen. Denne avstanden må minskes. Elevene selv må med. Hvis ikke ungdommen, foreldre, lærere, skolens ledelse og andre hjelpere lager en felles plan for hvordan skolefraværet skal løses, så kommer de aldri i mål.

Dette er ikke sykeliggjøring av normalitet. Dette er smarte intervensjoner for å hjelpe folk til å kunne fungere i dagliglivet som selvstendige, selvhjulpne menneske slik vi alle ønsker.

2) Gjør psykisk helse til tema i skolen. Hvilke rammebetingelser må være på plass for et godt sosialt skolemiljø. Hva er betingelsene for en mobbefri skole? Kort sagt, hvordan kan skolen bidra til å fremme god psykisk helse og sørge for at alle har lyst til å gå på skolen?

Dette er temaer som bør få en tydeligere plass på lærerværelsene. Et godt kvalifisert hjelpeapparat som jobber utadrettet kan bidra med kunnskap om hvordan vi kan lage gode, inkluderende oppvekstmiljøer, enten det skjer i barnehager, skoler eller på fritidsarenaene – alle helt avgjørende møtepunkter for barn og unges trivsel og opplevelse av å bli inkludert.

Høy kompetanse i hjelpeapparatet kan bidra inn i skolen for å bygge en grunnmur for at unge bedre skal kunne forstå seg selv og sine relasjoner til andre. Tenk deg en «gymtime» for våre mentale funksjoner. En time der du lærer å forstå hvordan følelser, tanker og atferd henger sammen og inngår i et evig samspill med omgivelsene.

Ikke alle følelsene våre forteller oss sannheten om hvem vi er. Skal vi klare å være hyggelige mot andre, må vi begynne med å være hyggelige mot oss selv. Kanskje er det viktig informasjon vi overser i alt følelsesrotet? Se også: Den viktige åpenheten om psykisk helse Trivsel og trygghet i klasserommet

3) Mål skolen på hvor gode de er til å redusere fravær. Mål dem på hvor flinke de er til å redusere mobbing og skape trivsel. Uten så grunnleggende ting som trivsel og trygghet i klasserommet, i skolegården og med oss selv, blir det sparsomt med lyst til læring og tilstedeværelse. Og om vi lærer noe, vil være avgjørende for om skolen blir et sted for mestringsopplevelser, eller en serie med sviende nederlag som gjør at vi skygger unna ved første og beste anledning.

For at skolen skal bli klar over disse mekanismene, må de integreres i et mål for hvor god den enkelte skolen motivere eleven til skolenærvær. Se også: Barn og unge får ikke behandlingen de har krav på i psykiatrien Prisen kan være høy for å la være, ikke bare for den enkelte som faller fra. Den er skyhøy også for fellesskapet. Frafallsrapporten 2015 fra Kunnskapssenter for utdanning har beregnet de samfunnsmessige kostnadene ved å droppe ut av videregående til omtrent fem milliarder kroner for hvert årskull. Det er kostnader som følge av blant annet utestengelse fra arbeidslivet og helsemessige problemer senere i livet. Besparelsene ved å sette inn effektive mottiltak tidlig, vil derfor være betydelige:

Ifølge Kunnskapssenteret mellom fem og ni milliarder kroner hvert år hvis andelen av dem som gjennomfører videregående med bestått, øker med 10 prosentpoeng. Visste du?: Stadig flere unge legges inn med stress-symptomer Kommer barn og unge seg helskinnet gjennom skolen og får en trygg fot innenfor arbeidslivet, forrenter effekten seg i den forstand at de kan bygge en trygg fremtid for sine barn igjen.

Derfor er det et varsku til våre myndigheter når helsedirektøren går ut og påpeker at Norge har det største frafallet i videregående skole i Nord-Europa.

Så, kjære folkevalgte: Dere har åpenbart en jobb å gjøre. Man blir ikke automatisk ufør av ikke å fullføre 12 års skolegang. Men å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre sammen.

Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Og det er grunnlaget for at samfunnet skal kunne løse sine oppgaver best mulig.

Denne teksten sto på trykk i VG 13.05.2017