Ser vi enden på Sisyfos?

DET HAR IKKE manglet på tilbakemeldinger fra psykologer om at arbeidsforholdene i sykehusene har blitt dårligere og går ut over pasientbehandlingen. Fra somatikken har vi hørt det samme fra legene og sykepleierne.

I kronikken Nå er det nok, i Dagens Medisin (4/2019), setter konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst ord på hvordan det føles. «Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder», skriver han.

ULIK OPPFATNING. 

Psykologforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har advart mot denne utviklingen og foreslått løsninger som vil skape endring. Men det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene.

Jeg er likevel mer optimistisk enn Grimsgaard. Rett og slett fordi en endring er helt nødvendig, slik også sykehusene har synliggjort i sitt arbeid med ny Nasjonal helse og sykehusplan.

LIVSKVALITET. 

Psykologforeningens innspill til planen har blitt positivt mottatt i Helse- og omsorgsdepartementet. I innspillene vektlegger vi:

• Pasientnær ledelse; at sykehusene må stimulere ledere som i langt større grad organiserer og blir målt på om helsetjenestene bruker tilbakemeldinger fra pasienter og behandlere.
• Vanntette skott mellom pasientmøtet og de økonomiske styringssystemene
• Behov for å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern.

Måten Helsedepartementet har tatt imot våre innspill på, gjør at vi har et godt håp om at vi vil få gjennomslag i sykehusplanen. Men selvfølgelig – en sykehusplan er bare en plan.

“Det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene ”

Når det gjelder Den gylne regel, har vi sett hvordan selv overtydelige styringssignaler fra helseminister Bent Høie har blitt ignorert og møtt med skuldertrekk og kreativ bokføring.

TIDSSKILLE. 

Personlig tror jeg at en Nasjonal helse og sykehusplan, som utvetydig understreker pasientnær ledelse og kvalitet, kan markere et tidsskille på samme måte som samhandlingsreformen. Det er rett og slett helt nødvendig nå. Planen vil bli et referansepunkt for alle oss som jobber hver dag for å skape en bedre helsetjeneste med pasienten i sentrum.

Gudene dømte Sisyfos til å rulle en stein opp på et fjell. Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det har gitt oss et uttrykk for absurd strev uten mål. Det er et dårlig referansepunkt for verdifulle sykehusansatte. Det på tide å la steinen ligge og komme seg videre.

Teksten ble første gang publisert på Dagens Medisin 6.mars 2019.

Tre nye år

Det er mulig å skape gode tjenester til befolkningen. Med pasienten i sentrum, fremfor økonomi og byråkratriske styringssystemer. Det å påvirke en slik utvikling og jobbe for langsiktige politiske endringer er noe jeg kan. Derfor ønsker jeg å stille meg til disposisjon for tre nye år som president i Psykologforeningen. 

Kort fortalt er min sjekkliste for påvirkningsarbeidet de neste tre årene oppsummert:

  • En lederreform i sykehusene – ledelse er kjernen til at godt fag kan utøves og pasientenes behov står i sentrum.
  • Et vanntett skott mellom pasientene/de som jobber med pasientene og det økonomiske styrinsstsyemet.
  • Et finansisringssystem for sykehusene som vektlegger kvalitet og skaper incentiver for å jobbe ut fra pasientens behov.
  • En kvalitets(måls)reform i sykehusene – der vi gir den hjelpen som når de målene pasientene selv har definert, sikrer den livskvaliteten de ønsker, og måler suksess i behandlig ut fra det.
  • En realisering av den gylne regel – ikke bare på ventetid, men på ressuser og reell vekst.
  • Bygge bro mellom psyke og soma – løfte helsepsykologi som kjerneoppgave i sykehusne, og få på plass god somatisk helsehjelp for de med alvorlige psykiske helseplager.
  • En tverrfaglig lavterskeltjeneste i kommunene – med en dør inn til tilbudene, og fjerning av siloer og henvisningssystemer.
  • Mulighet for tverrfaglig rådgiving og veilednig en telefon unna for alle som jobber med barn og unge i barnehager, skole og på fritidsarenaer.
  • Bidra til at vi som profesjon kan utnytte potensialet i den 4. industrielle revolusjon og drive innovasjon i tjenestene, utvide hvordan vi leverer vår kopetanse til samfunnet og forblir relevant i løsningen av samfunnets store utfordringer.

Digitalisering

I tillegg til dette er det et mål for meg at Psykologforeningen skal starte arbeidet med å gå fra å være nærmest helt analog til å bli digital. Og vi må tilpasse oss til fremtidens mye mer diferensierte arbeidsmarked.

Utdanningen

Ser man på utdanningsinstitusjoner rundt i verden i dag så er de på full fart inn i en digitaliseringsrevolusjon. Et eksempel er Harvard universitetet som nå har flere studenter på online plattformen sin enn de har hatt på campus på Harvard gjennom hele universitetets historie. Du kan sitte hjemme å ta en mastergrad, uten noen gang å være på Harvard fysisk.

Psykologforeningen er ikke Harvard. Og vi har ikke ressurser til mange-millioners investeringer til full-diagiatlisering. Jeg mener likevel vi må ta lærdom av det som skjer i utdanningssektoren, og tilpasse oss til en fremtid der vi også tilbyr digitale løsninger, der det er hensiktsmessig, for alle som tar utdanninger vi har ansvar for.

Fagforeningen

For de fleste psykologer er Psykologforeningen som fagforening svært viktig. Vi gir støtte når det butter på jobb, i konflikter, med lønn og arbeidsvilkår generelt.

Forhandlingsstrategien og lønns- og arbeidspolitikken til Psykologforeningen har vært en sukssess, og jeg mener hovedlinjene må videreføres. Kollektive lokale forhandlinger setter kompetanse i fokus.

Samtidig må vi også som fagforening fornye oss. De nær 4-5000 psykologene som skal utdannes i tiden 2020-2030, som i dag ikke engang er ferdig med videregående, møter et arbeidsliv som er i endring.

I større grad vil folk (kunne) velge å jobbe i prosjektbaserte jobber, ha kombinasjoner av deltidsstillinger, ta noen private oppdrag, jobbe delvis via plattformtilbud, ha privat praksis, og kanskje en fast ansettelse i perioder.

Vi må kunne være fagforening også for de som velger en slik arbeidshverdag. Og vi må få på plass en strategi for å sikre disse som medlemmer.

Ta kontakt

Jeg vil skrive mer om punktene i sjekklisten min i blogger fremover. Er det noe du lurer på eller har innspill til når det gjelder hva som er viktig de neste årene så ta kontakt med meg. Har du innspill til hva du vil jeg skal skrive mer om her hører jeg også gjerne fra deg.

Ingen garanti mot selvmord

Vi kan aldri garantere at en pasient som forsøker å ta sitt eget liv, ikke vil lykkes. Men, vi som jobber i psykisk helsevern vil gjøre det vi kan for å hjelpe.

Få ting er mer tragisk enn når mennesker velger å ta sitt eget liv. Ikke minst for dem som sitter igjen med tapet, skyldfølelsen og de gnagende spørsmålene om hva som kunne ha vært gjort annerledes for å forhindre katastrofen.

Høye krav

Tragedien får en ekstra dimensjon når den som har gått bort, har vært innlagt i psykisk helsevern, slik vi de siste dagene har fått en påminnelse om gjennom NRKs reportasjeserie. For vi har gode grunner til å stille høye krav til hvordan vi tar vare på de mest sårbare i helsevesenet vårt. 

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Lovverket pålegger oss å forsøke å redde liv og å yte forsvarlig helsehjelp. Det er likevel grenser for hva vi kan gjøre for å hindre at folk tar sitt eget liv. Grunnene er flere: Årsakene til selvmord kan være mange, og de kan inngå i et komplekst samspill som gjør at én årsak kan være vanskelig å skille fra en annen.

Det finnes ingen enkle forklaringer, verken i nasjonal eller internasjonal forskning, på hvorfor noen velger å ta seg selv av dage.

«Falsk alarm»

Det vi vet, er at langt de fleste som tar livet av seg, har varslet det på forhånd. Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

Selvmord blir dermed uhyre vanskelig å forutsi. Det ble framholdt senest under Den norske psykologikongressen i september da den Oxford-baserte selvmordsforskeren Bergljot Gjelsvik oppsummerte 50 års forskning ved å slå fast at «prediksjon av selvmord er omtrent på sjansenivå

Det gjør at vi som er fagfolk i psykisk helsevern, har begrenset mulighet for å hindre folk i å avslutte livet på egen hånd.

Mer tvang?

Hvorfor unnlater vi da å bruke mer tvang?

Tvang er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv,og det har lenge vært et tverrpolitisk ønske om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. For mange pårørende vil det forståelig nok være motsatt. I kampen for å redde våre kjæres liv er vi villig til å strekke oss til det ytterste og ta i bruk de metoder vi har til disposisjon. 

De fleste som tar livet av seg har varslet det på forhånd.

Hvis svaret er «tvang» hver gang vi møter en pasient som uttrykker selvmordsplaner, vil sannsynligheten være stor for at vi kolliderer med prinsipper for god behandling.

Slik behandling vil som regel innebære at pasienten etter hvert får bedre kontroll over selvmordstruende impulser eller planer og gradvis tilbakeføres ansvaret for eget liv.

Og det er ikke stimulerende, verken for autonomien eller menneskeverdet, å bli fotfulgt 24 timer i døgnet, dusje under oppsyn og gå med buksa på knærne fordi du er fratatt beltet av frykt for at du skal bruke det for å ta ditt eget liv.

Selvmordsfare som generelt grunnlag for tvangsinnleggelse, kan dessuten kunne føre til at det oppstår en fryktkultur i behandlingsapparatet, der man bruker tvangsinnleggelser for å være på «den sikre siden», eller ikke tør å ta imot pasienter til behandling av frykt for å miste dem.

Livstruende tilstander

I psykisk helsevern jobber vi med potensielt livstruende tilstander, hver dag. Det går likevel en grense for hvor sterkt vi kan gripe inn overfor et menneske, selv om hensikten er den aller beste. 

Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

For å være på den sikre siden, måtte vi ha iverksatt svært omfattende tvangs- og kontrolltiltak overfor alle som hadde gitt tydelige varsler om selvmord. Resultatet ville ha blitt mer feilaktig tvangsbruk i de tilfellene hvor selvmordsvarslet ikke ville ende i selvmord.

Vi ville ha fått samfunnsutvikling de færreste av oss ville ha omfavnet, på samme måte som de færreste av oss ville ha akseptert ubegrenset overvåkning for å forhindre ethvert terrorangrep.

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Vi skal endre dårlig praksis, påtalelov- og regelbrudd, og vi skal gå i rette med institusjoner og ledere som ikke evner å lære av sine feil.

Vi skal diskutere hvilke behandlingsmetoder som virker og utvikle nye og bedre tiltak.

Men det vil alltid gå en grense for hva vi kan få til: Vi kan aldri garantere at mennesker ikke lykkes, om de forsøker å ta ditt eget liv.

Teksten ble første gang publisert på ytring.no 24. november 2019