Store forventninger

Norsk psykologforening gratulerer regjerings- og støttepartiene med fornyet tillit. For oss som er opptatt av psykisk helse, er forventningene naturlig nok store til hva det nye flertallet skal levere de neste årene. Både Venstre, KrF og Høyre har partiprogrammer proppfulle av gode forslag til satsinger på psykisk helse. Rett før valget presenterte helseministeren Mestre hele livet, en langsiktig strategi for feltet. På flankene hadde han FrP, KrF og Venstre. Strategien ble ledsaget av løfterfra alle fire om en økonomisk forpliktende og helhetlig opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Nå regner vi med at løftene manifesterer seg i konkret politikk.

Folkehelse

Tiden er inne for en bred satsing på folkehelsetiltak, tidlig hjelp og lavterskeltilbud innen psykisk helse. For livsmestring i skolen, tverrfaglig skolehelsetjeneste, vekst i antall tverrfaglige team i kommunen med én dør inn, og med kompetanse til å gi råd og veiledning til barnehager, skoler og fritidsarenaer. Vi ser også fram til at lovfestingen av psykologer i kommunen sikres økonomisk og organisatorisk levedyktighet etter 2020.

I Psykologforeningen er vi opptatt av at det nå kommer konkrete tiltak på plass for at de psykiske helsetjenestene skal bli bedre. Vi er opptatt av tjenesteutviklingen og rammevilkårene både i kommunene og på sykehusene til beste for befolkningen.

Finansiering

I den nye stortingsperioden holder det ikke lenger bare å vise til en «gyllen regel» og overlate til sykehusene å holde på for seg selv. Som styringssignal har «den gylne regel» hatt liten effekt på sykehusenes reelle prioriteringer. Vi anbefaler at regjeringen selv tar regi for å øke tilbudet til befolkningen. Da må de blant annet sikre et finansieringssystem som bygger opp under visjonen om «pasientens helsetjeneste», og det må satses på moderne kunnskapsledelse. 

Da innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført i forrige stortingsperiode, var det blant annet for at det skulle bli mer lønnsomt for sykehusene å prioritere psykisk helse. Vi advarte mot risikoen for vridningseffekter. Mot at sykehusene med ISF ville bli mer opptatt av lønnsomhet enn det som er best for pasientene. Dessverre vi fikk rett: Vi får nå stadig flere rapporter fra våre medlemmer om at hensynet til inntjening trumfer faglige vurderingene av hva som er god behandling.

Helsetjenestene må selvsagt kunne dokumentere hvordan statens penger brukes, og etterstrebe å få mest mulig ut av dem. Men det blir en avsporing på vei mot «pasientens helsetjeneste» om sykehusene først og fremst styres av en inntjeningslogikk der kjappe og mange konsultasjoner blir viktigste måleenhet, i stedet for best mulig hjelp. Vi vil derfor be det nye flertallet på Stortinget om en ny finansieringsmodell for sykehusene. Vi trenger et et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt!

Ledelse

Sykehusene er blant de største arbeidsplassene i Norge. De har komplekse strukturer, forvalter kunnskapen til høyt kompetente ansatte og skal betjene mennesker i sårbare situasjoner. Å være leder innenfor en slik ramme krever langt mer enn profesjonell spisskompetanse. Psykologforeningen ønsker seg en stortingsperiode hvor det sikres at sykehusene rekrutterer gode, moderne ledere både på toppen og i nærheten pasientene, og der det gis rom for systematiske videreutdanning.

God ledelse bidrar til å utvikle sykehusene til kunnskapsvirksomheter der de som jobber på gulvet, gis tillit og autonomi til å gjøre fornuftige valg sammen med pasientene. Det vil bringe oss mange skritt nærmere pasientens helsetjeneste, hvor pasientens egne vurderinger og tilbakemeldinger, faget og fagpersonens vurderinger danner utgangspunkt for veivalg i behandlingen.

Alle pasienter som skal hjelpes i psykisk helsevern, må gis en forløpsgaranti. De skal kunne være trygge på at de følges av en spesialist i hele forløpet, får en god utredning og får være med på å definere egne mål for behandlingen. Innholdet i forløpet må utvikles i et samarbeid mellom pasient og fagperson, og gi mulighet for å kunne velge mellom ulike, men like virksommebehandlingsmetoder. Behandlingstilbudet bør kontinuerlig evalueres opp mot målet om at behandlingen skal oppleves som hjelpsom og nyttig.

Det er i samarbeidsrelasjonen mellom behandler og pasient de viktigste helsereformene bør skje i neste periode.


Denne teksten ble første gang publisert i Dagens Medisin Nett 14.09.17

Gi meg en politiker som tar barnefattigdom på alvor!

Jeg leder en profesjonsorganisasjon med over 9000 medlemmer. Vi jobber mange steder, først og fremst på sykehus og ute i lokalmiljøene der folk lever sine liv. Sammen med en rekke andre dyktige faggrupper utgjør vi daglig en forskjell for folks psykiske helse.

Men det finnes grenser for hva vi kan få til.

Innsatsen for å forebygge psykisk lidelser krever grep langt utover det helseprofesjonene er i stand til å ta alene.

Andelen tredoblet

Hvert tiende barn i Norge lever i relativ fattigdom. Andelen er tredoblet i løpet av de siste 14 årene.

Et slående eksempel fikk vi 30. juni i Aftenposten, da en anonym enslig mor fortalte sin historie «Det blir ikke ferie i år heller». At hun ikke er alene, fremgår av Barne-, ungdoms og familiedirektoratets oppvekstrapport for 2017.

Resultatene av utenforskap

Rapporten blir ekstra dyster lesning når vi vet at fattigdom er en av faktorene som sterkest predikerer psykiske helseproblemer.

Som profesjonsutøvere ser vi daglig resultatene av utenforskapet.

For barn og unge er prisen særlig høy: Mindreverdsfølelse, det å skjemmes over hvem du er og hva du kommer fra, er oppskriften på lav selvfølelse og gir grobunn for psykiske vansker.

Det kan være en stor mental belastning over tid å være den som velger å la være å gå i bursdag gang etter gang fordi mammas konto ikke kan bære en presang, eller aldri har noen ferieopplevelser å fortelle om ved skolestart.

Sosial utjevning som mål

Som psykologer vet vi mer enn de fleste om hvilken betydning kontekstuelle faktorer kan ha for livskvalitet.

Psykiske lidelser oppstår ikke i et vakuum.

Økte forskjeller påvirker både samfunnet, måten vi tenker på og ikke minst barn og unges egen fremtidstro.

«Ulikhetens pris», for å låne tittelen til den innflytelsesrike boken til de britiske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett, er større sosiale utgifter, mer vold, kriminalitet og utenforskap.

Derfor har vi i Psykologforeningen gjort «forebygging for barn og unge» til vårt politiske hovedsatsingsområde og sosial utjevning til et overordnet mål.

Viljen til å ta barnefattigdom på alvor

Og derfor denne appellen i et land som sakte sklir inn i feriemodus: Den mest høylytte delen av valgkampen gjenstår, og jeg har stor respekt for den politiske utfordringen det må være for Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre sentrale folkevalgte å prioritere mellom vellet av viktige saker som fortjener oppmerksomhet.

Ett tema vil være avgjørende for min personlige stemme: Viljen til å gi barn og unges oppvekstvilkår oppmerksomhet. Viljen til å ta barnefattigdom på alvor.


Denne teksten sto første gang på trykk i aftenposten.no 04.07.17

Prat foran piller

Tre av fire sier de vil ha samtalebehandling når de sliter psykisk, ikke medisiner. Unge trenger et alternativ til lykkepiller fra fastlegen.

Det er samtaleterapi, ikke medisiner, barn og unge trenger når de har psykiske plager. Likevel bruker unge i Norge piller mot depresjon som aldri før. Det er for lett å ty til piller når de sliter.

Piller er ikke nok

Når tenåringene Kari og Silje tror alle andre er mye mer verdt enn dem; kulere, penere, mer gøyale, og bli borte fra skolen fordi de er redde for ikke å strekke til.

Når de er lei seg fordi foreldrene sliter og kanskje krangler.

Når de ikke får sove fordi de negative tankene aldri slutter å gnage og finner næring i fraværet av «likes» på sosiale medier.

Da bør de ikke avskrives med en resept på et legekontor.

Det er faktisk ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale, og de er dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

I dag offentliggjøres resultatene av Helsepolitisk barometer for 2017. Barometeret som TNS Gallup står bak, er en årviss beskrivelse av hvilke helsepolitiske oppgaver og prioriteringer folk mener myndighetene bør ta tak i. Og få beskjeder er mer entydige enn den som handler om hva barn og unge har behov for når de får psykiske helseplager: Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Sykeliggjøring

Oppfatningen står i skarp kontrast til den faktiske utviklingen. Andelen 17 år gamle jenter som hentet ut resept på antidepressiva er fordoblet siden 2006.

Det er en praksis som kolliderer med klare anbefalinger og retningslinjer fra Helsedirektoratet. Retningslinjene er tydelige på at medisiner ikke skal være førstevalget i behandling av depresjon. Medisiner skal heller ikke benyttes alene, men sammen med samtaler.

Når Silje og Kari sliter, er det altså ikke først og fremst medikamenter de bør få. Likevel er det ikke uvanlig med fortellinger om unge mennesker som går måned etter måned på lykkepiller. Dette er den reelle sykeliggjøringen av hva unge mennesker, ikke minst jenter, går og baler med av dagligdagse «normale» utfordringer.

Det haster med å bygge opp lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor.

Det «unormale» er normalt

På et legekontor der tid er et knapphetsgode, er det ikke ulogisk at tidkrevende samtaleterapi kan bli skrotet til fordel for piller. Men piller er lite egnet til å gjøre noe med de grunnleggende problemene.

Derfor haster det med å bygge opp gode alternativer i form av lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor. Der unge mennesker kan møtes av noen som kan hjelpe dem med å sortere tanker og følelser. Som kan hjelpe dem med å forstå at de kanskje ikke så unormale som de tror.

At det faktisk er ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale og hva andre tenker om dem, og at de dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

Usynlige tjenester

Det er tverrpolitiske enighet om at det lokale tilbudet til dem som sliter psykisk, er for dårlig. 24. juni fyller lov om kommunale helse- og omsorgstjenester seks år. Loven gir kommunene eksplisitt ansvar for å tilby befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp.

Likevel viser Helsepolitisk barometer at bare 13 prosent av oss opplever å ha god tilgang på psykiske helsetjenester i kommunen vi bor i. Tallet har stått dønn stille siden i fjor. Det gir grunn til bekymring.

For når bare én av ti vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, risikerer vi at folk som trenger det, ikke får nødvendig helsehjelp.

Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Gladmeldingen er at tidlig inngripen kan ha god effekt. I en årrekke har Akershus-kommunen Lørenskog bygget kompetanse på psykisk helse-feltet. Og de har jobbet aktivt for å spre kompetansen til dem som har ansvar for barn og unge til daglig; foreldre, barnehageansatte og lærere.

Det har gitt positive resultater i den andre enden; i spesialisthelsetjenesten i form av færre henvisninger fra Lørenskog enn folketallet skulle tilsi, sammenliknet med andre Akershus-kommuner.

Høyt press

Behandlerne i spesialisthelsetjenesten opplever ofte stort press fordi mange trenger hjelp. Dermed kan det bli det mindre tid til hver enkelt pasient. Med kunnskapsbaserte kommunale lavterskeltilbud kan vi oppnå minst to gode ting: Pasienter får tidlig hjelp der de bor og unngår å bli sykere.

Spesialisthelsetjenesten får frigjort tid til de mer alvorlige tilfellene; de som trenger mer omfattende behandling.

Lørenskog er ikke enestående: Fjell i Hordaland har bygget opp et apparat for å ivareta den psykiske helsen i alle aldersgrupper. Resultatet er færre barn som opplever alvorlig omsorgssvikt, mer sammenhengende behandlingskjeder, flere tiltak med røtter i forsking.

I Stange i Hedmark er det Stangehjelpa som gjelder. «Alle» kjenner til den, og du trenger ikke henvisning. De fleste som tar kontakt rapporterer at de får det bedre.

Det er for lett å ty til piller når unge sliter.

I 2015 forpliktet regjering og storting seg til å lovfeste psykologkompetanse i alle kommuner fra 2020. Lovfestingen skjer etter flere år med stimuleringstilskudd for å få kommunene til å heve kompetansen ved å ansette psykologer.

Norsk helsepolitiske barometer viser at det haster med å gjøre psykiske helsetjenester synlige og tilgjengelige der folk bor.

Å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Det er i et slikt perspektiv vi må se satsingen på barns og unges psykiske helse i kommunen der vi bor.


Denne teksten sto først på trykk i NRK Ytring 28.3.2017

Psykisk helse? Kjør debatt!

Jeg utfordrer våre folkevalgte til å sørge for at psykisk helse blir satt på dagsordenen i valgkampdekningen for 2017.

VI SOM ER opptatt av psykisk helse, har allerede registrert at de store partiene kappes om å snakke om barn og unges psykiske helse. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik meldte allerede i høst at temaet inngikk i partiets topp tre-liste over viktige valgkampsaker. I starten av januar kom omtrent samme beskjed fra statsminister Erna Solberg. Fra før er det tverrpolitisk enighet om en tverrsektoriell opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Det skulle altså ligge til rette for en jubelsesong for psykisk helse etter neste valg, uansett valgvinner.

Men det er ikke sikkert at psykisk helse vil bli en het sak i valgkampen av den grunn. Erfaringsmessig tar sykehusorganisering, lokalisering og prioritering i spesialisthelsetjenesten plassen i helsedebattene. Jeg utfordrer herved våre folkevalgte til å sørge for at årets valgkamp blir annerledes.

Hvordan vil dere lage systemer som gjør at det ikke er postnummeret som avgjør kvaliteten på tilbudet?

Mener dere for alvor at psykisk helse for barn og unge er viktig, så sørg for å melde det inn som tema til redaksjonene som nå planlegger valgkampdekningen for 2017. Krev at psykisk helse blir satt på dagsordenen i debatter og temasendinger!

Her er spørsmålene vi gjerne vil ha svar på:

  1. Hvordan vil dere sørge for at kommunene skal kunne innfri kravene i folkehelseloven og kommunehelseloven; kravene om helsefremming, forebygging, utredning, lavterskeltilbud, behandling, habilitering og rehabilitering? Hvordan vil dere lage systemer som gjør at det ikke er postnummeret som avgjør kvaliteten på tilbudet? Hvordan vil dere sikre kommunale tverrfaglige team, med leger, psykologer, fysioterapeuter, sykepleiere, sosionomer og andre profesjoner? Der faggruppene ikke lenger sitter i hver sin silo, men jobber sammen om et helhetlig tilbud. Kort sagt: Hvordan vil dere sørge for at jeg får én dør inn, uansett om jeg trenger hjelp av sosionom, lege eller psykolog?
  2. Hvordan vil dere sørge for at alle som henvises til spesialist, møtes av en spesialist? At uansett om du bor i Alta eller Arendal, så skal du som pasient kunne forvente et forutsigbart behandlingsforløp med utgangspunkt i samvalg, basert på anerkjente behandlingsmetoder. Behandlingen skal kunne justeres underveis basert på pasientens tilbakemeldinger, og du garanteres nødvendig oppfølging når behandlingen i spesialisthelsetjenesten avsluttes. For å få dette på plass, holder det ikke å vise til en «gyllen regel», og så la foretakene styre selv. Politiske grep må tas for å få på plass slike garantier. Vi vil gjerne høre fra hvert enkelt parti hvordan de skal sikre dette i kommende stortingsperiode.
  3. Vi former vår fremtid i skolen, på godt og vondt. Noen lærer seg destruktive mestringsstrategier fordi de har blitt mobbet. Mobbing henger sammen med psykiske lidelser og drop-out. Omfanget er mye større enn vi har trodd. Mange skoler redefinerer mobbing for å slippe å håndtere problemet på en ordentlig måte. Noen skoler mener mobbeprogrammer er for tidkrevende. Jeg vil gjerne se partier som tør å ta denne problematikken på alvor. Som programfester at vi for første gang skal få på plass landsomfattende forebyggende tiltak mot mobbing, på samme måte som vi har mot røyking, mot alkohol, mot diabetes og andre livsstilssykdommer. Og jeg vil gjerne høre fra partiene hvordan de vil gi psykisk helse en like selvsagt plass i skolen som kroppsøving. Fortell oss hvordan fremtidens unge skal lære om tanker, følelser og atferd.
  4. Psykiske helseplager er en av de viktigste grunnene til at unge arbeidstakere sykmeldes og faller ut av arbeidslivet. Mange opplyser at de aldri har fått ordentlig hjelp før båndet til arbeidslivet ble brutt. For de fleste med psykiske helseplager er ikke sykmelding svaret. Snarere tvert om. Mange ville hatt god behandlingseffekt av å kunne fortsette å være i jobb mens de fikk hjelp. Jeg vil gjerne høre fra de politiske partiene hva de vil gjøre for å sikre at de tusenvis av unge som hvert år faller ut av arbeidslivet på grunn av psykiske helseplager, klarer å holde seg der. Og ikke minst, hva de vil gjøre for å få inn igjen de som står utenfor. Hvilke grep vil dere ta?

Når vi henvender oss til mediene for å stimulere til politisk debatt om psykisk helse, møtes vi ofte med at «det er så lite å debattere, for alle er så enige». Men tar de for seg denne listen på bare fire punkter, tror jeg det er nok konfliktstoff mellom hovedaktørene i det politiske landskapet til å fylle noen minutter i en helsedebatt.

Skulle de likevel gå tomme, kan de spørre partiene hva de vil gjøre for å redusere tvangsbruk og sørge for reelle valgmuligheter for de som ønsker medikamentfri behandling, og hva de vil gjøre for å forebygge at folk med alvorlige psykiske lidelser lever 20 år kortere enn den øvrige befolkningen på grunna av somatiske sykdommer med stort potensial for forebygging.

Jeg er overbevist om at psykisk helse inneholder juice nok til flere debatter i valgkampen. Så får vi vente å se om de store mediene – og ikke minst partiene selv – tør ta debattene, fremfor å søke til de trygge talepunktene om helse vi alltid hører.


Dette innlegget sto første gang på trykk i Tidsskrift for Norsk psykologforening Vol 54, nummer 2, 2017