Jobber du i en organisasjon som har som mål å påvirke hvordan regjeringen skal prioritere i perioden 2021-2025? Da har du hastverk dersom du ikke allerede er godt i gang med arbeidet.
Selv har jeg jobbet i veldig mange år med politisk påvirkning, og jobber nå blant annet med å gi råd om det samme. Da jeg var leder i Psykologforeningen fikk jeg en gang en e-post fra et konsulentselskap som tilbydde seg å hjelpe oss med å oppnå gjennomslag hos politikerne før et stortingsvalg. E-posten kom omtrent samtidig med at Erna Solberg skulle gå på talerstolen på Høyres landsmøte samme året som valget. Jeg sendte dem et svar der jeg sa at de måtte vite at de var over ett år for sent ute for å kunne være til så mye hjelp.
Start tidlig
Grunnlaget for politisk gjennomslag i påvirkningsarbeid bør ideelt sett starte i god tid før de ulike partiene starter sine programprosesser. Før stortingsvalget 2021 begynte partiene med dette i januar/februar i år. For å sikre forankring av hva en demokratisk medlemsorganisasjon skal prioriterer i påvirkningsarbeidet i 2021-2025 burde prosessen hos dere ha startet allerede i siste halvår av 2019. Sånn er det nok dessverre ikke hos de fleste.
Er da alt håp ute for de neste fire årene. Nei det er det ikke. Men det er på tide å rive seg ut av sommer-dvalen og komme seg i gang. Den sikreste måten å få saken din på agendaen i neste periode er at saken din ender opp med et avsnitt i et partiprogram.
Les programmer
Dersom din organisasjon allerede har prioritert hvilke mål de skal ha fremover er du heldig. Da er det neste skrittet på veien å laste ned alle de eksisterende partiprogrammene og begynne å lese. Målet med dette er to ting;
Du skal lete etter om din sak allerede nevnes i programmene, delvis gjør det eller at din sak kan kobles til noe som allerede står der.
Du skal bli kjent med hvordan partiene vanligvis formulerer seg slik at du kan bruke dette som utgangspunkt for helt konkrete forslag til hvert enkelt parti på hvordan de kan formulere et punkt i fremtidens program.
En meny
Synes du det er mye å lese så velg deg ut de du er rimelig sikker på vil inngå i en regjering. Arbeiderpartiet og Høyre må du lese, men husk at de mindre partiene er viktige i Norge, og ofte kan gå på banen og kjempe for saker de større partiene ikke har funnet plass til i sine programmer. Velg deg ut småpartier på begge sider av partiskalaen som kan bli din stemme for din sak.
Her er en meny du nå kan følge:
Når du nå skal begynne å formulere det du vil skal stå i hvert enkelt partiprogram husk på den mest grunnleggende av alle regler i påvirkning; det du vil oppnå må handle om noen andre enn deg;
Lag formuleringer som viser hvordan det du vil oppnå er bra for samfunnet.
Vektlegg hva som er problemet som må adresseres og som politikerne kan bidra til å løse, men lag konkrete forslag til hva de kan gjøre med det.
Det må være noe en politiker kan se fordelen av å snakke om eller ulempen ved å ikke snakke om.
Bruk så ord som partiet lett kjenner igjen som sine egne. Se gjerne på prinsipprogrammet eller verdiene til partiet, hent ord derfra når du lager de konkrete forslagene. For noen partier er solidaritet viktig, for andre er «marked», «bærekraft» eller «folk flest» viktige trigger-ord. Bak dem inn i det du vil ha inn i partiprogrammet.
Formuler så helt konkrete forslag til tekster de kan klippe&lime rett inn i programmet.
Finn adressen til partienes programkomiteer, og send forslaget direkte dit. Send det gjerne også til stortingspolitikere som har vært opptatt av din tematikk fra før.
Tilby deg å treffe dem for å utdype mer, og for å følge det opp.
Purr dem om du ikke hører noe.
Husk at partienes landsmøter der de som bestemmer dette til slutt. Følg saken din hele veien dit.
Følger du denne menyen kan du være heldig å få inn konkrete formuleringer i partiprogrammet til ett eller flere partier. Dette er ikke alt du må gjøre for å nå dit. Det å skrive innlegg i aviser, delta i debatter på sosiale medier og ikke minst på partienes egne sosiale-mediersider kan være nyttig. Da kan du være på god vei til å kunne nå frem i neste stortingsperiode.
Det å forsøke å endre noens seksuelle legning gjennom terapi, sjelesorg eller andre metoder vet vi skader og bryter ned mennesker. Myndighetene bør gjøre det de kan for å hindre at dette pågår.
Forskningen på seksualitet har etablert tydelig at homoseksualitet er en normal variasjon av seksuell orientering. Det er ikke en psykisk lidelse, det er ikke et valg. Det har eksistert i hele menneskets registrerte historie, over hele kloden, og man finner det også hos andre arter enn mennesket.
Det er oppsiktsvekkende at slike fakta må gjentas i Norge i 2019, men det er åpenbart nødvendig. Det å manipulere eller korrigere naturlig seksuell orientering kan få alvorlige konsekvenser. Resultatet av slik praksis er nettopp fare for å utvikle identitets- og selvfølelsesproblematikk, psykiske helseproblemer og psykiske lidelser.
Unge mennesker kan være usikre på sin seksuelle legning og ønske rådgivning. Det som kalles konverteringsterapi er noe annet. I noen miljøer med en sterk vektlegging av å leve etter såkalte «tradisjonelle normer», opplever mange et press om at alle skal oppleve seg som heterofile. Det er i slike sammenhenger såkalt konverteringsterapi blir tilbudt. Dette er ikke en hjelp for den enkelte til å finne ut av sin legning, men ensidig psykologisk påvirkning i et forsøk på å endre personens seksuelle orientering.
Uetisk og uforsvarlig
Det finnes en lang og vond historie når det gjelder forsøk på å kontrollere og endre menneskers seksualitet. Psykiatrien og psykologien har også vært del av det. Heldigvis har vi beveget oss bort fra dette, og ingen psykologer kan i dag innenfor forsvarlighet eller fagetikken begrunne å drive terapi mot homofili. Likevel er det verdt å minne om at dagens diagnoseverktøy fortsatt opererte med diagnoser for fetisjisme, selv om Helsedirektoratet i Norge har sagt disse ikke skal benyttes hos oss.
Tilbudet om konverteringsterapi er en fortsettelse av en historisk tradisjon der seksualitet skulle fortrenges, behandles eller endres. I stedet for å støtte opp under naturlig legning skaper konverteringsterapi svært ofte større indre strev og indre konflikt. For mange blir disse konfliktene umulig å leve med og i ytterste fall kan det resultere i selvmord.
Utfra et psykologfaglig standpunkt mener Norsk psykologforening at konverteringsterapi må forhindres, og anses som et overgrep dersom det utføres. Overgrep kan ikke begrunnes i fri religionsutøvelse eller med ytringsfrihet. Myndighetene kan ikke sitte stille å se på en praksis som går utover liv og helse.
Det har vært et privilegium å være toppleder i Norsk psykologforening i 12 år. Det har vært spennende, givende og vi har oppnådd mye. Min drivkraft har i alle årene vært at jeg vil bidra til å endre verden. Det er fortsatt det som skal få meg opp om morgenen når jeg 1.januar begynner å jobbe i MOMENT organisasjon og ledelse.
Viktigheten av arbeid
Arbeidslivet og alt som skjer på jobben er viktig for alle. Arbeid definerer oss gjerne som personer. Både når vi har det og når vi ikke har det. Mye av vår identitet, rolleforståelse og vekst er knyttet til det å ha en jobb.
Arbeidsplassen er også en av de viktigste arenaene for å forebygge sosiale forskjeller, utenforskap og helseplager. Det å oppleve konflikt på jobb, det å være leder som opplever å stå fast, det å ikke klare å se veien videre for en organisasjon eller virksomhet, kan få store konsekvenser. Resultatet kan være at folk faller ut av jobben. De mister en viktig del av sin identitet. De mister inntekt. Dette kan ha konsekvenser for hele familielivet. For barna. Forskningen viser også at det kan ha konsekvenser for barnas fremtid, og hvorvidt de tar utdannelse eller får seg en jobb.
Arbeidsmiljø, ledelse og hvordan man organiserer virksomheten spiller derfor en stor rolle når psykisk helse og mangel på dette skal forklares. Økt stress og krav til omstilling gjør at at mange faller fra.
En nytt arbeidsliv
Organisasjoner og virksomheter, de som leder dem og de som jobber i dem møter i dag stadig større utfordringer. Sannheter om hvordan man leder, utvikler gode bærekraftige virksomheter og skaper suksess endrer seg raskt. Omstilling i møte med digitalisering, disrupsjon og det grønne skiftet treffer norsk næringsliv, offentlig sektor og organisasjonslivet samtidig.
Det innebærer at svært mange må finne noe annet å jobbe med de neste 10 årene. I tillegg vil endringstakten i de virksomhetene som fortsetter bli enda høyere. Risikoen for omstillingstretthet, konflikt, stagnasjon, økt sykelighet og for å bli «slynget ut» i velferdsordninger fordi man ikke klarer på holde følge vil utvilsomt øke. Dette skjer samtidig med at et voksende krav om at disse velferdsordningene må kuttes i.
Det å være leder og å finne gode organisasjonsformer som kan møte denne utviklingen er en stor utfordring. Det krevet et helt annet «mindset», en lærende holdning, der man som leder ikke mener å ha svarene, men i stede er god på å lytte, stille de gode spørsmålene, bidra til innovasjon gjennom utvikle utradisjonelle tverrfaglige miljøer. Det krever at man kan ta et skritt til siden og slippe kreativiteten løs hos sine medarbeidere. At man i en svært hektisk, oppstykket og turbulent hverdag likevel klarer å svare på spørsmålene; hvorfor gjør vi det vi gjør her, hva driver oss, hva vil vi – ut over å sikre grønne tall på bunnlinjen.
Optimisme bra – naivitet farlig
Jeg er selv teknologioptimist. Jeg tror digitaliseringen og disrupsjonen vi vil se vokse på samfunnet de neste 10 årene kan være bra for folk flest, og at samfunnet vil bli bedre av det. Samtidig er det grunn til å advare mot den naiviteten som man kan hevde har preget de tidlige disrupterne fra Silicon Valley. Det som utvikles og springer frem har en like stor evne til å virke negativt som positivt. Facebook og Cambridge Analytica skandalen er et godt eksempel på resultatene av en type naivitet som har preget techno-utopistene.
Det er derfor helt essensielt at samfunnet, virksomheter, organisasjoner og leder skjønner at menneskevennlig dirsupsjon og digitalisering ikke er noen naturlov.
Rett plattform
Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer spennende å drive med akkurat nå enn å bidra til å hjelpe organisasjoner, virksomheter, ledere, de som går på jobben hver dag, og dermed samfunnet med å sikre at vi får et godt og bærekraftig arbeidsliv for alle også etter at den 4 industrielle revolusjon og den grønne omstillingen har rullet over Norge.
Det å velge en platform for å bidra til å endre verden slik at vi klarer dette var viktig for meg da jeg skulle velge et nytt sted å jobbe. Den plattformen fant jeg i MOMENT organisasjon og ledelse.
Det spørsmålet jeg har fått oftest det siste halvåret har vært – hva gjør jeg etterpå. Etter at scenelysene på Landsmøtet er slått av 22.november. Etter å ha forlatt manesjen jeg har holdt hus i de siste 12 årene.
Det er hyggelig at folk er nysgjerrige på det. Det er også veldig forståelig. Da beslutningen om ikke å ta gjenvalg i foreningen var tatt var dette også mitt spørsmål; hva nå? For jeg hadde ikke en plan for det.
Det jeg gjorde var å kaste nettet ganske vidt. Jeg lot meg selv være åpen for mange muligheter for hva jeg skulle gjøre. Alt fra å starte egen bedrift, finne veien tilbake til klinikken, søke meg mot en ny lederposisjon og å jobbe som konsulent med organisasjon og ledelse sto på blokken da jeg etter sommerferien startet med sonderinger for alvor.
Det føltes som et privilegium å kunne være så åpen for hva fremtiden kunne bringe. Det å være i flere ulike prosesser som kunne ende veldig forskjellige steder har vært spennende og givende.
Nå har jeg landet.
Fra 1.januar er jeg organisasjons- og ledelsespsykolog i firmaet Moment organisasjon og ledelse. Dette er et selskap med en svært bred portefølje av felt de jobber opp mot. De driver med arbeidsmiljø, kriser, konflikt, klage og varslingssaker, HR-utvikling, utvikling av leder og organisasjonskompetanse, og leverer også behandlingstjenester og individuell rådgiving for ansatte i en rekke firmaer. Også digitalisering og det grønne skiftet i arbeidslivet er del av deres arbeidsfelt.
Det er spesielt ledelse, organisasjon og arbeidsmiljø jeg skal ha fokus på i MOMENT. Samtidig er den bredden de har i sin virksomhet noe jeg ser på som veldig spennende. Jeg tror jeg har mye å bidra med der, og jeg kan lære mye nytt, utvikle og utfordre meg selv.
Det å ha landet i MOMENT og å få bli del av det sterke fagmiljøet de har føles veldig riktig. Jeg gleder meg.
Norske barn sitter internert i Syria under umenneskelige forhold. For hver dag som går øker faren for deres sikkerhet, liv og helse.
Bør barn med norsk statsborgerskap som lever i sult, i nød, med traumer og fare for rask død om ikke de reddes hentes hjem til Norge? Svaret på det er slik jeg ser det utvilsomt ja. Ingen barn skal måtte lide for foreldrenes dårlige valg.
Bør så deres foreldre også være med? Igjen er svaret ja. Norge må følge de konvensjonene som gjelder for barn. Der slås det fast at barn ikke skal skilles fra sine foreldre mot deres vilje, så sant det ikke er det beste for barnet.
Hadde vi kunnet spørre de barna dette gjelder om de vil skilles fra sin mor tror jeg svaret hadde vært entydig. Også rent psykologfaglig er det vanskelig å hevde at det er det beste for et allerede traumatisert barn å skilles fra sin eneste omsorgsperson. Om det vil være best for barnet å vokse opp og utvikle seg hos en annen person (familie) er det uansett umulig å gjøre en god faglig vurdering av mens de sitter i en flyktningeleir i Syria. Dette må gjøres etter en retur til Norge, og etter at mødrene har vært gjennom en straffeforfølgning her.
Stortinget har i dag åpnet etter sommeren. Det er nå på tide at flertallet skjærer igjennom. I Syria er det i dag rundt 40 norske barn. Vi har tidligere klart å hente hjem fem foreldreløse barn. Da er det ikke lenger mulig å hevde det er for vanskelig å få barna og deres foreldre hjem. Dette er våre barn. Det er vårt ansvar.
Stortinget og regjeringen har et humanitært og moralsk ansvar for å bringe de norske barna hjem til sikkerhet. Hent alle barna og deres mødre hjem.
Les Redd barnas 10 gode grunner til at vi skal hente hjem barna og deres mødre her
Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre folk et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp.
Stadig flere opplever mentale helseutfordringer. Avstanden mellom behov og tilbud er økende og det er urealistisk at gapet kan dekkes med penger eller personell alene. Jeg tror teknologi og digitale løsninger snart treffer psykisk helse med full kraft.
Kostnadene av mentale helseutfordringer på verdensbasis er av «Lancet Commission report on mental health» beregnet til å overstige 16 000 000 000 000 (16 trillioner) dollar innen 10 år.12 milliarder arbeidsdager går tapt hvert år på grunn av psykiske helseplager. Det er angst og depresjon som rammer flest.
I store deler av verden er det å få møte en psykolog et privilegium de færreste får oppleve. Der det finnes psykologer er de fleste privatpraktiserende, de priser seg høyt, de jobber én til én, de benytter ikke noen form for teknologi i behandlingen, og det de bedriver inne på kontoret sitt er i liten grad etterprøvd eller transparent for samfunnet forøvrig.
Slik gjør profesjonen i store deler av verden seg ganske irrelevant for samfunnet i møte med gapet mellom etterspørsel og tilbud om hjelp.
Det er svært få som kan gi god hjelp. I verden er det ifølge WHO bare 0,9 psykologer og 1,3 psykiatere pr. 100 000 innbyggere. Gapet mellom behov og etterspørsel er altså enorm. Gapet mellom kostnader og bevilgninger til å løse problemet likeså.
«Look to China»
I Kina ser man nå en respons på dette. Situasjonen der er kritisk. Bare 10 prosent av de med psykisk helseutfordringer får hjelp. Stigma rundt psykiske helseproblemer er også stort.
Nå kan teknologi snu dette på hodet. Det finnes allerede over 100 selskaper i Kina som jobber med kunstig intelligens rettet mot helse. Flere av disse fokuserer på psykisk helse. De som jobber med dette i Kina sier bruk av digitale løsninger, virtual reality, internet of things og annen avansert teknologi vil gjøre tjenester tilgjengelig for store deler av befolkningen fordi den ikke er sted eller tidsbundet. Den kan anvendes av alle, og de kan få tilbudet levert i sitt eget hjem, i mobilen på smart-klokken eller VR-brillene. Stigma med å søke hjelp vil dermed også kunne reduseres fordi teknologi ses på som spennende, gøy og moderne.
De teknologiske tjenestene Kina nå jobber med vil i liten grad være tradisjonell (les; vestlig) terapi, med strøm på (altså nett-terapi). Det vil være helt nye måter å bidra til at folk opplever et mer meningsfullt liv, et liv der de mestrer hverdagen, relasjonene sine, jobben sin og livet ellers.
Kina ja, men ikke oss?
Hva har så dette med oss å gjøre kan du spørre. At de utvikler avansert teknologi for å løse Kinas gap mellom etterspørsel og tilbud betyr jo ikke at det vil endre noe her.
Det er forståelig at man kan tenke slik. I Norge har vi en psykologdekning i helsetjenesten uten sidestykke i verden. Snart 1 pr. 500 innbyggere. De fleste psykologer jobber i den offentlige helsetjenesten, som i svært stor grad er skattefinansiert. I teorien kunne vi her i landet hatt en offentlig fastpsykolog alle sammen, om vi hadde organisert tjenestene annerledes. Og det hadde ikke kostet noen av oss mer enn i dag.
Likevel er ikke inntrykket man får at psykologtjenester eller psykiske helsetjenester generelt er lett tilgjengelig. Folk står månedsvis i køer over hele landet for å få hjelp. Av disse er tusenvis barn. Nå rapporteres det også om kutt i tilbudene. Psykologer forteller at de må avslutte hjelp lenge før pasientene er ferdigbehandlet. Vi bruker masse unødvendig tvang og medisinerer mer og mer, selv der vi vet terapi ville vært best. Politikerne lover at ventetider skal ned. De som leverer tjenestene svarer: det klarer vi ikke!
Imens øker kostnadene for samfunnet. Vi har passert over 100 milliarder i året. Det er mer enn kreft, hjerte- karsykdommer og lungesykdommer tilsammen. Stigma rundt psykiske helseplager er ikke mye mindre for de alvorlige lidelsene. Fortsatt er det allmenne inntrykket at folk med alvorlige psykiske lidelser er farlige, at de dreper, at de ikke kan bli friske.
Uansvarlig å ikke ta det i bruk
Så selv med en svært god teoretisk psykologdekning, og også en teoretisk veldig bra psykiaterdekning, står Norge overfor en folkehelseutfordring av tilsynelatende ukontrollerbare dimensjoner innen psykisk helse. Det går feil vei.
Er det så utenkelig at Kinesisk (eller annen) teknologi finner veien hit for å gjøre noe med dette? Jeg tror det bare er snakk om tid før helseministeren, og ikke minst finansministeren, ser seg om etter helt nye måter å dekke behovet for hjelp på. Hvis det finnes gode, effektive, mer bærekraftige, og over tid billigere løsninger digitalt, vil det være uansvarlig av en helse/finans/statsminister å ikke adoptere denne teknologien til en skattefinansier helsetjeneste.
Hvis folk kan ta i bruk disse hjelpemidlene gjennom teknologi de allerede har eller lett kan skaffe seg/låne av det offentlige, vil det uten tvil bli absorbert raskt i et teknologisk-hurtigabsorberende land som Norge. Potensialet er at køene vil forsvinne, folk vil få tilbud når de trenger det der de er. Tilbudet kan sikre dem et bedre liv, på egne premisser, uten reising, venting, stigma og høy prislapp. Og fremfor bare tradisjonell behandling (med strøm på) vil slike allment tilgjengelige tilbud kunne bidra til helsefremming og forebygging. Det vil spare samfunnet for store summer på sikt.
Hva skal vi drive med da?
Hva er så psykologenes rolle i dette (i mine øyne ganske nære) fremtidsscenarioet. Igjen kan vi se til Kina. Der er bekymringen ved digitaliseringen at det er teknologiselskapene alene, med sine ingeniører og designere, som står for utviklingen at tilbudene. Det er i stor grad profitt, ikke etikk, faglighet og personvern som styrer valgene de gjør. Løsningene kan da bli lite effektive, de kan gjøre mer skade enn gavn, og muligheten for misbruk (av blant annet data) er stort.
Vi må som profesjon innse at denne teknologien kommer. Og den vil bli attraktiv for myndigheter verden over som ser belastningen av mentale helseproblemer tynge budsjettene sine. Private aktører vil også stå i kø for å utnytte potensialet som ligger i det de vil se på som et nærmest utømmelig marked.
Psykologene må koble seg på denne utviklingen. Vi bør sette oss i cockpiten sammen med teknologene og designerne, og sikre at det som utvikles og implementeres er kvalitetssikret psykologfaglig. De som skal bli psykologer bør eksponeres for og samarbeide med realfags- humaniora-, livsvitenskap- og teknologifagsstudenter for å utløse potensialet i helt nye tverrfaglige samarbeid i studietiden. Sett sammen utradisjonelle tverrfaglige grupper, kast inn en samfunnsutfordring til dem og se hva som kommer ut. Jeg tror det vil avføde mange nye start-ups som vil bedre folkehelsen fremover.
Folk flest trenger ikke terapi
Psykologene bør gå i front for utvikling av og implementering av teknologiske nyvinninger i det offentlige. Vi må komme oss ut av vår tradisjonelle forståelse av hvordan terapi skal gis og hva som skal til for å hjelpe folk med å skape et bedre liv for seg selv. På samme måte som de som kjøper enn drill ikke vil ha en drill, men et hull i veggen, oppsøker ikke folk flest oss fordi de vil ha terapi. De kommer til oss fordi de vil ha er bedre liv. Og vår tradisjonelle måte å gi dem tilgang til vår kunnskap om hvordan de kan få til dette er i stor grad gjennom terapi. Slik bør det ikke fortsette. Vi bør både bidra til at de gis tilgang til kvalitetssikrede, faglig forankrede, effektive og billigere hjelp, samt bidra til at de kan ta ibruk teknologi for helsefremming, forebygging og behandling som styrker deres opplevelse av at de kan klare seg godt uten å søke hjelp.
Men noen trenger jo å snakke med folk?
Selvsagt vil det i overskuelig fremtid være noen som har behov for å treffe en psykolog ansikt til ansikt. Noen vil kunne ha reelt behov for terapi. Noens plager er så påtrengende og invaderende at teknologien kommer til kort. Teknologi kan bidra til å frigjøre ressurser i tjenestene nettopp til å fokusere mer på disse pasientgruppene.
Jeg tror egentlig alle psykologer bare kunne fortsette som før uten at noen av oss på mellom-lang sikt ville bli arbeidsledige på grunn av digitalisering. Samtidig ville vi da risikere å bli mer og mer irrelevante for samfunnet. Vi ville blitt en nisjeprofesjon de velstående kunne betale dyrt for å oppsøke. Mens samfunnet forøvrig hadde absorbert teknologiske løsninger dominert av Apple, Google, IBM, Huawei, Facebook, Amazon og Microsoft.
Jeg mener vi ikke kan tillate oss å sitte stille i møte med en slik risiko for å gjøre oss irrelevante. Vi er av samfunnet gitt en lang utdanning, rammevilkår og privilegier som kommer med et krav om at vi skal tjene samfunnet. Da kan vi ikke snu ryggen til digitaliseringen. Vi må åpne armene, åpne sinnene våres, tilgjengeliggjøre faget vårt, tre over tradisjonelle barrierer og inngå i utradisjonelle partnerskap.
Slik lever vi opp til samfunnskontrakten vi som profesjon er del av.
Hva gjør livet verdt å leve? Hva gir livskvalitet og mening? Det bør et godt samfunn ha kunnskap om for å kunne legge til rette for gode levekår for sine innbyggere.
Og da må livskvalitet kunne måles. Målesystemet finnes. Det er utviklet av våre fremste livskvalitetsforskere. Men lite tyder på at Regjeringen akter å ta det i bruk. Folkehelsemeldingen St. 19 (2018–2019) Gode liv i eit trygt samfunn, som nå er til behandling i Stortinget, fremstår fattig på ambisjoner i så måte.
Mening, mestring, trygghet
Vi har i dag gode objektive levekårsdata (økonomi, boforhold etc.) og nyttige helsedata om medisinbruk, sykehusdøgn etc. Langt mindre kunnskap har vi om egenopplevd livskvalitet, et begrep som rommer et mangfold av subjektive størrelser og som ikke nødvendigvis underslår tilværelsens skyggesider: Opplevelsen av engasjement og mening, mestring, trygghet, tilhørighet og handlefrihet i ulike befolkningsgrupper.
Assosiasjonene til helse er åpenbare. Å være sammen med folk du liker og som liker deg, er kanskje noe av det viktigste for helsa vår, både den psykiske og fysiske. Det ligger et betydelig helsepotensial i gode sosiale relasjoner og i for eksempel å ha et arbeid vi opplever å mestre og som gir oss selvrespekt. Dette er livskvaliteter som tradisjonelle helsemål er uegnet til å si noe om. Derfor trenger vi et supplement.
Snevert helsebegrep
Stadig flere psykologer ansatt i kommunen deltar nå i lokalt folkehelsearbeid med å fremme psykisk helse. De etterlyser et bedre beslutningsgrunnlag, blant annet i form av data om befolkningens opplevde livskvalitet.
Nytteverdien er åpenbar: Våre folkevalgte, både lokalt og nasjonalt, kan ganske kjapt få oversikt over hvor ulike deler av befolkningen opplever at skoen trykker og kan iverksette politisk handling. De får nødvendig tilbakemeldinger til å kunne vurdere hvorvidt tiltak i ulike sektorer bidrar til god psykisk helse og livskvalitet, som til syvende og sist er formålet med politiske handlinger.
Vi legger utfordringen i fanget på vår nyslåtte folkehelseminister Sylvi Listhaug. Livskvalitet dreier oppmerksomheten bort fra sykdom og et snevert helsebegrep, over på hva som gir gode, meningsfulle liv. Det bør få politisk innflytelse.
Psykiater Tor K. Larsen mener innsatsen for å redusere tvang i psykisk helsevern har gått for langt. Vi mener vi bare er i startfasen. Men vi trenger bedre drahjelp av helseminister Bent Høie.
Debatten om tvang i psykisk helsevern er komplisert. Den forutsetter at vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. For, ja: Det finnes helt klart situasjoner da det er nødvendig å gripe inn. Hos noen mennesker kan tapet av kontroll bli så stort at de er ute av stand til å ta vare på seg selv. Da kan tvang – uført på en minst mulig krenkende måte – være en viktig del av fellesansvaret vi har for å komme i posisjon til å hjelpe. Den muligheten har vi i dag, og vi ønsker at den fortsatt skal ligge der som et potensielt valg i situasjoner der alternativet er langt dårligere.
I arbeidet for å redusere tvang, har vi imidlertid sett at arbeidet med kultur- og holdningsendringer ikke har vært tilstrekkelig. Derfor trenger vi bådejussen og faget. Om lovverket skulle vise seg å stå i motsetning til god helsehjelp, må vi selvsagt være åpne for endringer.I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis.
Kan oppleves krenkende
I sin «forsvarstale» for tvang i Stavanger Aftenblad er Tor K. Larsen i liten grad opptatt av tvangens skyggesider, verken de menneskelige eller faglige. Dem begynner vi å få økende innsikt i. Både gjennom historiene til enkeltmennesker som har delt sine erfaringer med å ha vært underlagt tvang, og fra forskning: Seinest i februar i år presenterte Forandringsfabrikkens kunnskapssenter sin nye rapport «Hvis jeg var ditt barn», om barn og unges erfaringer med tvang i psykisk helsevern. Her kan vi blant annet lese om psykologiske langtidseffekter av tvang:
At helsehjelpen virker mot sin hensikt.
At tidligere traumer forsterkes.
At unge pasienter mister respekt og grenser for egen kropp eller mister tillit og tro på hjelpere.
I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis; om den faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Også psykolog Olav Nyttingnes´ doktorgradsavhandlingPatient’s Experience of Coercion in Mental Health Care gir et innblikk i pasientenes opplevelser. Han dokumenterer blant annet hvor krenkende det kan oppleves å bli tvangsbehandlet med medikamenter.
Unndrar seg behandling
Som fagpersoner vet vi at tillit til behandler er det viktigste kriteriet for en god terapeutisk relasjon. Denne relasjonen er det største aktivumet for å kunne drive vellykket endringsarbeid sammen med pasienten. Er målet å skape tillit, vil tvang kunne være kontraproduktivt. I verste fall kan vi oppleve at pasienter unndrar seg livsviktig behandling av frykt for å bli utsatt for tvang.
DET HAR IKKE manglet på tilbakemeldinger fra psykologer om at arbeidsforholdene i sykehusene har blitt dårligere og går ut over pasientbehandlingen. Fra somatikken har vi hørt det samme fra legene og sykepleierne.
I kronikken Nå er det nok, i Dagens Medisin (4/2019), setter konserntillitsvalgt Christian Grimsgaard i Helse Sør-Øst ord på hvordan det føles. «Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder», skriver han.
ULIK OPPFATNING.
Psykologforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har advart mot denne utviklingen og foreslått løsninger som vil skape endring. Men det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene.
Jeg er likevel mer optimistisk enn Grimsgaard. Rett og slett fordi en endring er helt nødvendig, slik også sykehusene har synliggjort i sitt arbeid med ny Nasjonal helse og sykehusplan.
• Pasientnær ledelse; at sykehusene må stimulere ledere som i langt større grad organiserer og blir målt på om helsetjenestene bruker tilbakemeldinger fra pasienter og behandlere. • Vanntette skott mellom pasientmøtet og de økonomiske styringssystemene • Behov for å inkludere mål for livskvalitet i styringsdataene for psykisk helsevern.
Måten Helsedepartementet har tatt imot våre innspill på, gjør at vi har et godt håp om at vi vil få gjennomslag i sykehusplanen. Men selvfølgelig – en sykehusplan er bare en plan.
“Det virker som om de som styrer sykehusene, har en annen virkelighetsoppfatning enn de som møter pasientene ”
Når det gjelder Den gylne regel, har vi sett hvordan selv overtydelige styringssignaler fra helseminister Bent Høie har blitt ignorert og møtt med skuldertrekk og kreativ bokføring.
TIDSSKILLE.
Personlig tror jeg at en Nasjonal helse og sykehusplan, som utvetydig understreker pasientnær ledelse og kvalitet, kan markere et tidsskille på samme måte som samhandlingsreformen. Det er rett og slett helt nødvendig nå. Planen vil bli et referansepunkt for alle oss som jobber hver dag for å skape en bedre helsetjeneste med pasienten i sentrum.
Gudene dømte Sisyfos til å rulle en stein opp på et fjell. Hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Det har gitt oss et uttrykk for absurd strev uten mål. Det er et dårlig referansepunkt for verdifulle sykehusansatte. Det på tide å la steinen ligge og komme seg videre.
For oss i Norsk psykologforening, som gjennom en årrekke har hatt «lavterskeltilbud i kommunen» som politisk fanesak, er det mildt sagt hyggelig lesning. Både brukere og ansatte i tjenestene er fornøyde. Det samme er fastlegene som etterspør enda tettere samarbeid. Etter å ha lest rapporten er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at psykologkompetanse bidrar til at kommunen når viktige helsepolitiske mål.
Kinderegg
Det er ikke minst der psykologene når flere brukere samtidig, og samarbeider med og jobber via andre tjenesteutøvere, de får tommelen opp. Da Bent Høie besøkte foregangskommunen Lørenskog i slutten av februar, fikk han til fulle demonstrert nytten av å jobbe på denne måten: Psykologer som i tett samarbeid med skolene bruker psykologisk kompetanse til å trygge relasjonene mellom lærere og elever, gjøre lærerne til bedre klasseledere og dermed legger grunnlag for trivsel og psykososial utvikling. Resultatet er et kinderegg av positive effekter.
Mer tid til barna som trenger det mest
Totaliteten av Lørenskogs arbeid kan avleses på statistikken over henvisninger til psykiske helsetjenester for barn og unge (BUP). Generaliserer vi Lørenskogs lave henvisningsrater til de andre Akershus-kommunene, blir resultatet i underkant av ett tusen færre henvisninger. Det er ett tusen barn som er blitt møtt såpass tidlig, at de unngår mer alvorlige tilstander. Det er selvsagt en viktig forskjell for barna det gjelder. Og det er en viktig forskjell for det norske samfunnet, hvis viktigste oppgave er å sikre gode levekår for sine borgere.
Reduksjonen i antall henvisninger viser den klare sammenhengen mellom satsingen på psykologer i kommunen og spesialisthelsetjenesten mulighet for å gjøre en bedre jobb for dem som trenger det mest.
Forebygging for barn og unge
Eksemplet fra Lørenskog demonstrerer også den tette forbindelsen mellom Psykologforeningens arbeid for å sikre befolkningen lovfestet rett til tilgang på psykologkompetanse som en del av det lokale helsetjenesteapparatet, og vår politikk for helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge. Det er blant annet som en konsekvens av bedre tilgang på psykologkompetanse, vi etterhvert vil kunne måle effekten av vårt nåværende hovedsatsingsområde.
Ja, det fins også utfordringer. En av dem er «rekruttering». Mange, særlig mindre kommuner i distriktene, har problemer med å skaffe psykolog. Desto mer gledelig er det at kommunene sakte, men sikkert er i ferd med å tilpasse seg det ledere og ansatte oppgir som suksesskriterium for rekruttering: konkurransedyktig lønn, spesialiseringsmuligheter og muligheter for å inngå i psykologfaglige nettverk.
I Psykologforeningen vil vi fortsette å gjøre vårt for å sikre at stadig flere får tilgang til psykologkompetanse der de bor. Det vil vi gjøre i tett dialog med sentrale og lokale myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre sentrale aktører. Vi er ikke i mål, men vi har tatt viktige skritt i riktig retning.
Refleksjoner 