Bent Høies gylne mulighet

Skal vi snakke om kvalitet i psykisk helse og rus, er ledelse og det å jobbe «smartere» viktig, men vi slipper ikke unna at det også handler om ressurser og rammevilkår.

I sykehustalen 15. januar skal helseminister Bent Høie presentere sine bestillinger til sykehusene i 2019.

Våre forventninger til helseministerens tale er store: Den må gjøre det klart at han ikke lenger godtar, kreativ bokføring, bortforklaringer, og beskrivelser av «oppgitthet og handlingslammelse» fra styrene i helseforetakene som ikke evner å realisere den gylne regel.

Kvalitet koster

Helseministeren har brukt mye energi på å heise fanen for «Den gylne regel». Regelen har vært en av bærebjelkene i Solberg-regjeringenes fortelling om sin ambisiøse satsing på psykisk helse og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Og det skal Regjeringen og Høie ha: Få andre har klart å sette «psykisk helse» på helsekartet som nettopp dem. Desto større grunn er det til å ta helseministeren på ordet når han sier han har vært frustrert, sur – ja kanskje til og med sint – når helseforetakene hindrer ham i å oppfylle politiske løfter til mennesker med psykiske lidelser.

Senest i før jul fikk vi syn for sagn da helseforetakene skulle behandle forslagene til budsjetter for 2019: Kutt i senger og årsverk for blant annet å få råd til å investere i nye sykehusbygg i Helse Møre og Romsdal og Helse Sør Øst. Vi er lysår unna reell vekst hvis folk med alvorlige lidelser må ligge bak skjermbrett i sykehuskorridorer, blir skrevet ut for tidlig til kommuner uten et tilstrekkelig psykisk helsetjenestetilbud eller fagfolk opplever at de må lytte stadig raskere.

Tall som taler

Helseministeren valgte før jul å gå i forsvar for styrene i helseforetakene da jeg kalte den gylne regelen politisk bløff. Han mente den snart var oppfylt. Han viste til tall på reduserte ventelister og på flere som får hjelp. Det har skjedd fordi helsepersonellet jobber mer effektivt. Ikke noe av det har skjedd fordi ressursene har økt. Veksten i somatikken er fortsatt fem ganger høyere enn i psykisk helse, og over hele landet får vi nå rapporter om kutt i tilbudene. Bent Høies gjentagende «vi har gjeninført den gylne regel» etterlatte inntrykk av at psykisk helse er vinneren i prioriteringene i sykehusene. Det er langt fra sannheten.

Det hjelper ikke heller at enkelte regionale foretak i ett enkelt år klarer å nå ett bestemt måltall. Skal regelen ha noen verdi må den oppfylles reelt og over tid. Med reelt mener vi at alle parametrene (kostnader, årsverk, ventetid etc.) må oppfylles i alle foretak. Med over tid mener vi at det må måles for hele perioden – siden regelen ble innført og fram til i dag. Og det hjelper ikke hvis tall fra ulike sykehus ikke er sammenliknbare.

Pasienten har lite glede om «veksten» utelukkende tas ut i form av effektivisering hvis ikke flere får bedre hjelp enn tidligere.

Hva er Høies plan?

I sykehustalen helsestatsråden skal holde 15. januar, er det derfor vår klare forventning at han tar skrittet fra skuffelse og frustrasjon til handling. Han må derfor kreve en konkret plan fra alle styrene i helseforetakene på hvordan de skal realisere alle parameterne i den gylne reglen. Uten et slikt krav er det stor fare for at vi om ett år også får høre styremedlemmer i foretakene som uttrykker handlingslammelse og oppgitthet over kravene fra regjeringen.

Bent Høie må benytte denne gylne muligheten til å vise at politiske mål er folkets mål, og at styrene ikke kan fortsette å ignorere oss.

Saken ble første gang publisert på Dagens Medisin 14. januar 2019.

Ingen garanti mot selvmord

Vi kan aldri garantere at en pasient som forsøker å ta sitt eget liv, ikke vil lykkes. Men, vi som jobber i psykisk helsevern vil gjøre det vi kan for å hjelpe.

Få ting er mer tragisk enn når mennesker velger å ta sitt eget liv. Ikke minst for dem som sitter igjen med tapet, skyldfølelsen og de gnagende spørsmålene om hva som kunne ha vært gjort annerledes for å forhindre katastrofen.

Høye krav

Tragedien får en ekstra dimensjon når den som har gått bort, har vært innlagt i psykisk helsevern, slik vi de siste dagene har fått en påminnelse om gjennom NRKs reportasjeserie. For vi har gode grunner til å stille høye krav til hvordan vi tar vare på de mest sårbare i helsevesenet vårt. 

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Lovverket pålegger oss å forsøke å redde liv og å yte forsvarlig helsehjelp. Det er likevel grenser for hva vi kan gjøre for å hindre at folk tar sitt eget liv. Grunnene er flere: Årsakene til selvmord kan være mange, og de kan inngå i et komplekst samspill som gjør at én årsak kan være vanskelig å skille fra en annen.

Det finnes ingen enkle forklaringer, verken i nasjonal eller internasjonal forskning, på hvorfor noen velger å ta seg selv av dage.

«Falsk alarm»

Det vi vet, er at langt de fleste som tar livet av seg, har varslet det på forhånd. Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

Selvmord blir dermed uhyre vanskelig å forutsi. Det ble framholdt senest under Den norske psykologikongressen i september da den Oxford-baserte selvmordsforskeren Bergljot Gjelsvik oppsummerte 50 års forskning ved å slå fast at «prediksjon av selvmord er omtrent på sjansenivå

Det gjør at vi som er fagfolk i psykisk helsevern, har begrenset mulighet for å hindre folk i å avslutte livet på egen hånd.

Mer tvang?

Hvorfor unnlater vi da å bruke mer tvang?

Tvang er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv,og det har lenge vært et tverrpolitisk ønske om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. For mange pårørende vil det forståelig nok være motsatt. I kampen for å redde våre kjæres liv er vi villig til å strekke oss til det ytterste og ta i bruk de metoder vi har til disposisjon. 

De fleste som tar livet av seg har varslet det på forhånd.

Hvis svaret er «tvang» hver gang vi møter en pasient som uttrykker selvmordsplaner, vil sannsynligheten være stor for at vi kolliderer med prinsipper for god behandling.

Slik behandling vil som regel innebære at pasienten etter hvert får bedre kontroll over selvmordstruende impulser eller planer og gradvis tilbakeføres ansvaret for eget liv.

Og det er ikke stimulerende, verken for autonomien eller menneskeverdet, å bli fotfulgt 24 timer i døgnet, dusje under oppsyn og gå med buksa på knærne fordi du er fratatt beltet av frykt for at du skal bruke det for å ta ditt eget liv.

Selvmordsfare som generelt grunnlag for tvangsinnleggelse, kan dessuten kunne føre til at det oppstår en fryktkultur i behandlingsapparatet, der man bruker tvangsinnleggelser for å være på «den sikre siden», eller ikke tør å ta imot pasienter til behandling av frykt for å miste dem.

Livstruende tilstander

I psykisk helsevern jobber vi med potensielt livstruende tilstander, hver dag. Det går likevel en grense for hvor sterkt vi kan gripe inn overfor et menneske, selv om hensikten er den aller beste. 

Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

For å være på den sikre siden, måtte vi ha iverksatt svært omfattende tvangs- og kontrolltiltak overfor alle som hadde gitt tydelige varsler om selvmord. Resultatet ville ha blitt mer feilaktig tvangsbruk i de tilfellene hvor selvmordsvarslet ikke ville ende i selvmord.

Vi ville ha fått samfunnsutvikling de færreste av oss ville ha omfavnet, på samme måte som de færreste av oss ville ha akseptert ubegrenset overvåkning for å forhindre ethvert terrorangrep.

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Vi skal endre dårlig praksis, påtalelov- og regelbrudd, og vi skal gå i rette med institusjoner og ledere som ikke evner å lære av sine feil.

Vi skal diskutere hvilke behandlingsmetoder som virker og utvikle nye og bedre tiltak.

Men det vil alltid gå en grense for hva vi kan få til: Vi kan aldri garantere at mennesker ikke lykkes, om de forsøker å ta ditt eget liv.

Teksten ble første gang publisert på ytring.no 24. november 2019

Elektrosjokk må alltid være frivillig

Tillater vi elektrosjokk med hjemmel i nødrett, risikerer vi å krenke grunnleggende menneskerettigheter.

FNs menneskerettighetskomité kritiserer Norge for bruk av elektrokonvulsiv terapi, ECT. Bakgrunnen er at ECT regnes for å være en svært inngripende behandlingsmetode.

En tvangsmessig gjennomføring av slik behandling kan virke skremmende og nedverdigende både på pasienter og pårørende.

Tydeligere rutiner ved bruk av nødrett

Bruk av ECT er omstridt, ikke minst på grunn av usikkerhet knyttet til omfanget av bivirkninger, eksempelvis vedvarende hukommelsestap.

Det er en av grunnene til at ECT som hovedregel kun gis på grunnlag av pasientens informerte samtykke. Norske helsemyndigheter har likevel akseptert at ECT kan gis på grunnlag av nødrett i en akutt situasjon uten pasientens samtykke. Dette er vi i Psykologforeningen skeptiske til.

Og vi har en tydelig forventning om at Tvangslovutvalget skal redegjør for om ECT uten forankring i lovverket, fortsatt skal være mulig.

Ved bruk av nødrett mister pasienter mange av rettssikkerhetsgarantiene han/hun normalt ville hatt ved behandling uten samtykke etter reglene i psykisk helsevernloven.

Sivilombudsmannen har dokumentert flere tilfeller der helseforetakene ikke har vurdert godt nok om vilkårene for nødrett har vært oppfylt.

Med bakgrunn både i FNs og Sivilombudsmannens bekymring, etterlyser vi tydeligere signaler fra helsemyndighetene om hvordan helseforetakene skal forvalte nødretten ved bruk av ECT.

I dag er omfanget ukjent. Vi etterspør tydeligere rutiner for rapportering både av hvor ofte nødrettshjemmelen blir tatt i bruk og hvilke vurderinger som ligger til grunn.

Frivillig informert samtykke

Informert samtykke er i stigende grad blitt et virkemiddel for å øke rettssikkerheten i psykisk helsevern. Informert samtykke innebærer at pasienten er i stand til å forstå innholdet i informasjonen og dermed er i stand til å foreta et selvstendig valg.

For å sikre et frivillig informert samtykke, er det viktig at bruker og pårørende får balansert informasjon om ECT som metode, blant annet om virkninger og bivirkninger.

Behandlere står i en sterk påvirkningsposisjon i møte med pasient og pårørende. Det kan være utfordrende for pasient og pårørende å stå imot. Et tiltak som kan styrke pasientens rettssikkerhet er en ordning med beslutningsstøtte. Slik støtte kan eksempelvis gis gjennom en «bruker- støtter-bruker» – ordning, eller ved bistand fra pasientombud. Det sentrale er at man tar høyde for avhengighets- og maktforholdet mellom pasient og behandler og tilrettelegger for et reelt fritt og informert samtykke.


Innlegget ble første gang publisert i Aftenposten 11.april 2018

Ikke glem den psykiske helsa, Åse!

Kjære Åse Michaelsen! Vi skulle ha skrevet til deg for lenge siden og gratulert med ny jobb som eldre- og folkehelseminister. Nå når lanseringen av stortingsmeldingen om kvalitetsreformen «Leve hele livet» nærmer seg, benytter vi likevel anledningen. Vedlagt følger en huskeliste på områder som ofte havner i bakleksa når eldres livssituasjon er tema:

  • Husk å skape et eldreinkluderende samfunn som fremmer eldres deltagelse i alt fra arbeidslivet til sosiale aktiviteter når arbeidsdagen en gang er over. Det er godt helsefremmende arbeid å legge til rette for at personlige ressurser og funksjoner kan opprettholdes lengst mulig til glede både for den enkelte og fellesskapet.
  • Husk å forebygge isolasjon og ensomhet. Å være gammel er ingen sykdom. Men funksjonstap kan være en forløper for sosial tilbaketrekning. Ikke bare fordi en kan bli mindre mobil enn før, men også fordi en kan oppleve at en ikke har noe å bidra med og dermed føle skam rundt eget funksjonstap.
  • Husk å satse på gode psykiske helsetjenester også for eldre. Eldre har like stor nytte av samtaleterapi som yngre. Eldre selv sier rungende nei til medisiner. 68 prosent vil heller ha behandling i form av samtaler enn medikamenter. For dem som har passert 75, er tallet hele 75 prosent. I den grad noen fortsatt tror at eldre ikke vil prate om det som er vondt og vanskelig, er det altså feil. Psykologtilbud må vær lett tilgjengelig også for eldre og en del av tverrfaglige tjenester i kommunen der man bor, i tillegg til i spesialisthelsetjenesten.
  • Husk at det også på sykehjemmene er store muligheter for å redusere medisinbruken. For eldre på sykehjem er «samsykelighet» et stikkord: For gamle mennesker vil ofte fysiske helseutfordringer griper inn i psykiske tilstander og å gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Psykiske symptomer kan fremstå som fysiske – og vice versa. Legemidler kan virke annerledes fordi at flere tilstander opptrer samtidig og påvirker hverandre. I møte med dette komplekset har svaret ofte vært enda mer medisinering. Det er grunn til å rope varsku. Det finnes gode erfaringer med å redusere medisinbruken også blant de sykeste. Det har blant annet skjedd på det danske demenshjemmet Dagmarsminde, der antipsykotika og beroligende medisiner er erstattet med mer struktur, berøring og fellesskap. Mange eldre på sykehjem er i en spesielt sårbar situasjon fordi de ikke er i stand til å formilde hvordan medisinen påvirker dem.
  • Husk at behovet for aktivitet og felleskap er like aktuelt på sykehjem og i omsorgsboliger med heldøgnsomsorg. Fravær av aktivitet fremmer forfallet både fysisk og mentalt. En hjerne som ikke utfordres, svekkes raskt. Ensomhet og passivitet kan være både psykisk og fysisk skadelig. Dette må helsetjenestene ta tak i og slippe til nye faggrupper. Men også frivillige vil ha noe å tilby, både på sykehjem og i hjemmebasert omsorg.

Tar vi godt vare på eldres psykiske helse, vil ringvirkningene være betydelige: Bedre fysisk helse, mer selvhjulpenhet og livsutfoldelse, lengre periode som hjemmeboende før man trenger tilbud med heldøgnsomsorg.

Lykke til som minister for eldre og folkehelse, Åse, og ikke glem den psykiske helsa, du snill!


Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin 15.02.18

Grenser for standardisering

Helsestatsråd Bent Høie benyttet sykehustalen til å varsle planene om å rulle ut pakkeforløp for psykisk helse og rus.
Som leder for den største akademikergruppen i psykisk helsevern, er jeg den første til å hilse velkommen mer forpliktende og forutsigbare behandlingsforløp også for folk med psykisk uhelse og rusproblemer. Men det finnes grenser for standardisering: Psykiske lidelser vil ofte skille seg fra fysiske ved at samme diagnose kan kreve vidt forskjellig behandling avhengig av pasientens livssituasjon: En traumatisert flyktning med tynt nettverk og uavklarte boforhold vil trolig trenge annen hjelp enn en med gode familierelasjoner og god økonomi. Derfor har Psykologforeningen påpekt at pakkeforløp i seg selv ikke er en garanti for å nå målene om mer likeverdig behandling, mer brukermedvirkning og bedre samhandling. Det er praksis som vil bli avgjørende. 

Pakkeforløpenes suksess er avhengige av om de tilpasses pasientenes individuelle behov.

  • Vil de sikre at pasienter og pårørende involveres i hvordan forløpene utformes?
  • Vil de sikre sammenheng mellom behovsutredning, behandlingsvalg, evaluering og justering av behandlingen?
  • Vil de gi rom for tilbakemeldinger om hvorvidt behandlingsforløpet er på rett spor eller ikke?

Jo alvorligere lidelse, jo større vil behovet være for variert hjelp. Noen trenger hjelp fra flere tjenester samtidig.

God fagutøvelse forutsetter rom for at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. God fagutøvelse handler om å velge verktøy etter hvilken oppgave som skal løses sammen med pasienten. Først da kan vi nå målet om «pasientenes helsetjeneste».


Først publisert i Aftenposten 23.01.18

Når skolesekken blir for tung å bære

Mobbing er en alvorlig risikofaktor for psykiske vansker og lidelser. Å skape gode oppvekstmiljøer der mobbekulturer ikke får fotfeste, er derfor et ansvar ingen av oss bør slippe unna.

Elevundersøkelsen for 2017 er lite oppløftende lesning. Resultatene tyder på at nær 7,8 prosent av femteklassingene blir mobbet av medelever. På det siste trinnet i videregående skole er andelen 2,3 prosent.

Det gjør vondt å lese tallene. Det gjør inntrykk å vite at mange barn gruer seg for å gå på skolen; at skolesekken er blytung å bære for mange elever.

Prisen kan bli høy for den som mobbes: På Folkehelseinstituttets nettsider kan vi lese at mobbing er et sterkt underkommunisert problem. At «…barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser». Og at«…en rekke studier viser at risikoen ofte er dobbelt så høy, eller mer enn dobbelt så høy blant de som utsettes for mobbing, enn blant de som ikke har vært mobbet

Kampen mot mobbing starter ofte før barna setter beina i skolegården. De sosiale erfaringene fra barnehagen tar de med seg videre, og ikke minst erfaringene med relasjon og samspill i familien. Blir barna møtt på følelsene sine, slik at de kan sortere dem, akseptere dem og eventuelt justere dem hvis det er grunnlag for det? Får de veiledning i å vise empati og fremme gode relasjoner til voksne og jevnaldrende? Hvordan snakker vi om andre, i samtaler med barna og i samtaler barna blir vitne til? Hvordan fremstår vi som voksne som gode rollemodeller for hvordan vi inngår i relasjoner med menneskene rundt oss?

Forholdet mellom lærere og elever er essensielt. Noen lærere klarer å mobilisere et gyldig «vi»; et kollektiv og en empati mellom elevene. Lærernes positive elevsyn er avgjørende, og det samme er oppmerksomheten mot positiv atferd.

Også skolens relasjoner til foreldrene er sentrale. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene, bør foreldrene bevisstgjøres på eget ansvar for å avdekke mobbing, og de bør få verktøy de kan bruke. Forebyggende mobbearbeid må ha god forankring i skolens ledelse.

Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt for å bidra til å redusere mobbing. Psykologen har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Skolemiljøet er utpekt som hovedmål for det mobbeforebyggende arbeidet. Opplæringsloven brukes aktivt og pålegger kommunene å utarbeide en handlingsplan for et godt psykososialt miljø .  Vestby er et av flere eksempler på kommuner som jobber godt og målrettet. Men vi har åpenbart mye å gå på, slik Eleveundersøkelsen dystert dokumenterer.

Der mennesker er samlet, vil det alltid finnes grobunn for mobbing.  Vi må derfor jobbe utrettelig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og i fritiden.

Ingen barn bør få en skolesekk på ryggen som ikke er til å bære.


Første gang publisert i Dagens Medisin 22.01.18

Barns psykiske helse og læring bør ikke styres av sektorisering

Det bør ikke være opp til skolehelsetjenesten og PP-tjenesten å avjøre om de vil samarbeide om barns psykiske helse. Samarbeidet må forskriftsfestes.

180 000 barn

Skolen er inngangsport til alle barn og unge i kommunen. Alle er der, hver dag og over flere år. Jo bedre kvalitet det er på skolen og læringsmiljøet, desto bedre både for læring og psykiske helse. Det er det verdt å investere i. Psykiske lidelser er landets største helse-utfordring. 180 000 barn og unge har så mange psykiske plager at det forstyrrer deres daglige fungering i barnehagen og på skolen (Folkehelseinstituttet 2016).

Få vil la seg overraske av at et godt psykososialt læringsmiljø er smart. Elevene er på skolen for å lære. Læreren som klasseleder og relasjonsbygger er den enkeltfaktoren som har størst betydning for elevenes læring. For at lærerne skal få gjort jobben sin, trenger de imidlertid et støtteapparat rundt seg som løser utfordringer i skolehverdagen. Det kan være helsesøstre, spesialpedagoger, miljøarbeidere, psykologer og andre dyktige fagfolk.

Helse, trivsel, utvikling

Skolehelsetjenesten og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) er to sentrale aktører som hver for seg har i oppgave å samarbeide med barnehager og skoler om et godt lærings- og arbeidsmiljø som gir grunnlag for helse, trivsel og utvikling.

Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten har gjennom hvert sitt lovverk til dels overlappende mandat og oppgaver. Verken helsemyndighetene eller utdanningsmyndighetene peker imidlertid på hvordan disse – ganske like og begge viktige –  oppdragene skal supplere og utfylle hverandre.

Sektoriserte hoder

Problemet er minimalt i kommuner der samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnehager og skoler er godt. Mange av Psykologforeningens medlemmer kan imidlertid også fortelle om det motsatte. Utfordringene oppstår når viktig systematisk innsats for å fremme gode læringsmiljø i skolen og dermed psykisk helse og livskvalitet for elever, ikke igangsettes fordi ulike ledere og tjenester har ulike oppfatninger om hvem som har ansvar for hva.

Da risikerer vi å «sektorisere hodene» til barna våre og undergrave muligheter til helhetlige og sammenhengende tjenester. Derfor mener vi samarbeidet mellom Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og PP-tjenesten bør forskriftsfestes. Nå har vi en kjærkommen anledning til å gjøre nettopp det. I Psykologforeningens høringssvar til  Forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skrur vi forslaget om forskriftsfesting rett i fanget på Helse- og omsorgsdepartementet.

Les også:

Hvis vi er enige om at god helse er noe som først og fremst skapes andre steder enn i helsevesenet, må vi jobbe aktivt med systemene og noen av de personene som har størst innflytelse på elevenes daglige liv og trivsel. I skolen er lærerne viktigst for elevene, og den viktigste byggesteinen er trygge menneskelige relasjoner. Det er en felles forståelse av denne sammenhengen som bør være grunnlaget for tette og gode samarbeidsrelasjoner i utdanningssektoren. Utdanningsmyndigheter og helsemyndigheter må ta dette øverste ansvaret.  Det skylder vi både skolen, lærerne, men først og fremst elevene.


Første gang publisert i Dagens Medisin 01.12.17