Gi meg en politiker som tar barnefattigdom på alvor!

Jeg leder en profesjonsorganisasjon med over 9000 medlemmer. Vi jobber mange steder, først og fremst på sykehus og ute i lokalmiljøene der folk lever sine liv. Sammen med en rekke andre dyktige faggrupper utgjør vi daglig en forskjell for folks psykiske helse.

Men det finnes grenser for hva vi kan få til.

Innsatsen for å forebygge psykisk lidelser krever grep langt utover det helseprofesjonene er i stand til å ta alene.

Andelen tredoblet

Hvert tiende barn i Norge lever i relativ fattigdom. Andelen er tredoblet i løpet av de siste 14 årene.

Et slående eksempel fikk vi 30. juni i Aftenposten, da en anonym enslig mor fortalte sin historie «Det blir ikke ferie i år heller». At hun ikke er alene, fremgår av Barne-, ungdoms og familiedirektoratets oppvekstrapport for 2017.

Resultatene av utenforskap

Rapporten blir ekstra dyster lesning når vi vet at fattigdom er en av faktorene som sterkest predikerer psykiske helseproblemer.

Som profesjonsutøvere ser vi daglig resultatene av utenforskapet.

For barn og unge er prisen særlig høy: Mindreverdsfølelse, det å skjemmes over hvem du er og hva du kommer fra, er oppskriften på lav selvfølelse og gir grobunn for psykiske vansker.

Det kan være en stor mental belastning over tid å være den som velger å la være å gå i bursdag gang etter gang fordi mammas konto ikke kan bære en presang, eller aldri har noen ferieopplevelser å fortelle om ved skolestart.

Sosial utjevning som mål

Som psykologer vet vi mer enn de fleste om hvilken betydning kontekstuelle faktorer kan ha for livskvalitet.

Psykiske lidelser oppstår ikke i et vakuum.

Økte forskjeller påvirker både samfunnet, måten vi tenker på og ikke minst barn og unges egen fremtidstro.

«Ulikhetens pris», for å låne tittelen til den innflytelsesrike boken til de britiske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett, er større sosiale utgifter, mer vold, kriminalitet og utenforskap.

Derfor har vi i Psykologforeningen gjort «forebygging for barn og unge» til vårt politiske hovedsatsingsområde og sosial utjevning til et overordnet mål.

Viljen til å ta barnefattigdom på alvor

Og derfor denne appellen i et land som sakte sklir inn i feriemodus: Den mest høylytte delen av valgkampen gjenstår, og jeg har stor respekt for den politiske utfordringen det må være for Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre sentrale folkevalgte å prioritere mellom vellet av viktige saker som fortjener oppmerksomhet.

Ett tema vil være avgjørende for min personlige stemme: Viljen til å gi barn og unges oppvekstvilkår oppmerksomhet. Viljen til å ta barnefattigdom på alvor.


Denne teksten sto første gang på trykk i aftenposten.no 04.07.17

Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp

Du blir ikke ufør samme dag NAV vedtar at du skal få uføretrygd. Ufør kan du bli allerede i barneskolen. Har du høyt fravær over tid, er du i høyrisikogruppen.

Det finnes mange som Anniken, 15-åringen som VG Helg skrev om . Som av ulike årsaker har levd på vippen til å droppe ut av skolen med risikoen det innebærer for store personlige belastninger senere i livet i form av helseproblemer, arbeidsledighet og utenforskap.

Det kan være mange grunner til at elever er borte fra skolen. Kanskje de blir mobbet, kanskje de strever faglig. Eller kanskje de må være hjemme for å passe på en mamma eller pappa som har det vanskelig fysisk eller psykisk.

Uansett: Høyt skolefravær øker risikoen for frafall og er et tydelig signal om at den unge har behov for hjelp. For mange begynner det allerede på barnetrinnet. Med «vondt i magen» og andre «gode» grunner til man ikke vil gå på skolen i dag heller. Tegnene kan manifestere seg tidlig. For å kunne hindre skjevutvikling, må vi få på plass systemer som fanger dem opp.  Hjelpetjeneste tilpasset barn og unge

1 ) Sørg for en hjelpetjeneste tilpasset barn og unge. Hjelperne må ut av kontorene og inn i skolen. Der må de jobbe gjennom lærere og annet personell som daglig er sammen med de unge.

Nesten åtte av ti lærere har i løpet av de siste tre årene hatt elever med psykiske vansker, elever som de mente trengte hjelp. Men lærerne synes ikke de har tilstrekkelig kompetanse til å tilrettelegge for disse elevene, og en stor andel opplever at de mangler tid og ressurser. De er redde for å gjøre noe galt. Mange gjør derfor ingen ting. Det er høyst forståelig, og desto viktigere er det at lærerne får bistand.

I dag er det for stor avstand mellom hjelpetjenestene og de som ser barna og ungdommen. Denne avstanden må minskes. Elevene selv må med. Hvis ikke ungdommen, foreldre, lærere, skolens ledelse og andre hjelpere lager en felles plan for hvordan skolefraværet skal løses, så kommer de aldri i mål.

Dette er ikke sykeliggjøring av normalitet. Dette er smarte intervensjoner for å hjelpe folk til å kunne fungere i dagliglivet som selvstendige, selvhjulpne menneske slik vi alle ønsker.

2) Gjør psykisk helse til tema i skolen. Hvilke rammebetingelser må være på plass for et godt sosialt skolemiljø. Hva er betingelsene for en mobbefri skole? Kort sagt, hvordan kan skolen bidra til å fremme god psykisk helse og sørge for at alle har lyst til å gå på skolen?

Dette er temaer som bør få en tydeligere plass på lærerværelsene. Et godt kvalifisert hjelpeapparat som jobber utadrettet kan bidra med kunnskap om hvordan vi kan lage gode, inkluderende oppvekstmiljøer, enten det skjer i barnehager, skoler eller på fritidsarenaene – alle helt avgjørende møtepunkter for barn og unges trivsel og opplevelse av å bli inkludert.

Høy kompetanse i hjelpeapparatet kan bidra inn i skolen for å bygge en grunnmur for at unge bedre skal kunne forstå seg selv og sine relasjoner til andre. Tenk deg en «gymtime» for våre mentale funksjoner. En time der du lærer å forstå hvordan følelser, tanker og atferd henger sammen og inngår i et evig samspill med omgivelsene.

Ikke alle følelsene våre forteller oss sannheten om hvem vi er. Skal vi klare å være hyggelige mot andre, må vi begynne med å være hyggelige mot oss selv. Kanskje er det viktig informasjon vi overser i alt følelsesrotet? Se også: Den viktige åpenheten om psykisk helse Trivsel og trygghet i klasserommet

3) Mål skolen på hvor gode de er til å redusere fravær. Mål dem på hvor flinke de er til å redusere mobbing og skape trivsel. Uten så grunnleggende ting som trivsel og trygghet i klasserommet, i skolegården og med oss selv, blir det sparsomt med lyst til læring og tilstedeværelse. Og om vi lærer noe, vil være avgjørende for om skolen blir et sted for mestringsopplevelser, eller en serie med sviende nederlag som gjør at vi skygger unna ved første og beste anledning.

For at skolen skal bli klar over disse mekanismene, må de integreres i et mål for hvor god den enkelte skolen motivere eleven til skolenærvær. Se også: Barn og unge får ikke behandlingen de har krav på i psykiatrien Prisen kan være høy for å la være, ikke bare for den enkelte som faller fra. Den er skyhøy også for fellesskapet. Frafallsrapporten 2015 fra Kunnskapssenter for utdanning har beregnet de samfunnsmessige kostnadene ved å droppe ut av videregående til omtrent fem milliarder kroner for hvert årskull. Det er kostnader som følge av blant annet utestengelse fra arbeidslivet og helsemessige problemer senere i livet. Besparelsene ved å sette inn effektive mottiltak tidlig, vil derfor være betydelige:

Ifølge Kunnskapssenteret mellom fem og ni milliarder kroner hvert år hvis andelen av dem som gjennomfører videregående med bestått, øker med 10 prosentpoeng. Visste du?: Stadig flere unge legges inn med stress-symptomer Kommer barn og unge seg helskinnet gjennom skolen og får en trygg fot innenfor arbeidslivet, forrenter effekten seg i den forstand at de kan bygge en trygg fremtid for sine barn igjen.

Derfor er det et varsku til våre myndigheter når helsedirektøren går ut og påpeker at Norge har det største frafallet i videregående skole i Nord-Europa.

Så, kjære folkevalgte: Dere har åpenbart en jobb å gjøre. Man blir ikke automatisk ufør av ikke å fullføre 12 års skolegang. Men å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre sammen.

Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Og det er grunnlaget for at samfunnet skal kunne løse sine oppgaver best mulig.


Denne teksten sto på trykk i VG 13.05.2017 

Nytt lovforslag en seier for folkehelsen

Regjeringen har nå lagt frem et lovforslag som slår fast at det må være psykologer kommunehelsetjenestene. Jeg mener reformen er en stor seier for folkehelsen. Og et viktig skritt på veien til en psykisk helsetjeneste som gir deg hjelp før du blir veldig dårlig

Ny psykologrolle

Det er en annen psykologrolle enn den de fleste har hørt om, som vi nå skal fylle i kommunehelsetjenestene. Når folk får spørsmålet ”hva gjør en psykolog”, svarer de fleste at vi driver behandling og terapi. De fleste som har vært henvist med alvorligere lidelser, vet at mange av oss jobber i det vi kaller ”psykisk helsevern”; dvs på sykehusene. Noen har møtt psykologene i skolen gjennom pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT). Andre i barnevernet eller i NAV. Men de aller fleste vil si at psykologen kan behandle psykiske lidelser. Og det er sant.

Helsefremming og forebygging

Men det mange ikke vet, er at psykologer også er utdannet til å kunne brukes til mye mer. Og at det vi faktisk kan mest om er helt vanlige ting om mennesker; det vi kaller normalpsykologi. Om barn og unges utvikling, og hvordan dette henger sammen med hvordan vi mestrer livet som voksne. Vi kan mye om personlighet, om hvordan relasjoner blir gode og dårlige, om hvordan vi tenker og føler, og hvordan vi gjør valg som er gode eller dårlige for oss og andre. Og vi kan mye om hvordan sosiale forhold som; oppvekstmiljø, familieforhold, økonomi, fattigdom, tidlige traumer, gode eller dårlige venner, skole, jobb og en rekke andre forhold virker inn på våre liv.

Det har vært litt forunderlig å se på hvor lite av psykologenes kompetanse samfunnet til nå har hentet ut. Vi har i hovedsak sittet bak godt fastlege-bevoktede dører i spesialisthelsetjenesten, og hjulpet bare dem som har blitt skikkelig dårlige. Jeg tror mange av de vi møter med alvorlige plager i spesialisthelsetjenesten, kunne ha blitt hjulpet for mange år siden med mye enklere grep og tidlig innsats i en skoleklasse eller i en barnehage.

Til tross for at det finnes snart ti tusen psykologer i Norge opplever de fleste at det å få snakke med en av oss krever mye venting, mange omveier og ofte stor egeninnsats. Den loven som nå sendes til Stortinget bygger ned terskelen og ønsker velkommen til noe nytt.

Les også: Psykolog i kommunen – en medspiller

Ut av kontorene

For noen dager siden var jeg på besøk på en helsestasjon for unge i Oppegård. Der fortalte elevene ved den lokale videregående skolen at psykologene som jobbet på helsestasjonen var synlige i skolemiljøet, holdt undervisning, deltok på arrangementer og kunne ta en prat om ting de strevde med.

Dette lyder kjent fra andre kommuner der psykologene jobber allerede. Oppgavene psykologene har er sammensatte, og spenner over alt fra systemarbeid, undervisning, til tidlig hjelp og oppfølging.

Det som blir viktig når psykologkompetansen nå lovfestes, er at kommunen selv finner ut av hvor kompetansebehovet er størst, og at de som jobber i tjenestene tas med på råd om hvordan psykologene best kan bidra. I noen kommuner har de f.eks allerede gode PP-tjenester som jobber lavterskel på skolene. Eller de har godt samarbeid med BUP. Da kan de prioritere psykologressursene annerledes enn de kommunene der f.eks skolen er helt uten psykologtilbud.

Forsvarlige tjenester

Samtidig er det forventet at også Statens Helsetilsyn vil ha et ord med i laget når psykologrollen i kommunen skal utformes. I proposisjonen som ligger ved lovforslaget, slås det fast at psykolog er nødvendig i kommunen for å drive en forsvarlig helsetjeneste. Det er den formelle grunnen til lovfestingen. Hva betyr dette egentlig? Hvorfor kommer kravet nå?

Vi ser nå en utvikling der kommunene tillegges stadig større oppgaver. I fremtiden ser mange for seg en helsetjeneste der det ikke skal bety noe for pasientene om den som hjelper oss er kommunalt ansatt eller jobber i sykehusene. Helsetilsynet har allerede slått fast at for at sykehusene skal kunne drives forsvarlig, må det være psykologspesialister ansatt som har det overordnete hjelpeansvaret. Når stadig flere av sykehusets oppgaver flyttes, eller flyter mellom kommunen og sykehusene, vil det være rimelig at forsvarlighetskravet er det samme på begge nivåer.

Dette mener jeg ligger som et underliggende premiss i regjeringens forslag om lovfesting av psykologer i kommunen. Det stemmer dessuten bra med det tidligere regjeringer også har sagt. For selv om lovfestingen som nå skal vedtas i Stortinget sannsynligvis bare henter flertall fra regjeringen og deres støttepartier, så utalte i sin tid daværende helseminister fra Arbeiderpartiet, Anne-Grete Strøm-Erichsen, da dagens lov ble vedtatt, at den forutsatte at det ble ansatt psykologer i kommunen. Både fordi oppgavene var omfattende, og fordi noen av oppgavene krevde psykologkompetanse.

Realiteten er imidlertid at loven, som ble vedtatt i 2011, ikke bidro til at kommunen ansatte psykologer. Derfor er det viktig og riktig at regjeringen nå tar grep gjennom en ny lov, og sier at det må de ha. Uløst er likevel finansieringen av psykologene fra 2020. Det er en nøtt å knekke for det neste Storting og uansett regjering.

En bedre fremtid

Jeg er overbevist om at psykologer i kommunen vil bidra positivt til folks liv. Vi tro det vil skape forutsetninger for en god utvikling til fordel for befolkningen. Vi gleder oss til å jobbe sammen med alle de gode fagfolkene som allerede er der bidrar positivt til folks liv. Sammen tror jeg vi kan gjør behovet for spesialiserte helsetjenester mindre i fremtiden. Det er bra for folk, og det er svært god samfunnsøkonomi.


Denne teksten ble først publisert på Dagens Medisin 31.03.2017

Prat foran piller

Tre av fire sier de vil ha samtalebehandling når de sliter psykisk, ikke medisiner. Unge trenger et alternativ til lykkepiller fra fastlegen.

Det er samtaleterapi, ikke medisiner, barn og unge trenger når de har psykiske plager. Likevel bruker unge i Norge piller mot depresjon som aldri før. Det er for lett å ty til piller når de sliter.

Piller er ikke nok

Når tenåringene Kari og Silje tror alle andre er mye mer verdt enn dem; kulere, penere, mer gøyale, og bli borte fra skolen fordi de er redde for ikke å strekke til.

Når de er lei seg fordi foreldrene sliter og kanskje krangler.

Når de ikke får sove fordi de negative tankene aldri slutter å gnage og finner næring i fraværet av «likes» på sosiale medier.

Da bør de ikke avskrives med en resept på et legekontor.

Det er faktisk ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale, og de er dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

I dag offentliggjøres resultatene av Helsepolitisk barometer for 2017. Barometeret som TNS Gallup står bak, er en årviss beskrivelse av hvilke helsepolitiske oppgaver og prioriteringer folk mener myndighetene bør ta tak i. Og få beskjeder er mer entydige enn den som handler om hva barn og unge har behov for når de får psykiske helseplager: Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Sykeliggjøring

Oppfatningen står i skarp kontrast til den faktiske utviklingen. Andelen 17 år gamle jenter som hentet ut resept på antidepressiva er fordoblet siden 2006.

Det er en praksis som kolliderer med klare anbefalinger og retningslinjer fra Helsedirektoratet. Retningslinjene er tydelige på at medisiner ikke skal være førstevalget i behandling av depresjon. Medisiner skal heller ikke benyttes alene, men sammen med samtaler.

Når Silje og Kari sliter, er det altså ikke først og fremst medikamenter de bør få. Likevel er det ikke uvanlig med fortellinger om unge mennesker som går måned etter måned på lykkepiller. Dette er den reelle sykeliggjøringen av hva unge mennesker, ikke minst jenter, går og baler med av dagligdagse «normale» utfordringer.

Det haster med å bygge opp lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor.

Det «unormale» er normalt

På et legekontor der tid er et knapphetsgode, er det ikke ulogisk at tidkrevende samtaleterapi kan bli skrotet til fordel for piller. Men piller er lite egnet til å gjøre noe med de grunnleggende problemene.

Derfor haster det med å bygge opp gode alternativer i form av lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor. Der unge mennesker kan møtes av noen som kan hjelpe dem med å sortere tanker og følelser. Som kan hjelpe dem med å forstå at de kanskje ikke så unormale som de tror.

At det faktisk er ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale og hva andre tenker om dem, og at de dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

Usynlige tjenester

Det er tverrpolitiske enighet om at det lokale tilbudet til dem som sliter psykisk, er for dårlig. 24. juni fyller lov om kommunale helse- og omsorgstjenester seks år. Loven gir kommunene eksplisitt ansvar for å tilby befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp.

Likevel viser Helsepolitisk barometer at bare 13 prosent av oss opplever å ha god tilgang på psykiske helsetjenester i kommunen vi bor i. Tallet har stått dønn stille siden i fjor. Det gir grunn til bekymring.

For når bare én av ti vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, risikerer vi at folk som trenger det, ikke får nødvendig helsehjelp.

Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Gladmeldingen er at tidlig inngripen kan ha god effekt. I en årrekke har Akershus-kommunen Lørenskog bygget kompetanse på psykisk helse-feltet. Og de har jobbet aktivt for å spre kompetansen til dem som har ansvar for barn og unge til daglig; foreldre, barnehageansatte og lærere.

Det har gitt positive resultater i den andre enden; i spesialisthelsetjenesten i form av færre henvisninger fra Lørenskog enn folketallet skulle tilsi, sammenliknet med andre Akershus-kommuner.

Høyt press

Behandlerne i spesialisthelsetjenesten opplever ofte stort press fordi mange trenger hjelp. Dermed kan det bli det mindre tid til hver enkelt pasient. Med kunnskapsbaserte kommunale lavterskeltilbud kan vi oppnå minst to gode ting: Pasienter får tidlig hjelp der de bor og unngår å bli sykere.

Spesialisthelsetjenesten får frigjort tid til de mer alvorlige tilfellene; de som trenger mer omfattende behandling.

Lørenskog er ikke enestående: Fjell i Hordaland har bygget opp et apparat for å ivareta den psykiske helsen i alle aldersgrupper. Resultatet er færre barn som opplever alvorlig omsorgssvikt, mer sammenhengende behandlingskjeder, flere tiltak med røtter i forsking.

I Stange i Hedmark er det Stangehjelpa som gjelder. «Alle» kjenner til den, og du trenger ikke henvisning. De fleste som tar kontakt rapporterer at de får det bedre.

Det er for lett å ty til piller når unge sliter.

I 2015 forpliktet regjering og storting seg til å lovfeste psykologkompetanse i alle kommuner fra 2020. Lovfestingen skjer etter flere år med stimuleringstilskudd for å få kommunene til å heve kompetansen ved å ansette psykologer.

Norsk helsepolitiske barometer viser at det haster med å gjøre psykiske helsetjenester synlige og tilgjengelige der folk bor.

Å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Det er i et slikt perspektiv vi må se satsingen på barns og unges psykiske helse i kommunen der vi bor.


Denne teksten sto først på trykk i NRK Ytring 28.3.2017

Psykisk helse? Kjør debatt!

Jeg utfordrer våre folkevalgte til å sørge for at psykisk helse blir satt på dagsordenen i valgkampdekningen for 2017.

VI SOM ER opptatt av psykisk helse, har allerede registrert at de store partiene kappes om å snakke om barn og unges psykiske helse. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik meldte allerede i høst at temaet inngikk i partiets topp tre-liste over viktige valgkampsaker. I starten av januar kom omtrent samme beskjed fra statsminister Erna Solberg. Fra før er det tverrpolitisk enighet om en tverrsektoriell opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Det skulle altså ligge til rette for en jubelsesong for psykisk helse etter neste valg, uansett valgvinner.

Men det er ikke sikkert at psykisk helse vil bli en het sak i valgkampen av den grunn. Erfaringsmessig tar sykehusorganisering, lokalisering og prioritering i spesialisthelsetjenesten plassen i helsedebattene. Jeg utfordrer herved våre folkevalgte til å sørge for at årets valgkamp blir annerledes.

Hvordan vil dere lage systemer som gjør at det ikke er postnummeret som avgjør kvaliteten på tilbudet?

Mener dere for alvor at psykisk helse for barn og unge er viktig, så sørg for å melde det inn som tema til redaksjonene som nå planlegger valgkampdekningen for 2017. Krev at psykisk helse blir satt på dagsordenen i debatter og temasendinger!

Her er spørsmålene vi gjerne vil ha svar på:

  1. Hvordan vil dere sørge for at kommunene skal kunne innfri kravene i folkehelseloven og kommunehelseloven; kravene om helsefremming, forebygging, utredning, lavterskeltilbud, behandling, habilitering og rehabilitering? Hvordan vil dere lage systemer som gjør at det ikke er postnummeret som avgjør kvaliteten på tilbudet? Hvordan vil dere sikre kommunale tverrfaglige team, med leger, psykologer, fysioterapeuter, sykepleiere, sosionomer og andre profesjoner? Der faggruppene ikke lenger sitter i hver sin silo, men jobber sammen om et helhetlig tilbud. Kort sagt: Hvordan vil dere sørge for at jeg får én dør inn, uansett om jeg trenger hjelp av sosionom, lege eller psykolog?
  2. Hvordan vil dere sørge for at alle som henvises til spesialist, møtes av en spesialist? At uansett om du bor i Alta eller Arendal, så skal du som pasient kunne forvente et forutsigbart behandlingsforløp med utgangspunkt i samvalg, basert på anerkjente behandlingsmetoder. Behandlingen skal kunne justeres underveis basert på pasientens tilbakemeldinger, og du garanteres nødvendig oppfølging når behandlingen i spesialisthelsetjenesten avsluttes. For å få dette på plass, holder det ikke å vise til en «gyllen regel», og så la foretakene styre selv. Politiske grep må tas for å få på plass slike garantier. Vi vil gjerne høre fra hvert enkelt parti hvordan de skal sikre dette i kommende stortingsperiode.
  3. Vi former vår fremtid i skolen, på godt og vondt. Noen lærer seg destruktive mestringsstrategier fordi de har blitt mobbet. Mobbing henger sammen med psykiske lidelser og drop-out. Omfanget er mye større enn vi har trodd. Mange skoler redefinerer mobbing for å slippe å håndtere problemet på en ordentlig måte. Noen skoler mener mobbeprogrammer er for tidkrevende. Jeg vil gjerne se partier som tør å ta denne problematikken på alvor. Som programfester at vi for første gang skal få på plass landsomfattende forebyggende tiltak mot mobbing, på samme måte som vi har mot røyking, mot alkohol, mot diabetes og andre livsstilssykdommer. Og jeg vil gjerne høre fra partiene hvordan de vil gi psykisk helse en like selvsagt plass i skolen som kroppsøving. Fortell oss hvordan fremtidens unge skal lære om tanker, følelser og atferd.
  4. Psykiske helseplager er en av de viktigste grunnene til at unge arbeidstakere sykmeldes og faller ut av arbeidslivet. Mange opplyser at de aldri har fått ordentlig hjelp før båndet til arbeidslivet ble brutt. For de fleste med psykiske helseplager er ikke sykmelding svaret. Snarere tvert om. Mange ville hatt god behandlingseffekt av å kunne fortsette å være i jobb mens de fikk hjelp. Jeg vil gjerne høre fra de politiske partiene hva de vil gjøre for å sikre at de tusenvis av unge som hvert år faller ut av arbeidslivet på grunn av psykiske helseplager, klarer å holde seg der. Og ikke minst, hva de vil gjøre for å få inn igjen de som står utenfor. Hvilke grep vil dere ta?

Når vi henvender oss til mediene for å stimulere til politisk debatt om psykisk helse, møtes vi ofte med at «det er så lite å debattere, for alle er så enige». Men tar de for seg denne listen på bare fire punkter, tror jeg det er nok konfliktstoff mellom hovedaktørene i det politiske landskapet til å fylle noen minutter i en helsedebatt.

Skulle de likevel gå tomme, kan de spørre partiene hva de vil gjøre for å redusere tvangsbruk og sørge for reelle valgmuligheter for de som ønsker medikamentfri behandling, og hva de vil gjøre for å forebygge at folk med alvorlige psykiske lidelser lever 20 år kortere enn den øvrige befolkningen på grunna av somatiske sykdommer med stort potensial for forebygging.

Jeg er overbevist om at psykisk helse inneholder juice nok til flere debatter i valgkampen. Så får vi vente å se om de store mediene – og ikke minst partiene selv – tør ta debattene, fremfor å søke til de trygge talepunktene om helse vi alltid hører.


Dette innlegget sto første gang på trykk i Tidsskrift for Norsk psykologforening Vol 54, nummer 2, 2017

Psykologenes venterom er ikke fulle av friske folk, Mjaaland

Jeg tror Marianne Mjaaland misforstår hva psykologer i kommunen bruker tid på.

I sin nye bok Tvang og tvil fremholder Mjaaland at det har skjedd en sykeliggjøring av hverdagsproblemer og at helseressursene er forskjøvet fra de alvorligst syke til folk med filleproblemer. Påstanden matcher dårlig med lett tilgjengelige fakta:

  • Godt over 80 prosent av ressursene i psykisk helse i Norge brukes i dag på de 5–6 prosentene som har de alvorlige lidelsene.
  • Det har skjedd en villet nedbygging av de psykiatriske asylene og en oppbygging av lokale poliklinikker.
  • Endringen har gjort at også de med alvorlige lidelser i stor grad kan fortsette å bo hjemme, ha kontakt med nettverk og familie, skole og jobb.

Men det er fortsatt en utfordring at det nesten ikke finnes noe annet enn spesialisthelsetjeneste til de dårligste pasientene. Det har resultert i at tjenesten må bruke mye tid på å vurdere pasienter som kunne ha fått bedre hjelp dersom de hadde fått et tilbud i kommunen.

Overbehandling?

Mjaaland frykter overbehandling hvis psykologene får for mye spillerom der folk lever sine liv; i barnehagen, på skolen og på fritidsarenaene. Vi tror hun misforstår hva psykologer i kommunen bruker tid på.

Poenget med psykologkompetanse der folk bor, er ikke først og fremst å drive behandling. Nærheten til hjemmemiljøet gjør at ressursene enklere kan settes inn der de har størst effekt.

Kanskje trenger skolen hjelp til å få orden på et mobbeskapende klassemiljø? Kanskje barnehagepersonalet trenger hjelp til å se tegn som tyder på at et barn er utsatt for vold eller overgrep?

Før problemene blir verre

Tall fra Akershus universitetssykehus viser at kommuner som har utviklet gode lavterskeltilbud til barn og unge, henviser færre pasienter til psykisk helsevern enn kommuner uten slike tilbud.

Ved å hjelpe folk før problemene blir verre, frigjøres ressurser til å ta bedre vare på mennesker med alvorligere lidelser.

De fleste av oss vil før eller siden oppleve psykisk slit. Det innebærer ikke at vi er syke eller trenger en diagnose. Det kan likevel være smart å oppsøke hjelp for å unngå at det banale utvikler seg til noe verre.

«Ting» går ikke nødvendigvis over av seg selv. Tilbakefallsprosenten ved depresjoner, et av vår største folkehelseproblemer, er betydelig om ikke tilstanden behandles. Tidlig intervensjon kan redusere antall nye tilfeller med mer enn 1/3 blant dem med høy risiko.

De samfunnsmessige besparelsene er enorme. Det samme er reduksjonen i belastningen for den enkelte. Derfor må vi tidlig inn med fornuftig hjelp.

 


Dette innlegget sto første gang på trykk i Aftenposten 14.mars 2017

The ultimate scandal and betrayal

waterboard.jpg_1718483346Last week the psychology profession was hit by its biggest scandal ever.

A system of deception, subversion and betrayal in the heart of the American Psychologists Association (APA) was revealed in a devastating report by an independent external review. In short it concludes that the ethical standards of APA were tailor made for psychologist’s continuous participation in torture in the war against terror.

The revelations are a blow to the whole profession of psychologists in the world, and it destroys the legitimacy and credibility of APA.

Years of criticism
The report came after years of criticism against the APA for its lack of clarity in the organizations policy on psychologist’s participation in the “war against terror”. All internal reviews up to now have cleared the APA for any wrongdoing. Finally, they were forced into an external independent review after new and serious allegations in a book that came out last year.

The newly released Hoffmann report tell tales of the secret life of top officials in APA that are worse than even the harshest critics could have imagined.

Shocking revelations
Reading it makes me ashamed, it makes me unwell and almost speechless. The revelations of secret collaborations, deception and subversion to “design” the will of the members and governing structure of APA in a way that made it possible to continue taking part in the torture program of president George Bush is like reading a spy novel. But unfortunately this story is true. And it is grotesque.

The report tells shocking facts about how top officials were colluding with the CIA and Department of Defense (DoD) in preserving unethical detention and interrogation practices – practices that involved psychologists in torture and abuse.

Key people who gave the APAs governance structure advice and were preparing their decisions were on the payroll of DoD and CIA, and they secretly colluded to mislead the organization and its members.

Dr. Stephen Behnke

Dr. Stephen Behnke

Ethics tailor made for torture
The report says these people were deeply involved with DoD and CIA to change the ethical standards “based on strategy and PR, not ethics analysis”. And it goes on to conclude that the ethical standards, and the APAs attempts to develop new policies were in fact “tailor made” to be “as closely aligned as possible with DoD policies, guidelines, practices, or preferences, as articulated to APA by these DoD officials”.

The ethics office of APA “prioritized the protection of psychologists — even those who might have engaged in unethical behavior — above the protection of the public”. And the association’s ethics director, Dr. Stephen Behnke, coordinated the group’s public policy statements on interrogations with a top military psychologist. He then received a Pentagon contract to help train interrogators, without the knowledge of the association’s board.

All of a sudden it is much easier to understand why the APA have never really got to the point where they were able to make a clear policy on this matter that satisfied the critics.

Dr. Alan Kazdin

Dr. Alan Kazdin

Early Nordic concerns
As early as 2008 the Nordic psychological associations sent a joint letter to the APA raising concerns about their policy on psychologist’s participation in Guantanamo and other prisons set up in the “war on terror”. In the answer to the letter from the then president Alan E. Kazdin, he assures us that APA is doing everything they can to make sure that their policy is in line with human rights and ethical standards. But the problem was of course that the architect behind these decisions was Dr. Benhke, who was holding the pen for CIA and DoD.

I really have no doubt that the presidents and many other officials in APA have felt that they were doing all they could to address the critics to their policy on the involvement of psychologists in military interrogations. I know very well that you must rely on your advisers to give you the basis for decisions.

Still APAs leaders have never taken a clear stand against psychologists working in the military in prisons like Guantanamo. In 2008 I headed the Norwegian Psychological Associations delegation in a meeting with president of APA Dr. Kazdin in Berlin, to discuss our letter to APA. We raised concerns on several human rights issues and were critical to the handling of APA on these matters. The president of APAs response was to say “we save life’s by being in these prisons” and he was clear that there was a war on, in which psychologists should play a role to make USA and the world safer. Also defending this position in this meeting was Dr. Stephen Benhke. Later initiatives like this have been met by similar response, no matter how severe the critics have been.

Unknown-1APAs defence of policy
So the APAs leadership have all along been unable to say clearly that psychologists should not work for the military in a prison camp that is set up to systematically violate basic human rights, and where torture was part of the daily routine. As late as last year I debated this with Dr. Behnke during a screening of the film Doctors on the dark side in the Nederland’s.

To almost everyone outside of the APA it has been very hard to understand how the organization could conclude so different on such a crucial question. The Hoffmann report is also clear on this, saying:

“The profession of psychology must also define for itself whether it is ethical and legitimate for psychologists to use their special skill to intentionally inflict psychological or physical harm on individuals.”

APAs responsibility
The fact that the APA leadership have been deceived by their own does not exclude them from responsibility. That is why it is necessary with a serious re-booting for APA that will take some time. They have already started this by issuing an apology to their members and to the world saying:

“We sincerely apologize for the actions, policies and lack of independence from governmental influence detailed in the report. Our members, our organization, our profession, and the public expected and deserved better.”

They continue:

“As a result of the report, there will be significant changes in the organization, in terms of both policies and procedures. Dr. Stephen Behnke is no longer an employee of APA as a result of the findings in the Hoffman report, and other personnel actions are under consideration.”

This is a necessary start of a process that must secure that nothing like this ever happens again.

The APA also owe a special apology to the people who has been their critics for so many years, and who has been saying something was wrong ever since the war on terror started. Several of these people have been accused by APA of being anti-American, unpatriotic, being communists, collaborators with terrorists, and has been ridiculed by the very people who has now been reveled as the spiders in the secret web of deception.

Accountability
When APA now moves forward from this I do expect that the people responsible will be held accountable. Their actions have made it possible to develop and continue a program of torture. It would be unacceptable if this did not lead to prosecution.

And as we as a profession tries to move forward from this I think the organization which we have most to thank for never giving up in the search for answers, Psychologists for Social Responsibility, summarizes it well:

“It is therefore time for all of us in this profession to embrace and mobilize around a profound course correction that can help to reclaim and reinvigorate our profession. Reflecting on the damage that has been done, especially to the victims of torture and abuse, psychologists all over the world should reject the status quo as untenable and commit to a progressive vision for psychology, one that prizes human rights and human dignity.”

Lets make a better future together.